Å ikke spise opp maten sin - er det uhøflig?

Jeg kom på det fra lavkarbotråden, og det er litt i samme gata. Hvor uhøflig er det å ikke spise opp maten sin, i forskjellige sammenhenger?

- På restaurant eller lignende, der man får servert en ferdig mengde
- På besøk, der man får servert et fat med ferdig mengde
- På besøk, der man forsyner seg selv, men bommer på mengden og tar for mye

Jeg må innrømme at det skjer med alle tre at jeg ikke får spist opp alt. Den tredje riktignok sjelden, men jo, det også skjer.

Jeg kan innimellom være ganske småspist, og på restaurant, særlig i jobbsammenhenger der man ofte ikke har valgt mat selv en gang, så spiser jeg ofte bare en brøkdel av maten. Ofte bare noe av kjøttet og grønnsakene, mens poteter o.l. blir liggende igjen. Og desserten gidder jeg bare å spise om jeg liker den. Det går både på at jeg rett og slett blir mett, og på at jeg ikke kan tilllate meg å proppe meg stappmett på fett og raske karber (og masse kalorier) så ofte. Da ville det fått utslag på vekten. Så jeg prioriterer å bruke kalorikvoten på det jeg liker best. 😛


Er dette voldsomt uhøflig? Og hva med de to "på besøk"-kategoriene?

Det skjer med meg også, men jeg pleier å presisere til servitøren at det smakte veldig godt, men var for mye.

Nei, det syns jeg ikke. Der man forsyner seg selv hadde jeg nok gjort mitt for å greie å spise opp, og hadde nok hvertfall spist 3/4. Om man bare har pirket litt i det etter å ha dynget på, er det litt uhøflig.

Ja, enig i det siste, Tallulah. Jeg tror at de gangene det har skjedd så har jeg presisert at "oioi, der var øynene sultnere enn magen, gitt. Lett å la seg friste når det er så godt!"

Tallulah skrev:

Nei, det syns jeg ikke. Der man forsyner seg selv hadde jeg nok gjort mitt for å greie å spise opp, og hadde nok hvertfall spist 3/4. Om man bare har pirket litt i det etter å ha dynget på, er det litt uhøflig.

Helt enig

Jeg har lært hjemmefra at man spiser så mye man vil av mat som man har fått ferdig porsjonert på tallerkenen, og at det ikke er udannet å la det være igjen ting som man ikke har forsynt seg med selv. Derimot hører det ingen sted hjemme å forsyne seg med mer enn man klarer å spise opp. Og det er omtrent den linjen jeg kjører selv.

Og nei, jeg legger ikke merke til hva som blir igjen på andres tallerkener, og jeg ville synes det var kjempesynd om folk spiste mer enn de ønsket når de var på besøk hos meg. Jeg synes altså ikke det er en svært viktig regel å overholde.

Og jeg praktiserer den absolutt ikke på barn. Tvert i mot er jeg nøye med å presiserer for små gjester at de ikke trenger å spise opp alt på tallerkenen hvis de er mette.

Jeg spiser nesten aldri opp maten jeg får servert på restaurant - det er ofte store posjoner. Noen ganger virker kelneren litt fornærma faktisk ( ), så da snakker jeg til kelneren som jeg gjør til mormor: "Det var veeeldig godt altså! det ble bare for mye!"

Det er sjelden jeg ikke spiser opp når jeg forsyner meg selv. Å overfylle en tallerken for så å la mesteparten stå igjen ville jeg synes var noe uhøflig. Men om det ligger en potet igjen i et hjørne, gjør det da ingenting.

Pirking i maten er alltid udannet, uavhengig av hvem som la den der i utgangspunktet, men jeg regner ikke med at det var en del av spørsmålet. (Og det å legge igjen potetene, men spise opp kjøttet og grønnsakene, er ikke min definisjon av pirking, bare så det er sagt.)

Ja, barn får beskjed om at de spiser til de er mette, og at de trenker absolutt ikke presse i seg det siste på tallerkenen.

Teofelia skrev:

Og jeg praktiserer den absolutt ikke på barn. Tvert i mot er jeg nøye med å presiserer for små gjester at de ikke trenger å spise opp alt på tallerkenen hvis de er mette.

Jeg er tante til tre barn som blir tvunget i mat. Jeg synes det er like ubehagelig å se på hver gang.

Jeg synes ikke det er uhøflig. Det skjer meg titt og ofte, så kanskje derfor jeg ikke synes det. Men jeg ser virkelig ikke poenget med å spise opp hvis man virkelig er mett og jeg er slik at jeg kan bli helt plutselig bråmett. Og jeg innehar ikke egenskapen som gjør det mulig å fortsette når jeg virkelig har blitt mett.

