Hvorfor har du valgt å bo der du bor?

Vi bor nesten på landet. 20 min. med bil nord for Oslo. Selv om det er veldig landlig her er det samtidig veldig sentralt.
Vi bor her forde mannen min kommer herfra og har hans familie i nærheten. Familien min bor i Spania så vi synes det er veldig greit. Det er veldig barnevennlig her og vi trives veldig godt. 🙂

Kasia skrev:

Jeg bor i byen jeg er født og oppvokst i, og årsaken til det er først og fremst at jeg vil være i nærheten av familien og nettverket mitt.

Sånn har eg også tenkt. Eg vil vere her familien min og mannen min sin, er.

Og når det gjeld kultur og latte blomstrar heldigvis byen min for tida, og dermed har eg fått ein ekstrabonus dei siste åra.

Grunnen til at vi bor her nå er vel bare tilfeldigheter. Flytter til Norge i løpet av det nærmeste året. Og det som avgjør er at vi vil ha skog og ro, men allikevel bo i et boligfelt. Bo nær familie. Begge er vokst opp i hus, så kunne aldri flyttet til en by der husene koster mange millioner, kunne aldri bodd i leilighet..... Hater køer, bilkøer, bhgkøer og køer i butikker...Så en småby passer oss perfekt

Jeg er bergenser, men kommer til å bo i Oslo resten av livet, hvis jeg skal bo i Norge. Frem til for 1,5 år siden, bodde vi i en deilig loftsleilighet i sentrum. 4. etg. uten heis ble litt for strevsomt i lengden, og også mangelen på steder Sneipen kunne leke uten konstant tilsyn.

Nå bor vi i et gruppehuskompleks (arkitektish for fancy rekkehus 😛) med en bitteliten hageflekk og felles uteområde med masse barn. Det er fotballbane over veien, gangavstand til skole og andre fritidsaktiviteter. Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal bo utenfor Ring 3, men vi er på gal side med 8-900 m margin. 🙄 Vi er stort sett i sentrum hver lørdag og søndag, og nå som jeg er i permisjon har jeg jammen lært meg bussrutene også. Det tar ca. 10 min med buss til Majorstuen. Vi kjører til jobb på 7-20 min, avhengig av trafikk - det var også en viktig faktor. Å kjøre mot rushet er gull.

Jeg blir forøvrig en av dem dere alle skal slåss mot i budrundene for Den Perfekte Leiligheten i sentrum når barna er ute.

Rhett er fra en mindre by under timen unna Oslo, der vi har en stor vennekrets. Han har følgende visdomsord klistret på kjøleskapet:

Oslo er min by. Ikke fordi jeg er født her. Ikke fordi jeg er oppvokst her. Fordi jeg har valgt den, helt selv.

Det var et godt valg.

Vi bor like utenfor en liten by, og flyttet hit fordi jeg fikk en jobb jeg hadde veldig lyst på. Det er nært nok mitt barndomshjem til at vi kan ta helgeturer dit, men (altfor) langt fra mannens foreldre. Vi valgte å flytte hit fra sentrum av en stor by fordi vi ønsket å gi barna våre nærhet til naturen, mindre trafikk og forhåpentligvis trygge oppvekstvilkår. Jeg tviler på at vi kommer til å flytte til en storby igjen, til det trives vi for godt på et mindre sted som der vi bor nå.

Jeg flyttet til Oslo for å studere i 2002. Jeg er enda ikke ferdig med studiene, og har truffet min kjære og fått barn her underveis. Mannen har også bare bodd i Oslo mens han har bodd i Norge.

Grunnen til at vi bor akkurat her vi bor nå er at vi ønsket å kjøpe en leilighet som vi kan bo i lenge, samtidig som vi må klare å betjene lånet mens jeg studerer. Dermed ble det Oslo nord. Vi er storfornøyde. Rett ved marka, rett ved skole, flotte fellesarealer, både blokker, rekkehus og eneboliger i nærmiljøet, grei barnehagedekning og grei avstand til sentrum og mannens jobb. Latte er ikke å få tak i her, så de behovene må dekkes når jeg er på jobb/skolen. Men det står jeg over.

Jeg kommer fra en gård, og har hatt en flott oppvekst. Men det er uaktuelt for meg å flytte tilbake. Det er flott å være barn på et sånt sted, men ikke så flott å være ungdom og voksen. Jeg liker å kunne gå i Oslo sentrum uten at alle vet hvem jeg er, og hva jeg gjør. Dessuten liker jeg å ikke være avhengig av å ha bil, og at det meste er i nærheten. Mitt lille hjemsted har sin sjarm som feriested for meg, men jeg kommer nok aldri tilbake. Selv om jeg er odelsjente aldri så mye!

Vi bor i Oslo. Her har mannen størst jobbmulighet (jeg får jobb stort sett over hele landet). Vi bor i Groruddalen og bor akkurat her fordi vi hadde råd til rekkehuset, samt at det er nær marka (50 meter til skogen). Det er 10 min med bil til sentrum.

Jeg flyttet til Trondheim for å studere og her ble jeg værende gitt.. Jeg hadde nok alltid tenkt at jeg skulle sørover igjen, men så traff jeg Nobus og da ble jeg her. Vi snakker ofte om å flytte siden vi savner å bo nærmere familie, men vi har blitt etablerte og satte med årene. Det er ikke noe alternativ å flytte hjem dit jeg kommer fra for det er ei lita bygd uten jobbmuligheter for oss, så bortsett fra at jeg har søsteren min og mange venner i Oslo, så vil vi ikke få så mye større nettverk om vi flytter heller. Jobbmessig burde vi begge to flytte til Stavanger, men det er HELT uaktuelt.

