Hvordan tåler/takler du smerte?

Jeg er superpysete for alt som heter smerte, men jeg aner ikke om det er rent fysiologisk, mangel på selvidisiplin, kombinasjon mellom disse eller noe helt annet. Og genetisk kan en vel si at det er, enten det er den ene eller andre årsaken.

Jeg tør ikke ta sprøyter, jeg hater tannlegebesøk, jeg synes blodprøver er aldeles forferdelig, stikk i fingeren like så, og under første fødsel ville jeg ikke presse fordi det gjorde så vondt.

Fødslene mine åpnet øynene mine for sammenheng mellom psyke og opplevd smerte i hvertfall. Etter en "god" beskjed fra jordmor om fremdrift i åpning, gikk jeg "knips" fra å føle meg døden nær av smerte til å få masse krefter og ikke kjenne smerte i det hele tatt.

I tenårene hadde jeg veldig sterke menssmerter. I ettertid har jeg jo funnet ut at de på det verste var som fødselsmerter, men det visste jeg ikke da. Nå har heldigvis menssmertene gitt seg.

Jeg anser meg for å tåle smerte godt all den tid jeg lever et vanlig liv uten medisiner med en rygg som jeg aldri kan huske at ikke har verket.

Det er vanseklig å svare på. Rier for eksempel, tåler jeg godt. Men jeg vet ikke om det er fordi riene mine er lettere/mindre vonde enn endel andre sine eller om jeg takler smertene bedre. Å vrikke ankelen er helt lammende vondt en liten stund, så blir det håndterbart. Jeg er usikker på hva som er smertehåndtering og hva som er mindre opplevd smerte når man diskuterer slike ting, derfor er det vanskelig å svare på.

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Katta skrev:

Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.

Ja, det er litt sånn for meg og tror jeg.
De kroniske smertene jeg lever med begynner jeg å ha kontroll på nå, og de skremmer meg ikke. Derfor takler jeg de bedre tror jeg. Det samme med den bedøvelsessprøyta. Selv om jeg ikke har kontrollen, så vet jeg jo at det er noe jeg får som er planlagt, og som har en funksjon og som bare vil være vondt i noen minutter. Jeg er informert og vet hva jeg går til.

Den akutte gallestensmerten var verre, for der visste jeg ikke hva det var. Likevel presset jeg meg alt for langt (i følge legevaktlegen) før jeg kontaktet de, og han sa det var sjelden han så noen som var så smertepåvirket som meg, rent fysisk (jeg så sikkert helt forjævlig ut..).

Tannsmerter er jeg ekstrent pysete for, så der må jeg har plenty av bedøvelse. Andre typer "normal" smerte tåler jeg greit, og etter drøyt 20 år med konstant vondt i ett ledd, blir litt smerte en del av hverdagen.

Etter en operasjon hvor leggbeinet ble saget over og deretter naglet, holdt jeg på å besvime av smerte når jeg mistet balansen og tråkket hardt på foten 2 dager etter operasjon. Når de ikke klarte å få ut drenet (fordi de ikke visste hvordan de skulle løsne vakuumet i slangen) etter keisersnittet hylte jeg over hele barsel. Slangen hadde sugd seg fast i et eller annet inne i underlivet, og og når de dro i den føltes som om hele livmoren var på vei ut. Sterke smerter er jeg med andre ord ikke så god på.

Ellers OK.

Nå lever jeg med ganske konstante smerter, og tar ikke noe smertestillende for det da jeg ikke tåler det. Smertestillende gir meg som regel enda mer smerter og da mister de på en måte poenget. Jeg føler selv at jeg takler smertene ganske greit, selv om jeg til tider griner og forbanner hele kroppen. Det er dog mest hvis jeg feks er ute blant folk og oppdager at jeg ikke klarer å komme meg hjem igjen ved egen maskin. Mulig det egentlig er mest stoltheten som verker da altså.
Jeg har forøvrig født med epidural, og sist fikk jeg epidural 2 ganger som ikke virka, og ungen var alt for stor og satt fast og de truet med ks, og da fant jeg ut at smerte faktisk blir dønn borte hvis jeg bare har noe veldig viktig å jobbe for, som feks å unngå ks. Dvs, borte ble det ikke, men jeg klarte da å skvise ut halve ungen på trass mens de klargjorde meg for hastesnitt. Og siden hjernen er skikkelig god på å fortrenge husker jeg lite av de minuttene fra han satt fast med skuldrene og til han ble lagt på magen min. Så om det er en form for smertetakling så er jeg god på det og.

Jeg har også rødt hår, men har ingen anelse om jeg takler smerter bedre enn andre.

Jeg har blitt bedre med årene, tror jeg. Og takler egentlig ganske greit alt jeg vet går over.

Unntakene er hodepine og tannpine. Da dør jeg nesten.

I følge mamma tåler jeg visst masse smerte. Det var visst erfaringen hennes av meg som barn.

Egentlig vet jeg ikke. Jeg vet jo bare min opplevelse, ikke sant?

Knakje det er kastansjefargen på håret?

Barna mine er forresten VELDIG forskjellige med dette. Med eldste holdt vi på å dra hjem fra legevakten da vi ver der med beinbruddet hans, for "han ser da ikke ut til å ha SÅ vondt", som mannen sa. Han kan også blåse av skikkelig kraftige vepsestikk (noe som IKKE er bra, for han er allergisk, og SKAL hjem og få Zyrtec når han blir stukket, men han bare glemmer stikket med en gang, og tenker ikke mer over det).

Jentungen derimot, hyler av hvert minste lille skrubbsår.

Minsten vet jeg ikke. (Tredjemann. Går for lut og kaldt vann.)

Det er forskjell på smerteterskel og tålegrense.

