Hva skulle du gjøre om du var single og ønsket barn?

Jeg vet ikke. Nå som jeg har barn kunne jeg ikke tenkt meg å leve et liv uten barn, men da jeg var barnløs så hadde jeg aldri det det intense ønsket om barn, til det var jeg for ung da jeg fikk dem.

Valentina skrev:

Bare en liten opplysning fra høyre her: Adopsjon for enslige er bortimot en umulighet nå som Kina har stengt for muligheten 🙁 Så jeg ville ikke ha satset framtiden min på å kunne adoptere som enslig.

Etiopia og ett land til (utenom Kina) godtar enslige adoptivforeldre, så da er det vel ikke umulig? Har en venninne som adopterte alene fra Etiopia ifjor.

Denne hypotetiske, single personen; ønsker hun seg barn eller ikke? Det må vel være avgjørende for svaret?

Ønsker man seg ikke barn så bør man vel ikke få dem fordi man "kan angre seg siden".

Jeg hadde ihvertfall ALDRI aktseptert at jeg ikke fikk noe barn. 🙄

Jeg ville hatt adopsjon som førstevalg.:surprise:

Jeg hadde "jobbet" intenst med å ikke forbli singel. Det er ikke noe i spørsmålsformuleringen som gjør at det alternativet ikke kan velges?

Mandarin skrev:

Jeg hadde ihvertfall ALDRI aktseptert at jeg ikke fikk noe barn. 🙄

Hva betyr den himlingen på slutten der?

Jeg vurderer om det betyr "Oh my God! Hvis noen kunne akseptert et liv uten barn så er de helt crazybanana!! :🙄:".

Hvis det betyr det så blir jeg litt snurt.

Jeg skulle akseptert at jeg ikke fikk barn. Tror jeg kunne levd et like fint liv som barnløs jeg, det hadde bare vært annerledes.

MinaX skrev:

Jeg hadde "jobbet" intenst med å ikke forbli singel. Det er ikke noe i spørsmålsformuleringen som gjør at det alternativet ikke kan velges?

Det samme tenkte jeg. Etter å ha vært i forhold sammenhengende siden jeg var 16, greier jeg ikke engang å forestille meg at jeg skulle være alene. 😮 (Når det er sagt, er det jo ingen selvfølge at man får barn om man er i et forhold heller. :erfaren: )

MinaX skrev:

Jeg hadde "jobbet" intenst med å ikke forbli singel. Det er ikke noe i spørsmålsformuleringen som gjør at det alternativet ikke kan velges?

Det hadde nok vært min første tanke også.

Jeg ville helt klart adoptert, helt uten tvil. ONS hadde vært uaktuelt, sæddonasjon også og jeg vet ikke om jeg kunne akseptert å ikke ha barn.

Da jeg var 25 gjorde jeg en avtale med en venninne om at dersom vi fortsatt var single da vi passerte 30 skulle vi få oss et storkbarn hver...

Jeg har aldri hatt noe ønske om barn som ikke har vært tett knyttet opp til den potensielle faren til barna, så i utgangspunktet krysset jeg av for at jeg ville akseptert at jeg ikke kom til å få noen barn. Men jeg har ikke vært singel siden jeg var 18, og da skulle jeg jo slettes ikke ha barn i det hele tatt, så jeg aner vel egentlig ikke hva jeg snakker om. Jeg er i hvert fall sikker på at jeg ikke ville valgt en metode som innebar å lure en mann til å bli far til barnet mitt.

Kirsebær skrev:

Hva betyr den himlingen på slutten der?

Jeg vurderer om det betyr "Oh my God! Hvis noen kunne akseptert et liv uten barn så er de helt crazybanana!! :🙄:".

Hvis det betyr det så blir jeg litt snurt.

Det betyr sikkert noe sånt som "sånn er jeg..." :tolketolke:

MinaX skrev:

Jeg hadde "jobbet" intenst med å ikke forbli singel. Det er ikke noe i spørsmålsformuleringen som gjør at det alternativet ikke kan velges?

Jeg også. Uten at det nødvendigvis er så lurt. De er ikke nødvendigvis like greie, de mennene man treffer når man er på jakt. Få ting lukter så ille som desperasjon.

Jeg har ikke sånne venner som jeg bare kunne spurt om vi skulle få barn sammen. 😀

For meg var det alltid klart at ingen mann = ingen barn. Jeg hadde ikke ønsket å få barn alene, verken på den ene eller den andre måten.

Jeg klarer ikke sette meg inn i problemstillingen. Kanskje jeg hadde levd barnløs. Jeg ante ikke hvor fantastisk barn er før jeg fikk dem selv. (Men jeg hadde nok ikke vært singel i utgangspunktet ... )

Jeg antar at Pelen spør hva vi tenker ut fra oss selv, og ikke ut fra hva vi synes en hypotetisk dame med sterkt barneønske "burde" gjøre? I så fall sier jeg som Esme: jeg er ganske sikker på at jeg kunne levd fint uten barn. Og selv om det kan tenkes jeg ville følt annerledes om det om jeg hadde vært voksen enslig lenge (jeg har ikke vært singel siden jeg var 20), så tror jeg bestemt at jeg ikke ville planlagt å bli enslig mor. (Ikke av hensyn til barnet, men av hensyn til meg selv.) Å få barn med en venn ville kanskje vært en mulighet dersom barneønsket hadde vist seg å være veldig sterkt, men da bare hvis han også ønsket barn og ville være ordentlig far.

Og så går det ikke an å endre spørrisen til flervalgs.

Kirsebær skrev:

Hva betyr den himlingen på slutten der?

Jeg vurderer om det betyr "Oh my God! Hvis noen kunne akseptert et liv uten barn så er de helt crazybanana!! :🙄:".

Hvis det betyr det så blir jeg litt snurt.

Nei jeg himler ikke. 😉
Mer som en lur fandensk smily.
:åppklarer:

Det er et vanskelig spm dette. Og jeg har vært single i mange år. Et flott voksent liv, på mange måter perfekt. Men jeg har alltid savnet barn og ville alltid ha savnet dette. For min del ville det vært en hard nøtt å svelge å velge det å ikke få barn. Men bevares vi er jo så forskjellige.
Jeg har en venninne som er singel og sterkt ønsker seg barn. Hun vet jeg har undersøkt de fleste måter (Danmark og bla. adopsjon). Jeg beunderer henne. Hun er "bare" 33 år. Men har likevel bestemt seg for å prøve å gjøre noe med det og ikke "vente" på mr. riktig.

Jeg er selvsagt imot å finne seg en på byen osv. eller å lure noen .