Jeg er ufrivillig utflyttet finnmarking. Flyttet hit til Polarsirkel byen da jeg var 5. Og jeg flyttet tilbake til finnmark da jeg var 15, til broren min.
Men så la de ned den linja jeg skulle gå så jeg flyttet nedover igjen til mamma og pappa...
Møtte mann, vi skulle til å flytte sørover da jeg fant ut at jeg var gravid.
Og da ville ikke han jobbe offshor så vi ble her .

Og grunnen til at vi bor her oppe på "flåklypa" er at han har bodd her nesten hele livet sitt.
Fint å bo her for unger, nesten ikke trafikk. 4 km til "hovedveien"
Klokkerhagen er rett nedfor oss.
Barnehagen 3 km fra oss.
Eneste minuset er den jækla bakken på neten 2 km....
Trives veldig godt her oppe.

Kunne aldri ha tenkt meg å flyttet til Oslo.
Men stavanger\Sandnes kunne jeg godt ha flyttet til.
Jeg kunne godt ha tatt et par år i finnmark men mann nekter. Han er teit;)
Men jeg vil heller ikke flytte ungene fra besteforeldrene.
Mann har alle sine besteforeldre i live, og de bor her i byen,
svigers bor 2 hus fra oss.
Mamma og pappa bor 10 min kjøretur fra oss.
Når vi flyttet hit så jeg mine besteforeldre 1-2 ganger i året, og det var ikke noe artig.
Så vi blir vel boende her

Jeg flyttet til Oslo pga jobb. Det var lettere å få attraktive jobber her. Det samme var tilfelle for mannen (men vi kjente ikke hverandre da vi flyttet hit).

Nå blir vi boende fordi vi setter pris på kulturtilbudet (og kaffe latten 🙂). I tillegg så har vi min mor 300 meter og min bror 500 meter unna. Pappaen min jobber i Oslo, og bor like utenfor. Svigermor bor også i byen. Flytter vi ut av byen, så flytter vi samtidig fra alle barnevaktene våre.

Det er veldig grønt og fint her vi bor, og bussen til byen går hvert 5. minutt (hvis vi ikke gidder å gå).

Både jeg og mannen min er oppvokst på mindre steder, og er forholdsvis lei av det stempelet du får som ung (og som det er pokkers umulig å bli kvitt selv som voksen).

Jeg liker ikke kaffe. Eller latte. Kvalifiserer jeg ikke til å bo i Oslo da?

Jeg er født og oppvokst i Stavanger, men flyttet til Sandnes for 2,5 år siden rett og slett fordi det var her vi vant budet på en blokkleilighet. Hadde bare 1,2 mill. å rutte med, så da sier det seg selv at det måtte stå mer på prisen enn på beliggenhet.
Nå ønsker vi oss hus, og for å få råd til det (husene her i Sandnes koster minst 3 mill. om man skal ha noe pent og stort nok) må vi nok utover mot Klepp og Bryne. Ett av de største minusene med det, er den FORFERDELIGE bondedialekten min datter kommer til å prate.

For å være nærme familien. Og akurrat her var det rimeligå bygge da. Men for å være ærlig så er det svært vanskelig for meg som er byjente å bo her i lille bygda.

Bor i Oslo for begge kommer herifra og har hele vårt nettverk her. Har egentlig aldri vært noe tema å flytte herifra heller.
Vi bor der vi begge ble oppvokst, så vi har ikke flyttet så langt hjemmeifra.

Både min sambo og jeg er født og oppvokst i Oslo. Har våre venner og familie her og veldig naturlig for oss å bo i Oslo.

Elsker Oslo!!

Vi bor 40 min med bil fra Oslo sentrum. Vi bor nærme familie o i tillegg er det ett nytt byggefelt så det har flyttet mange nyetablerte barnefamilier hit.

Kunne aldri tenkt meg å bo mitt i en by, dette på grunn av at jeg er oppvokst mitt i skogen selv og trives veldig med å kunne være ute å leke alene. Både jeg og mannen var bestemt på at vi ikke ville at barna våres skulle vokse opp i byen, vi flyttet når turbo var8 mnd.

Vi bor i bygda "mi".

Gubben kommer fra Fræna utenfor Molde, og nå bor vi altså i Elvran (www.elvran.no) i Stjørdal.

Vi fikk gratis tomt i 2005. 2 mål.
Nydelig beliggenhet og mye frihet 😀

Nei, det er ikke kaffebar akkurat her vi bor, eller butikker.
Men det tar 12 minutter å kjøre til butikk. Og 12 min til Værnes Så jeg har verden for mine føtter

Vi får et fantastisk nettverk, barn som kan leke ute "alene" fra de er 2 år. Stort område. Stort hus og familie i nærheten. Det har vært avgjørende for oss. I tillegg HAR vi jo det vi trenger i nærheten. Både av kulturelle ting, butikker og restauranter.

Tar ca 40 min til Trondheim herfra.

zol skrev:

Jeg liker ikke kaffe. Eller latte. Kvalifiserer jeg ikke til å bo i Oslo da?

Iset skrev:

Ett av de største minusene med det, er den FORFERDELIGE bondedialekten min datter kommer til å prate.

Mine venner fra Tromsø synes det er hysterisk morsomt når ztjerna snakker og babler søring. Jeg har vent meg til tanken

Vi bor her fordi mannens familie bor ett stykke unna. Vi ville også bo i nærheten av en av familiene. Her har jeg mamma 2 kvartaler unna, søtra mi 5 minutter unna med bil og mesteparten av familien min i en radius av en halvtime unna. Synes det er viktig at unga får vokse opp i nærheten av annen familie.