Smerteterskel går på når man synes noe gjør vondt. Tålegrensen kan derimot ligge et annet sted.

F.eks så kan man ha en person som har høy smertegrense, det skal mye til før personen synes noe er vondt, men med det samme man går over smerteterskel så blir det veldig feil, tålegrensen ligger rett over smerteterskel.

Så har man andre som kan synes relativt små ting er vonde, men de tåler det, de klarer å fungere med smertene likevel, de har altså lav smerteterskel men høy tålegrense.

Og så er det stor forskjell på om man tåler raske, kontrollerte smerter, som f.eks et sprøytestikk, eller om man tåler kroniske smerter godt, om man klarer å skyve smertene vekk og leve livet likevel.

Jeg fikser ikke tannlegesmertegreier i det hele tatt. Det spiller ingen rolle om det er mye eller lite vondt - jeg synes det er helt grusomt. Annen smerte er greit nok. Jeg levde i lang tid med kronisk hodepine som jeg oppdaget da jeg en dag fikk en pille med dop for å knekke et migreneanfall - og endte som et levende spørsmålstegn idet det gikk opp for meg at jeg var smertefri - samtidig som jeg skjønte at jeg hadde gått med en god del smerter over så lang tid at jeg hadde sluttet å tenke over det.

Si det. Jeg er flink til å ignorere smerte.

Jeg tror jeg har høy smerteterskel.
Har født 3 barn uten noen form for smertestillende.
Har aldri hatt hull i tennene, så hvordan jeg hadde taklet å bore i tennene vet jeg ikke.
Men, innrømmer glatt at nå når jeg blokket en åre inn til hjertet, og satte stent inn, synes jeg det var j..... vondt. Lå bare å tenkte: "Du har født 3 barn utem smertestillende, du tåler dette!" Men vondt var det. Jeg aner jo ikke hvordan andre synes disse smertene er, og det er derfor vanskelig å vite om jeg tålte det godt, eller synes det var ekstra vondt??

Jeg tror jeg har moderat smertegrense og høy tålegrense. Altså, jeg kjenner at ting gjør vondt, men tenker so what. Og det skal en del til før jeg synes ting gjør veldig vondt, verken fødsler eller giktsmerter kvalifiserer. Mitt problem er mer å vurdere når jeg skal la smertefulle kroppsdeler være i fred, og når jeg kan gi blaffen, f.eks om jeg kan løpe ved aktiv betennelse i knærne.

Esme skrev:

Det er forskjell på smerteterskel og tålegrense.

Smerteterskel går på når man synes noe gjør vondt. Tålegrensen kan derimot ligge et annet sted.

F.eks så kan man ha en person som har høy smertegrense, det skal mye til før personen synes noe er vondt, men med det samme man går over smerteterskel så blir det veldig feil, tålegrensen ligger rett over smerteterskel.

Så har man andre som kan synes relativt små ting er vonde, men de tåler det, de klarer å fungere med smertene likevel, de har altså lav smerteterskel men høy tålegrense.

Og så er det stor forskjell på om man tåler raske, kontrollerte smerter, som f.eks et sprøytestikk, eller om man tåler kroniske smerter godt, om man klarer å skyve smertene vekk og leve livet likevel.

Gode poenger Esme!
Jeg tror tålegrensen min er veldig varierende ut i fra hvilken type smerte der er. Jeg hater feks hodepine og tannpine, men jeg kan fint bore uten smertelindring.

Den "nye" smerten jeg har i hælen min takler jeg egentlig ganske dårlig. Men hvis dette er noe jeg må leve med, så blir vel det som med migrena. Bortsett fra at foten må jeg jo gå på uansett hvor vondt det er.

Jeg har alltid ment at jeg har høy smerteterskel, men da jeg fødte minstemann uten smertestillende og i raskeste laget, var det eneste jeg fikk sagt: "Minn meg på at jeg aldri mer skal skryte av å ha høy smerteterskel!"

rine skrev:

Jeg synes det der er vanskelig å svare på i og med at man aldri kan vite hvor vondt man selv har i forhold til andre. Jeg tror jo at jeg tåler smerte bra, i og med at jeg sjelden tar paracet ved. mens-smerter f.eks. Vet mange andre som doper seg ned ved slike smerter, men det kan jo like gjerne være at de faktisk har større smerter enn det jeg har. Epidural har jeg klart meg uten, men ikke frivillig.

Jeg borer også uten bedøvelse, selv om det pinadø er nesten like vondt som å føde.

Her har du et godt poeng! Det med å sammenligne seg selv med andre!
Jeg har til tider knasket smertestillende en masse, med menstruasjonssmerter som har fått meg til å besvime flere ganger.

Fødsel uten smertestillende? Piece of cake. En paracet hadde tatt det lille som var den lille halvtimen det varte fra 1cm åpning til ungen var ute, og jeg har hatt mens-smerter som har vært mye, mye, mye verre.

Men jeg vet ikke om det sier noenting i det hele tatt om min smerteterskel akkurat, som jeg tror er helt normal.

Jeg har hatt en god del langvarige og vedvarende smertetilstander som prolaps i ryggen og nakke/skuldersmerter. I tillegg har jeg migrene som jeg har gått rundt med i årevis og trodd ikke var migrene (siden jeg sjelden kaster opp), så jeg er vant til å fungere med et visst nivå av smerter. Det betyr ikke at ikke det sliter i lengden.

Fødsler var forresten en helt sjokkartet smertefull opplevelse. Jeg hadde ikke forestilt meg at de åpningsriene skulle være så tøffe som de var. Jeg har aldri hatt noe særlig menstruasjonssmerter, så å sammenligne med det virker helt absurd på meg. Ville heller sammenlignet med å sage av seg et bein, men det har jeg forsåvidt ikke heller prøvd.