Å ikke spise opp maten sin - er det uhøflig?

Teofelia skrev:

Poenget er selvsagt å ikke forsyne seg med mer enn man ønsker å spise, og det er det jo mange gode grunner til.

Dannelsen ligger med andre ord ikke i å stappe seg til man nesten eksploderer, men å ikke ta for mye på tallerkenen i utgangspunktet.

Ja, det er klart man alltid prøver å ta akkurat passe mengde.

Det er i grunnen ikke alltid jeg presiserer så veldig at det er godt, heller. Det blir en del forretningslunsjer som virkelig er helt middels, type "hotellmat", og da ville det rett og slett være å lyve. 😛

Enig med røkla.

Når det gjelder små barn så er jeg også helt klar på at de skal spise opp kun det de orker. Men de får ikke forsyne seg med mer (godsaker) før de har spist opp grønnsakene sine da. Dette gjelder mine barn, og de får da ikke grønnsaker de ikke kan fordra, bare så det er sagt. Gjester får spesialvilkår for de vet jeg jo ikke hva liker/ikke liker.

Og så ble jeg litt lei av at ungene i barneselskapene bare gnagde på et hjørne av kakestykkene før de tok nye/andre, for det var så trist å kaste så masse såvidtspist mat. Det løste jeg ved å forhåndsskjære kakene i meget små stykker, slik at ikke svinnet ble så stort og restlageret kunne fryses. For jeg har ikke lyst å være så streng og skummel overfor de små gjestene.

Jeg synes det er lov å la mat ligge igjen når man ikke har forsynt seg selv. Og er også alltid nøye med å fortelle kelneren at det var godt, bare litt for mye.

Det hender også at jeg forsyner meg med litt for mye og ikke klarer å spise opp, men det er en sjeldenhet.

Jeg tvinger ikke barn til å spise opp. Men siden mine egne barn er småspiste og lett kan finne på å si at de er mette bare fordi de er lei av å sitte til bords så får de ofte beskjed om å sitte ved bordet litt til. Og "mens jeg sitter her så spiser jeg litt til" skjer faktisk ganske ofte. En vanlig setning hjemme hos oss er derfor "får jeg lov til å være mett nå?". Men om jeg ikke tvinger dem til å i hvert fall vurdere å spise mer middag, så ender det bare med at de er skrubbsultne en time senere og bruker en times tid på å småspise kvelsmat. :lei:

Jeg kan også bedrive noe spisepress, altså. Mine er 4 og 7, og de må spise én "Dagens grønnsak" og må smake på kjøttet/fisken. Og jeg kan definitivt holde igjen mer deilig hjemmelaget potetmos til de har spist litt mer av det andre. Det er min jobb å få i dem et balansert kosthold, og det klarer jeg ikke om de får velge helt fritt hva de skal spise.

Nå er det ikke snakk om gråt og tenners gnidsel, og heller ikke noe mengdepress. Jeg føler meg ikke som noen torturist, akkurat.

Zoë skrev:

Jeg er tante til tre barn som blir tvunget i mat. Jeg synes det er like ubehagelig å se på hver gang.

Klarer du å la vær å si noe da?

Jeg synes ikke det er uhøflig å ikke spise opp mat som er ferdig servert på tallerk.
Det har hendt (heldigvis sjeldent) jeg har forsynt meg med litt mye hos andre, og latt det være litt igjen på tallerken.
Ubehagelig synes jeg, men verre å tvinge det i seg.

Jeg er stor motstander av å tvinge barna til å spise opp, vet selv hvor fort en plutselig kan bli mett.

Mine må også spise noen biter med grønnsaker (vi har alltid mange typer, så det er noe alle liker der), og de må spise mer av kjøttet/fisken før de får mer av pasta/ris/etc. Men det er jo noe helt annet enn å proppe dem med mat etter at de er mette, eller tvinge dem til å spise mat de avskyr.

