"Blande seg" på venteværelse?

I denne situasjonen hadde jeg nok enten tilbudt en kleenex eller spurt om jeg kunne gjort noe for å hjelpe, nettopp fordi personen satte seg ned rett ved siden av. Ellers er det svært sjelden jeg blander meg.

pippimamma skrev:

Det finnes mange måter å blande seg på og jeg ville nok følt meg frem. Uansett så ville det ikke føltes riktig å legge armene rundt et fremmed menneske og svarene i tråden her viser at endel ikke ønsker slik innblanding fra andre.

Jeg ville antagelig spurt om personen ønsket at jeg skulle hente noen. Om jeg da fikk nei til svar, så hadde jeg latt personen gråte i fred. At noen ikke får seg til å gjøre noe i en sånn situasjon syns jeg ikke er rart. Det er mange grunner til at folk gråter på et legekontor og det må de få lov til. Men, som sagt, for meg ville det vært naturlig å spørre om de ville jeg skulle hente legesekretær.

Jeg er heller ikke redd for å snakke med noen som tydelig viser at de er lei seg andre steder (på gaten, bussen etc.). Men jeg legger ikke armen rundt fremmede uten videre. Jeg buser ikke på de, men føler meg frem.

Denne må jeg bare signere.
Hadde ikke klart å overse det, men heller følt meg frem til hva som hadde vært det beste å gjøre i situasjonen.

Antakeligvis hadde jeg plumpet ut med noe slikt som "oj, dårlige nyheter?", men hvis jeg skulle rekke å summe meg, så ville jeg nok ha spurt vedkommende om jeg kunne hjelpe ham/henne med noe. Papir, legesekretær e.l. Det er egentlig litt vanskelig å svare på før man har vært i en lignende situasjon, men jeg tror ikke jeg hadde latt være å "blande" meg inn, så fikk jeg heller se an reaksjonen fra vedkommende.

Jeg er ikke av den typen som "uoppfordret" tar på fremmede mennesker...

Esme skrev:

Jeg er overrasket over at det er en overraskelse at enkelte ikke liker at fremmede tar på dem. Er du en av de som går og klapper på magen til gravide også?

Hun nynner og plystrer sikkert når hun er glad også.

Det kommer helt an på hva det gjelder og hvordan situasjonen er.
Jeg kan godt "blande meg" om jeg føler det er riktig, men føler veldig godt på de først.

Når det gjelder meg selv så liker jeg at folk blander seg i noen tilfeller, og ikke i andre.
Jeg tåler fint en klem eller bli tatt på av fremmende, men som sagt, det kommer helt an på saken.

Jeg har vært i lignende situasjon selv og da spurte jeg om det var noe jeg kunne gjøre for vedkommende. Det kom helt spontant og helt naturlig for meg. Derimot ville det vært unaturlig å stryke personen på armen o.l

I den situasjonen pasienten sannsynligvis var i vil jeg tro at hun sikkert ikke tenkte over hvor hun satte seg. Jeg ville spurt om det var noe jeg kunne gjøre for henne, ringe noen e.l.
Om jeg hadde ønsket innblanding om det var meg kommer helt an på hva det var jeg var lei meg for, så det er ikke noe jeg kan svare på.

Dersom personen ikke prøvde å skjule seg eller trekke seg unna hadde jeg kom spurt om jeg kunne hjelpe. En kan lese mye fra kroppspråk.

Husker selv da jeg satt alene på legevakt og sykehus etter SA.
Tårene rant og rant. Folk tittet på meg, men ingen turde å komme bort. Aldri følt meg så ensom i hele mitt liv. Den følelsen da en gammel dame kom bort til meg og strøk meg på armen er noe jeg aldri kommer til å glemme!

Jeg ville IKKE tatt på henne, tror jeg, men jeg ville nok forsiktig søkt øyekontakt og følt meg frem om det var ok å spørre "er det noe jeg kan gjøre?", eller om blikket ble avvist.

Veronal skrev:

Når det gjelder damen i hovedinnlegget så hadde jeg kanskje spurt om jeg skulle hente noe papir eller noe. Synes det er en nøytral måte å blande seg på og man finner antakelig fort ut om vedkommende ønsker innblanding eller ei.

Det er dette jeg pleier å gjøre; jeg er i denne situasjonen titt og ofte. Det sitter ofte noen og gråter på et venteværels (selvsagt ikke mine pasienter! ) og da er dette en fin måte å "se" dem på. De som ønsker hjelp begynner da vanligvis å snakke, mens dem som vil være i fred avviser enten papirtilbudet, eller tar imot papiret med en mine som viser at de ønsker å være i fred.