Bille skrev:

Jeg synes ikke det er uhøflig. Det skjer meg titt og ofte, så kanskje derfor jeg ikke synes det. Men jeg ser virkelig ikke poenget med å spise opp hvis man virkelig er mett og jeg er slik at jeg kan bli helt plutselig bråmett. Og jeg innehar ikke egenskapen som gjør det mulig å fortsette når jeg virkelig har blitt mett.

Poenget er selvsagt å ikke forsyne seg med mer enn man ønsker å spise, og det er det jo mange gode grunner til.

Dannelsen ligger med andre ord ikke i å stappe seg til man nesten eksploderer, men å ikke ta for mye på tallerkenen i utgangspunktet.

Det er helt lov til å ikke spise opp. I hvert fall når man har blitt servert av andre. Hvis man lar mye bli igjen, er det høflig å si at man ble mett slik at det poengteres at det ikke var noe galt med maten.

MEN; det er ikke lov til å lasse opp på tallerkenen sin, for så å la masse ligge igjen. Da forskyner man seg heller flere ganger.

Har man ikke forsynt seg selv, så har man da heller intet ansvar for å spise det opp.

HAR man forsynt seg selv, er det greit å forsøke i alle fall, og heller øve på å forsyne seg i flere omganger. (Tenker da særlig på barn som altså skal læres opp i kunsten å forsyne seg)

Knerten må aldri spise opp, all den tid han ikke forsyner seg selv. Men ber han om mer, for så å ta en bit, og si han er mett, så spørr vi om hvorfor han sa han ville ha mer, og om han kanskje vil spise litt til av det. Men er han mett, så er han mett, da får han si "Takk for mat" og be om å få gå fra bordet. Han får gå før oss (barn venter på barn, ikke på voksne-tankegangen) Neste skritt for være å ikke få det til å høres ut som en regle, men noe man mener. Pr i dag er det "Takk for mat, kan jeg få gå fra bordet? Maten var god!"

Men altså, nei, jeg spiser ikke opp på restuant, somregel fordi posjonene er omtrent dobbelt av mitt magemål. Jeg anser det ikke som min plikt å spise opp mat jeg ikke har bestemt mengde eller sammensetning av selv.

- På restaurant eller lignende, der man får servert en ferdig mengde
Spiser jeg kun det jeg orker, ikke en bit mer for å være høflig.
- På besøk, der man får servert et fat med ferdig mengde
Som på restaurant.
- På besøk, der man forsyner seg selv, men bommer på mengden og tar for mye
Strekker jeg meg for å spise det jeg selv har tatt.

Zoë skrev:

Jeg spiser nesten aldri opp maten jeg får servert på restaurant - det er ofte store posjoner.

Samme her. Jeg har også en lei uvane med å forsøke å "kamuflere" det under en serviett, noe jeg vel innerst inne vet bare er mer påfallende. Jeg forsikrer også alltid servitøren om at det var godt, men litt mye. På restaurant burde det egentlig ikke være uhøflig, men jeg ville nok kjent litt mer på det på besøk hos venner og familie. At jeg ikke har greid å spise opp det jeg selv har forsynt meg med, tror jeg knapt har skjedd, og da ville jeg ha følt meg uhøflig, altså. Det kan fort oppfattes som at det ikke smakte godt.

Det hender at jeg presser ungene til å spise, men da har de spist så lite at de umulig kan være mette, men har bare ikke lyst til å bruke tid på å spise eller er skeptisk til det de har fått servert. Særlig med knerten, som er ekstremt kresen, så spiser han gjerne en god del mer hvis han bare får i seg den første biten og innser at det faktisk er godt.

Vi gir ungene våre små porsjoner. I hvert fall hvis jeg skal dømme etter hvordan besøkende unger forskyner seg når de spiser hos oss.

Elinblu skrev:

Samme her. Jeg har også en lei uvane med å forsøke å "kamuflere" det under en serviett, noe jeg vel innerst inne vet bare er mer påfallende.

Merkelig skikk. Aldri hørt om.

Zoë skrev:

Jeg er tante til tre barn som blir tvunget i mat. Jeg synes det er like ubehagelig å se på hver gang.

Grøss, det er litt ekko fra fortiden. Har selv ikke opplevde det, men jeg har mye mageproblemer og kan formelig kjenne hvor vondt det må være.

Jeg tenker veldig likt som deg Polyanna.

Pleier også alltid å kommentere til kelner/vert at det var veldig godt, men at jeg ikke klarte å spise opp.