Polyanna skrev:

Mine må også spise noen biter med grønnsaker (vi har alltid mange typer, så det er noe alle liker der), og de må spise mer av kjøttet/fisken før de får mer av pasta/ris/etc. Men det er jo noe helt annet enn å proppe dem med mat etter at de er mette, eller tvinge dem til å spise mat de avskyr.

Defintitivt. Vi praktiserer samme "metode" som deg og Candy, ser jeg.

Ja, absolutt, Poly. Også skjer det jo i de beste familier at man plutselig ikke liker noe man elsket i forrige uke, har jeg hørt.

Jeg har for øvrig, med stort hell, benyttet ditt utsagn. Man dør ikke av å spise noe man ikke liker kjempegodt. Faktisk.

De to første er greie. Den siste er uhøflig, og typisk noe jeg ikke reagerer på hos barn (som jeg antar lærer enda), men jeg reagerer hvis voksne gjør det (så fremt det ikke er spesielle grunner, typisk at man må forsyne seg en gang, da er det lett å blingse å ta for mye av noe man elsker men som var ihjelsaltet). Men jeg regner jo med at voksne folk a) Vet hvor sultne de er b) Vet hva de liker og kan forsyne seg mye av og c) Vet hva som er ukjent mat og som man bør ta en liten posjon av først.

Hos oss er det mer sånn at han må ta en bit kjøtt før han får mer tomat/agurk/paprika/gulrot/brokkoli/whatever (men også i forhold til å få mer ris/pasta ja) Og ikke minst drikke, denne gutten kan drikke seg mett. På vann for den del altså, det er ikke bare fordi han får tilbud om saft fra tid til annen.

Og ja, jeg oppfordrer til å spise mer om jeg tror han ikke er mett, informerer i alle fall om at det blir ikke aktuelt med et eple/noen kjeks/en fruktmos innen den første timen, så han kan likegjerne spise seg mett. Og den som orker dessert, orker sikkert et par biter mat først, dersom de ikke har spist noe særlig.

Men jeg tvinger ikke til å spise OPP, mett er mett.

Candy Darling skrev:

Ja, absolutt, Poly. Også skjer det jo i de beste familier at man plutselig ikke liker noe man elsket i forrige uke, har jeg hørt.

Jeg har for øvrig, med stort hell, benyttet ditt utsagn. Man dør ikke av å spise noe man ikke liker kjempegodt. Faktisk.

Ja, den måtte vi innføre da vi skjønte at vi hadde tatt den der "skal ikke tvinge barn til å spise mat de ikke liker" litt for langt. Når barn hyler, sutrer, maser og griner av sult fordi de 1) PLUTSELIG var sultne i det vi kjørte forbi siste serveringsmulighet på to timer og 2) nekter å spise noe av det vi har i bilen (type ferdigsmurte Wasa knekkebrød og et par kjekstyper), fordi det "ikke er GODT", så trenger de å øve på å spise mat de ikke syns er god. Rett og slett.

For alles mentale helbreds skyld.

Mental helbred er viktig det også.

Og ja, å kunne overleve på noe som ikke er favorittmaten.

På restaurant spiser jeg så og si aldri opp, jeg spiser det jeg orker, når jeg tar til meg selv tar jeg lite og heller to ganger, men det hender jeg bommer på mengden, men håper ikke det blir sett på som uhøflig, det hadde det ikke blitt hos meg.

Når det gjelder barna mine og spising må jeg også innrømme at de MÅ spise så og så mye for at de kan gå fra bordet, og det er fordi at hvis ikke maser de etter mat etter 1 time, og at jeg i perioder hele deres liv har slitt med å få i dem mat.
Men det er ikke mengder de må spise altså, det er litt sånn feks 3 potetbiter, 3 fiskebiter og 3 gulrotbiter, det reguleres litt etter hva de har spist før på dagen/hva som er igjen i nisteboksen.

