Sier dere av og til et fornuftig "nei takk"?

Knusktørr sjokoladekake og steinharde boller takker jeg glatt nei til, typisk servering i skolesammenheng i grunnen. Men det er ikke primært for å være fornuftig. 🙂

Oftere enn før.

Jeg har problemer med å spise sånt på offentlige steder. Dermed forsyner jeg meg så lite som mulig og dersom man uten å være uhøflig kan la være å spise så gjør jeg det. Jeg klarer heller ikke å spise veldig usunn mat på kafe eller restaurant. Helt tåpelig egentlig, for jeg regner med at folk er mer opptatt av andre ting enn hva jeg spiser. Nå er jeg overvektig, men jeg hadde akkurat samme greiene når jeg var str. xs. Og ofte blir det jo sånn at jeg holder ut i et visst antall timer mens jeg er sammen med andre og så stapper jeg inni meg det første og beste jeg finner når jeg kommer hjem.

Så ja, jeg sier nei takk, men ikke nødvendigvis spesielt fornuftig.

Jeg sier ofte nei takk til ting jeg har lyst på. Det er helt nødvendig.

Jeg sier aldri neitakk til hjemmebakt, men jeg pleier ikke forsyne meg av kjøpepepperkakene som står på personalrommet.

Ja, relativt ofte.
Ikke at det hjelper på det totale inntaket av søppel, men mine bortkastede kcal forbeholdes ting jeg virkelig må ha. Les- sjokolade.

Ja. Det er oftere jeg føler jeg MÅ spise av høflighet. Sånn personlig synes jeg det er mye enklere å ikke ta den første enn å ikke ta den andre.

Jeg blir flinkere og flinkere til å si nei takk. Det blir lettere og lettere å gjøre det også. Men det er helst i større selskap eller samlinger. Det er vanskeligere å takke nei når jeg er på besøk hjemme hos noen, uavhengig av om jeg har lyst på eller ikke. Føler at det blir uhøflig, men er blitt flinkere til å forsyne meg fornuftig.

Jeg sier aldri nei takk til noe jeg har lyst på.

Ja dersom jeg er mett så sier jeg nei takk, eller dersom det har blitt mange tilstelninger den siste tiden.

Jeg sier ofte nei takk, både til søtsaker og porsjon nr 2 av middag. Jeg spiser meg alltid mett, men ikke så mett at jeg blir tung og sløv eller føler trang til å slenge meg på sofaen etterpå. Følelsen av å være stappa er såpass ubehagelig at et overskudd i matinntak ikke er verd det.

For meg høres det helt absurd ut å aldri si nei takk til noe som en blir tilbudt. Hvorfor i all verden skulle jeg spise wienerbrød (som jeg ikke er glad i, og som inneholder en kvart kilo smør), fordi de står på bordet under et møte? Eller fordi det står kjøpte cookiekjeks (som gir meg null og niks glede) på bordet på foreldremøte?

Spørsmålet er jo ikke om man sier nei takk. Men om man sier nei takk om man egentlig har lyst på og det som tilbys er fristende.

Ja, det er sant. Syns fortsatt det er rart å aldri si nei, ihvertfall hvis en omgitt av sånne anledninger til stadighet. Jeg har ihvertfall ikke godt av å spise kaker, boller, twist og kjeks omtrent hver dag.

Hvor er alle disse kakene da? Jeg synes jeg er omgitt av altfor LITE kaker, egentlig.

Jeg sier ofte "nei takk" eller unnlater å forsyne meg uten å si noe som helst. Det er helt nødvendig, og jeg har som regel lyst på det meste som er søtt og til å putte i munnen.

Jeg er ikke omgitt av så store mengder kaker sånn til hverdags, men jeg syns da likevel det er en god del sånne "ikkepersonlige" situasjoner der det er noe søtt på bordet: Møter på jobb, pauser på personalrommet, folk som har med kake på jobb på bursdagen, foreldremøter, avslutninger, turneringer med ungene (ofte BARE usunn mat tilgjengelig om en ikke har med niste...)

For min del er det mye lettere å ha en klar neitakk-holdning til sånt, og heller kunne takke ja til god kake/dessert når jeg er på besøk.

Filifjonka skrev:

For meg høres det helt absurd ut å aldri si nei takk til noe som en blir tilbudt. Hvorfor i all verden skulle jeg spise wienerbrød (som jeg ikke er glad i, og som inneholder en kvart kilo smør), fordi de står på bordet under et møte? Eller fordi det står kjøpte cookiekjeks (som gir meg null og niks glede) på bordet på foreldremøte?

De fleste (alle?) sier vel at de kan si nei til mat servert i settinger du nevner her.

Det er i situasjoner av typen bestemor har strevet lenge at mange velger å takke ja til i hvert fall en liten bit.

Jeg forsto hovedinnlegget som om det dreide seg om situasjoner der man selv hadde lyst på det som sto på bordet, men følte at det var fornuftig å begrense seg. Ikke i situasjoner der man egentlig ikke vil ha noe. Da er det vel ikke "fornuftig" å si nei. Da er det jo bare logisk.

Det var noen som spurte om man er flink når man sier nei. Selvsagt er man det. Hvis -ea-, for eksempel, og jeg var i samme selskap og -ea- sa nei til kake fordi hun ikke liker det, vil hun utenfra SOLEKLART bli sett på som flinkere enn meg som tok ett stykke, men som gråt inni meg fordi jeg egentlig hadde lyst på fem stykker til.

Divine skrev:

Jeg forsto hovedinnlegget som om det dreide seg om situasjoner der man selv hadde lyst på det som sto på bordet, men følte at det var fornuftig å begrense seg. Ikke i situasjoner der man egentlig ikke vil ha noe. Da er det vel ikke "fornuftig" å si nei. Da er det jo bare logisk.

Det var noen som spurte om man er flink når man sier nei. Selvsagt er man det. Hvis -ea-, for eksempel, og jeg var i samme selskap og -ea- sa nei til kake fordi hun ikke liker det, vil hun utenfra SOLEKLART bli sett på som flinkere enn meg som tok ett stykke, men som gråt inni meg fordi jeg egentlig hadde lyst på fem stykker til.

Sånn forstod jeg spørsmålet også. Jeg har (dessverre) nesten alltid en ubending lyst på tilgjengelig søtt, salt og fett. Som jo intellektet mitt vet at ikke er bra for meg. Når jeg da klarer å la være å spise (mer av) det fordi det er fornuftig, så er jeg jo fornøyd med meg selv. Jeg elsker jo smaken av ferske wienerbrød, for eksempel, selv om det vel fysisk ikke finnes en grunn i verden til å spise det.

Det er jo manglende evne til å si/gjennomføre "fornuftige nei takk" som er medvirkende årsak til egen overvekt.