"Å komme seg opp av sofaen"

I forbindelse med Astrid Uhrenholdt Jacobsens "oppgjør med slanketrendene", sa hun noe som jeg alltid blir litt matt av å høre, nemlig "Mosjon kan være å gå turer, bruke kroppen, det som handler om alt bortsett fra å sitte i sofaen". Nå sier hun jo ikke noe galt her, men jeg hang meg opp i det med sofaen. For det får vi jo alltid høre: Kom deg opp av sofaen!

Jeg skjønner argumentet med at det er lite trening man kan gjøre i sofaen, men hvorfor er det blitt status å ikke ha tid til å sette seg ned litt?

Venninna mi og jeg har en sånn "tullehyttebok" der vi imiterer flosklene til friskusfaren hennes: "Ja, i dag kom vi oss opp i rett tid" og ikke minst "I dag har vi jaggu ikke sittet mye nedpå." Er det for lite protestantisk med sofatid?

Jeg sitter ganske mye i sofaen. Jeg er helt avhengig av å lande litt hver kveld og rett og slett ha sofatid. Gjerne med en tv-serie eller Wordfeud/forum og noe mat/snakcs og bare sløøøøve. I helgene kan jeg finne på å legge meg på sofaen og sove litt midt på lyse dagen. Deilig! Skikkelig terapi. Jeg tror denne selvpålagte sofaslitingen min er med på å redde meg fra mye stress og påfølgende helseplager.

Hva tenker dere forumfolk? Er det "tapersk" med sofatid? Har dere sofatid, men føler dere ikke burde? Eller verdsetter dere sofaen like mye som meg?

Jeg verdsetter sofaen veldig høyt, litt for høyt vil jeg tro. Så det å komme seg opp av sofaen gjelder i aller høyeste grad meg selv. Derfor skaffet vi oss hund. Da må man. Men det bør være tid til begge deler, både avslapning i sofaen og mosjon. Ikke enten eller.
Men jeg har inntrykk av at det er "in" å være mosjonist på høyt nivå.

I går måtte jeg sove litt på sofaen for å orke å dra på trening.

Sånn generelt ser det ut til at hele familien elsker sofaen, og må streve med å komme seg opp av den for å komme i aktivitet. Men jeg tror vi trenger den, og jeg tror vi er lure som bruker den.

Ja, hjelpes. Sofatid er jo virkelig terapi men overhode ikke noe jeg har dårlig samvittighet for. Egentlig vil jeg vil ikke tenke på hvor mange timer i døgnet jeg tilbringer i sofaen, men så lenge jeg gjør alt det andre jeg må gjøre sitter jeg i sofaen med god samvittighet.

Jeg er lat og bedagelig anlagt, og bruker en hver anledning til å få litt sofatid. Det er fin-fin terapi og helt nødvendig for meg. Jeg synes ikke det er noe nederlag å innrømme dette, og kan godt finne på å utbasunere det i tide og utide.

Jeg ser imidlertid at jeg er av typen som i litt for stor grad kan finne på å henfalle til bedageligheten, og som motvekt til dette trener jeg ganske intenst minst tre ganger i uka.

Ingen - ingen - får kødde med min sofatid, den som er mellom ungene er i seng og jeg sjøl går og legger meg!

Jeg har en bekjent på FB som legger ut om alt hun gjør, og det er ikke lite hun gjør. En lørdagskveld oppsummerte hun en hektisk dag med at "og nå svinger mor vaskefilla". Da svarte jeg (med ganske dårlig samvittighet) at jeg allerede hadde sittet et par timer i sofaen og ble nok sittende litt til, og da fikk jeg til svar at hun misunte meg. At jeg var heldig som hadde evnen til å bare sette meg ned og slappe av. Da ble jeg litt sånn: ke?

Madicken skrev:

Jeg ser imidlertid at jeg er av typen som i litt for stor grad kan finne på å henfalle til bedageligheten, og som motvekt til dette trener jeg ganske intenst minst tre ganger i uka.

Jeg setter meg gjerne ned i sofaen og slapper av, og synes ikke sofatid er tapersk på noe vis. Overbevist om at man trenger noe tid i sofaen; elsker å henge i sofaen på kvelden selv, helst med potetgull... (bør ikke være hver dag). Samtidig forstår jeg ikke hvordan de som tilbringer mye tid på dagtid i helgen og hele kvelden i sofaen har tid til det.

Jeg provoseres kanskje mest av utsagnet fordi jeg ikke opplever at det er sofaen som nødvendigvis stjeler treningstid. Det er like mye jobb, oppfølging av barn og alt annet som skal gjøres.

Ja det er protestantisk, svært haugiansk og svært norsk å ha et ideal om nyttig aktivitet.

Å slappe av har høyere status om man gjør det i regi av retreat, mindfulness, SPA, meditasjon eller i en eller annen sammenheng hvor man betaler dyrt for det.
Sofa, snacks og dårlig TV har ikke status selv om resultatet kan være like bra som trendy avslapningsformer.