Maximillia skrev:

Hvis jeg hadde vært den som gråt på venteværelset så ville jeg nok garantert ikke ønsket noen innblanding fra ukjente. Vanskelig å vite hva som er riktig i sånne situasjoner.

Nei, men da hadde du antakelig ikke satt deg oppå den eneste som satt på venterommet heller?
Jeg tror jeg hadde snakket til henne, og sett om hun ville si noe om hva det var.

Bella76 skrev:

Det kommer helt an på hva det gjelder og hvordan situasjonen er.
Jeg kan godt "blande meg" om jeg føler det er riktig, men føler veldig godt på de først.

Når det gjelder meg selv så liker jeg at folk blander seg i noen tilfeller, og ikke i andre.
Jeg tåler fint en klem eller bli tatt på av fremmende, men som sagt, det kommer helt an på saken.

Jeg vet at jeg hadde "blandet meg inn" - eller vist sympati, som jeg heller vil kalle det. Jeg hadde tålt å bli avvist om damen ikke ville snakke om det også, jeg vet bare at jeg ikke hadde klart å sitte der uten å si eller å gjøre noe.

Jeg har en tendens til å "tiltrekke" meg folk som tydeligvis trenger en utstrakt hånd. Enten det er på buss, tog, butikk, gata - you name it. Tror jeg må se fryktelig snill ut Så jeg føler meg vant til å både "tørrprate" og vise medfølelse når noen ser ut til å ha det vondt.

Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe rett og galt i et slikt tilfelle som HI nevner, fordi alle er så forskjellige. Det er vanskelig å vite hva noen andre tenker og ønsker. Men som Fruktflua sier, jeg tåler også å bli avvist. Og synes i grunn det er bedre, enn å ikke strekke ut en hånd i det hele tatt.

Jeg synes også en liten berøring på hånda kunne vært fin. Og har vanskeligheter med å forstå at det kan ha slike store følger for grensene til folk. Det er ikke snakk om at noen kaster seg rundt halsen på en og klemmer hele deg.

OM man ikke ønsker oppmerksomhet så tror jeg man signaliserer det ganske bra ift kroppsspråk. Men når man gråtene setter seg ved siden av en annen person, så kan det nok hende det var et lite "rop om hjelp". Og da er det kanskje greit å spørre om vedkommende har det bra - eller trenger hjelp på en eller annen måte.

Jeg hadde nok ikke hjulpet direkte for jeg er nokså reservert og redd for å blande meg. Jeg kunne kanskje ha sagt fra til helsesekretæreren eller noe.

Selv hadde jeg ikke ville at noen skulle blande seg tror jeg. Jeg har grått selv på gravidpoliklinikken og på nyfødt intensiv.

Jeg hadde som flere andre forsøkt å få øyekontakt og spurt diskrét om jeg kunne hjelpe med noe. Ville unngått fysisk kontakt som klapping og stryking, det kan oppleves som invaderende og nedverdigende av noen. Det absolutt verste jeg har opplevd, var en styrer i en barnehage sønnen min gikk i, som på død og liv skulle klappe skulder og arm og klemme og styre, bare man skulle gi en enkel beskjed. Jeg fikk henne totalt i vrangstrupen.

Jeg er egentlig en sånn type som er veldig reservert overfor fremmede, men om jeg ser noen som gråter og som ingen andre tar seg av, pleier jeg i det minste å spørre om det går bra.

Gremli Skremli skrev:

Jeg er egentlig en sånn type som er veldig reservert overfor fremmede, men om jeg ser noen som gråter og som ingen andre tar seg av, pleier jeg i det minste å spørre om det går bra.

Hvis folk gråter så ser man jo at det ikke går så bra? 😕

Maximillia skrev:

Hvis folk gråter så ser man jo at det ikke går så bra? 😕

Jeg bruker også å spørre om det går bra, og så tar jeg det derfra. Selve svaret er selvsagt som oftest bare "ja, det går fint" eller noe, og betyr egentlig fint lite. Men ut fra hvordan folk svarer, så syns jeg det er enklere å vite om dette er noen som bare trenger å gråte litt for seg selv eller om de trenger å prate, enten med meg eller noen andre. :stoler på magen:

jeg tror jeg hadde spurt forsiktig om alt var i orden.. men jeg hadde nok vært utrolig ukomfortabel ja.. uff.. hater sånne situasjoner..