Hva skulle du gjøre om du var single og ønsket barn?

Det er interessant å se hvordan vi kvinner med barn ser på dette sammenlignet med de som ikke har barn og er rundt 40. Vi som ahr barn har nok vanskeligere for å tenke oss et liv uten barn enn de som aldri har hatt det.

I tillegg er vi kvinner heldige sammenlignet med en mann som vil ha barn, men som ikke finner riktig kvinne. Han kan ikke like lett ordne det like lett med en tur til utlandet.

Pelen skrev:

Vi som ahr barn har nok vanskeligere for å tenke oss et liv uten barn enn de som aldri har hatt det.

Det er jo naturlig, all den tid de ikke trenger å "tenke seg det" i det hele tatt - de har jo allerede et liv uten barn. 🙂 På den annen side, når det gjelder å kunne vurdere hva man selv ville ønsket i en annen situasjon enn man er i, kan det jo hende dette er lettere dersom man selv har vært i begge situasjoner. Jeg har jo f.eks. vært barnløs, og jeg har vært mor, så jeg vet litt om hvordan jeg synes begge deler er. (Litt som at eldre mennesker har vært unge, men unge har ikke vært eldre, så det er kanskje enklere å forestille seg hvordan det er å være ung enn hvordan det er å være gammel.) Jeg har, av samme grunn, større vansker med å vurdere hvordan det er å være voksen singel enn hvordan det er å være voksen barnløs.

Jeg ville ikke hatt noe barn alene.

Pelen skrev:

Det er interessant å se hvordan vi kvinner med barn ser på dette sammenlignet med de som ikke har barn og er rundt 40. Vi som ahr barn har nok vanskeligere for å tenke oss et liv uten barn enn de som aldri har hatt det.

I tillegg er vi kvinner heldige sammenlignet med en mann som vil ha barn, men som ikke finner riktig kvinne. Han kan ikke like lett ordne det like lett med en tur til utlandet.

Jeg tror det er mer enn bare det å ha eller ikke ha barn. Jeg tror også det spiller inn om man hele livet har forestilt seg barn eller ikke.

Sitron skrev:

Jeg tror det er mer enn bare det å ha eller ikke ha barn. Jeg tror også det spiller inn om man hele livet har forestilt seg barn eller ikke.

Sant nok. Og det du skriver Skilpadda er jeg selvsagt enig med deg om.

Jeg møtte tre venninner i går som ikke har barn, de hadde alle tenkt seg å få barn, nå er de drøyt 40. De har ikke tenkt tanken på å dra til Danmark eller lignende, det virker som om de har akseptert til tross for at det er et stort savn. Godt er vel kanskje det.

Vanskelig å tenke seg i en slik situasjon når man allerede har barn, men det hadde nok vært mulighet for adopsjon eller danmarkstur her.

Jeg er overrasket over at så mange svarer adopsjon når det faktisk pr i dag ikke er særlig mulig.

Jeg tror på en måte at dette er en beslutning man tar ganske tidlig. Jeg har aldri vært i noe langt forhold før jeg møtte mannen jeg i dag er gift med. Jeg møtte ham da jeg var 27.

Da hadde jeg allerede i flere år visst at jeg ønsket meg barn og jeg hadde en plan for hvordan dette skulle løses (altså Danmarkstur) og når det skulle skje.

Jeg har vokst opp med alenemor, så tanken virket ikke så veldig skremmende. Nå som jeg har barn skjønner jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg alene, men det var jeg lykkelig uvitende om.

Hvis ønsket om barn aldri har vært spesielt sterkt, så tror jeg kanskje at det stiller seg anderledes.

Sitron skrev:

Jeg er overrasket over at så mange svarer adopsjon når det faktisk pr i dag ikke er særlig mulig.

Sannsynligvis har ikke så mange satt seg inn i hvor praktisk mulig det er for enslige å adoptere, og har bare svart ut fra at det prinsipielt er mulig (for det er det jo).

Jeg har en homofil venninne som har et "vennskapsbarn" med en homofil mannlig venn. De deler på alt omkring barnet, men er naturligvis ikke et par. Jeg så det som en forutsetning for venne alternativet på pollen. Ikke bare å få en mann til å levere sæd, men å få en pappa som stiller opp på kjøpet:)
Lure noen inn i en slik situasjon, eller dra utenlands hadde jeg ikke turt eller villet.

Jeg føler også for å presisere, som flere før meg her, at det er praktisk talt umulig å adoptere som enslig i dag. Adopsjonsforeningene har til og med stoppet å ta imot søknader, selv om Etiopia åpner for enslig adopsjon. Det fordi de har ventelister som er kilometerlange, mens Etiopia ikke tildeler ett barn i året engang til enslige.

Selv hadde jeg nok gjort det meste for å få barn, kjenner jeg meg selv rett. Jeg er ikke nevneverdig plaget av moral på egne vegne, og kunne sikkert stjålet til meg en sædcelle her og der. Jeg synes naturligvis det er forkastelig når andre gjør det samme. :ærlig:

Dersom adopsjon hadde vært tilgjengelig for enslige ville nok det vært førstevalget mitt.

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Pastill skrev:

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Jeg synes i grunn ikke at det er noe mindre egoistisk å få barn når man er i et forhold.

Pastill skrev:

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Etter at jeg selv har blitt mor så ser jeg at det må være vanvittig tøft. Men jeg tenkte ikke slik om det før jeg fikk barn. Jeg har her svart ut fra at jeg ikke hadde barn - og da ville jeg altså ikke visst hvor slitsomt det er.

Jeg hadde nok tatt en Danmarkstur. Barn skulle jeg i alle fall hatt uansett. Jeg har alltid sett for meg å skulle bli mor.

Pastill skrev:

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Noen syns det er langt mer positivt med barn enn med en mann og sådan er ikke en aleneforeldretilværelse noe som er hentet fra en dårlig skrekkfilm.

Pastill skrev:

For meg er det ufattelig at noen faktisk ØNSKER seg en aleneforeldretilværelse. Barn for enhver pris liksom..

Tjorven75 skrev:

Jeg synes i grunn ikke at det er noe mindre egoistisk å få barn når man er i et forhold.

Hvor kom egoisme inn i bildet?? Jeg synes også det er vanskelig å forstå helt at noen planlegger en aleneforeldretilværelse i utgangspunktet, men det er ikke fordi jeg synes det er slemt, det er fordi jeg ikke kunne tenke meg å gjøre det selv.

Har vært i den situasjonen - og hadde igrunnen akseptert at jeg ikke kom til å få noen barn. Tror ikke det hadde vært noe stort savn for meg heller. (altså før jeg fikk barn)

Hvis jeg likevel hadde vært bestemt på at jeg MÅTTE ha barn, så hadde jeg nok gått inn for å få slutt på singletilværelsen. Det er jo mulig å finne en mann, hvis man bare slutter å vente på "mister right" og går inn for saken. Alenemor hadde jeg aldri satset på å bli.

Jeg hadde nok "tatt meg en tur" til utlandet, eller søkt om adopsjon.

Selv har jeg to single venninner på 35+ som nå har innfunnet seg med at det ikke blir barn på dem. Litt trist, synes jeg...

Det tok mange minutter før jeg skjønte hva en ONS var.
Jeg hadde nok satset på å være fostermor, tror jeg.