På aktivitetsfronten er det også mer status og gir mer cred om man trener utendørs og pines litt. Tur i fjell, skog og mark og å mestre dårlig vær gir poeng.

Jeg har innredet et hus hvor man kan legge seg ned i alle rom. Sofa på kjøkkenet, sofa og himmelseng på stua, daybed på gjesterommet, tre soverom med senger. Jeg er en stor tilhenger av å krype opp i sofaen eller senga.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg sitter i sofaen hver dag jeg, med god samvittighet. Mannen og jeg er til og med litt "gammelt ektepar" og lager kaffe og setter oss i sofaen og prater nesten hver dag etter middag.

Det blir litt som "jeg har ikke lest avisen på mange måneder" fra spebarnsforeldre. Det har jeg aldri skjønt. Kanskje jeg har hatt ekstremt rolige barn, men jeg har da lest minst en avis hver dag. Inkludert på sykehuset. Av og til i sofaen med et barn på fanget, men avisen har jeg lest.

Jeg elsker sofatid. Når jeg tenker på folk rundt meg, så tror jeg mannen min og jeg har relativt mye kvalitetstid i sofaen. Han er flink til å trene, jeg er aktiv på andre måter, og trener kun i perioder. Vi sitter i sofaen og ser på tv om kvelden, gjerne noe vi har tatt opp eller en spesifikk serie fra netflix. Sofatiden er timene fra barna er lagt, til vi legger oss selv. Jeg kan misunne folk ryddige og pene hus, men jeg ofrer ikke sofatiden for et plettfritt hjem.

Jeg trener endel og er ofte nokså aktiv hjemme i huset også, tenker ikke på meg selv som lat. Men jeg setter stor pris på å slappe av på sofaen med pledd/tv-serie/bok/strikketøy/iPad, selv om det ikke er snakk om timevis hver dag. Mat og snacks spiser jeg ikke så veldig ofte i sofaen, men det hender. Jeg har vel egentlig aldri dårlig samvittighet for sofaen, jeg trenger virkelig å roe meg ned litt av og til.

Blå skrev:

Det blir litt som "jeg har ikke lest avisen på mange måneder" fra spebarnsforeldre. Det har jeg aldri skjønt. Kanskje jeg har hatt ekstremt rolige barn, men jeg har da lest minst en avis hver dag. Inkludert på sykehuset. Av og til i sofaen med et barn på fanget, men avisen har jeg lest.

Det er et utsagn som man helt intuitivt skjønner når man har levd i hus med en baby som aldri sover. Jeg leste ikke en avis i hele Minstas første leveår, tror jeg, for det å lese avisen innebærer jo gjerne at man både sitter og har ro til å konsentrere seg. Og hvis begge de faktorene var oppfylt, så sovnet jeg jo. (Jeg kunne, helt seriøst, heller ikke kjøre bil det året, av nøyaktig samme grunn.)

Har ikke lest artikkelen fra hovedinnlegget, men det handler vel mer om de som bruker VELDIG mye tid der? Ikke de som slapper av litt på kvelden?

Filifjonka skrev:

Har ikke lest artikkelen fra hovedinnlegget, men det handler vel mer om de som bruker VELDIG mye tid der? Ikke de som slapper av litt på kvelden?

Det ville jeg trodd også.

Jeg leser aldri aviser, helt frivillig.

Tilbringer helst et par timer i sofaen hver kveld, ofte enten for å sløve etter trening eller for å samle krefter til trening. TV ser jeg helst ikke på, men trøkker som regel i meg sjokolade og marsipan med begge hender mellom Wordfeud-trekkene. Som Madicken er jeg makelig anlagt, og trener derfor seks ganger i uka for å opprettholde en slags balanse.

Men jeg tenker at det er en del mennesker der ute som nettopp trenger å dras litt ut av sofaen. Når jeg har lest artikkelen så tenker jeg at hun har mange poenger, men som vanlig er det lettere å treffe ømme tær hos folk som faktisk trener enn å omvende de som bør vurdere middagsporsjonen, den andre isen og kanskje ta med familien på sykkeltur framfor å kjøre til Leos Lekeland. Fikk jeg brukt alle fordommene mine nå? Og nei, jeg mener ikke sånne som meg og deg (hvem du nå er) som gjør dette av og til.

Blå skrev:

Det blir litt som "jeg har ikke lest avisen på mange måneder" fra spebarnsforeldre. Det har jeg aldri skjønt. Kanskje jeg har hatt ekstremt rolige barn, men jeg har da lest minst en avis hver dag. Inkludert på sykehuset. Av og til i sofaen med et barn på fanget, men avisen har jeg lest.

Jeg ble stokk dum i spebarnstiden. Klarte ikke lese med forståelse i det hele tatt. Så jeg er nok én av dem som kunne sagt at jeg ikke har lest avisen på flere mnd.