1 og 2 er helt greit syns jeg. Nr 3 kommer litt an på, men jeg syns ikke det skal ligge mye igjen når man har forskynt seg selv.

Hos meg er det sjeldent ett problem siden det ofte er for små porsjoner man får servert. :matvrak:

Jeg synes det er forskjell på å la det være igjen 1/3 av maten på restaurant og andre steder der man ikke forsyner seg selv, og ofte får store porsjoner, og å la alt, bortsett fra en pommes frites, være igjen. Da blir det liksom så tydelig at man ikke har likt/satt pris på maten, synes jeg. Restaurant er nå en ting, der betaler man, og jeg tviler på at kelneren bryr seg så mye, men å pirke i maten hos tante eller bestemor, synes jeg er uhøflig. Å forsyne seg med store mengder mat på buffet for å bare spise litt av det? Tja? Om det ikke er uhøflig, er det iallfall litt uetisk? Grådig? Merkelig?

Polyanna skrev:

Det er i grunnen ikke alltid jeg presiserer så veldig at det er godt, heller. Det blir en del forretningslunsjer som virkelig er helt middels, type "hotellmat", og da ville det rett og slett være å lyve. 😛

Ja, selvsagt;) Det kommer jo helt an på settingen...

Jeg spiser ikke opp maten for å være høflig, og synes ikke barn burde læres til det. Det er mye viktigere å lære seg å spise til man er mett.

Har man forsynt seg selv, burde man prøve å velge heller for lite og ta to ganger enn å legge igjen masse. 🙂

Teofelia skrev:

Jeg har lært hjemmefra at man spiser så mye man vil av mat som man har fått ferdig porsjonert på tallerkenen, og at det ikke er udannet å la det være igjen ting som man ikke har forsynt seg med selv. Derimot hører det ingen sted hjemme å forsyne seg med mer enn man klarer å spise opp. Og det er omtrent den linjen jeg kjører selv.

Og nei, jeg legger ikke merke til hva som blir igjen på andres tallerkener, og jeg ville synes det var kjempesynd om folk spiste mer enn de ønsket når de var på besøk hos meg. Jeg synes altså ikke det er en svært viktig regel å overholde.

Og jeg praktiserer den absolutt ikke på barn. Tvert i mot er jeg nøye med å presiserer for små gjester at de ikke trenger å spise opp alt på tallerkenen hvis de er mette.

Her sier Teofelia alt jeg tenker om dette

Som det matvraket jeg er spiser jeg kanskje ikke så mye om gangen, men om vi blir sittende lenge nok klarer jeg alltids å bli sulten igjen til å gjøre ferdig tallerkenen om jeg får ha den lenge nok (til gjengjeld spiser jeg veldig seint så innen jeg er ferdig har de andre allerede vært ferdige en stund).

Jeg lar det relativt ofte ligge igjen mat. Er det fullt, så er det fullt. Jeg synes jo imidlertid man bør gjøre sitt beste for å spise opp mat man selv har forsynt seg med, bedre å ta en liten porsjon først, og så heller forsyne seg igjen. Jeg klarer stort sett å etterleve det - bortsett fra hos noen i familien vi av og til spiser hos. Samme hvor lite jeg tar, blir det liggende igjen etter meg. Vedkommende lager nemlig av og til god, men som oftest helt uspiselig mat. Der har jeg bare landet på at av to onder - være uhøflig og å spy midt i middagen - så får de heller tenke sitt om meg og synes jeg er ubehøvlet.

Unger bør nok lære seg at ikke alt smaker like godt, men jeg synes ikke man skal tvinge i noen mat. Jeg hadde selv besteforeldre (som riktignok ga seg etter hvert) og dagmamma som forventet at man spiste opp, og det var ikke noe særlig. Her er eldstemann liten ennå, så ham forventer vi ikke stort av. Vi passer på at han får i seg skikkelig mat før han eventuelt får noe godt han heller vil ha, det er det eneste.