Hvordan tåler/takler du smerte?

Jeg har født uten smertestillende. Jeg vil ikke si det var sammenlignbart med menssmerter, nei. Medmindre det finnes sånne menssmerter, og gjør det det så finnes det ihvertfall ikke rettferdighet i verden.

Jeg synes fødselen uten smertestillende var mindre vond enn den med. Men det sier jo ikke noe om noen ting det heller.

Vet ikke, egentlig. Det er jo så vanskelig å si noe om hvordan andre ville opplevd de smertene jeg opplever, sånn objektivt. Et par leger og fysioterapeuter påstår jeg håndterer smerte uvanlig bra, men samtidig invalidiseres jeg av å ha mensen - hvilket de fleste jo ikke gjør.

Jeg husker forøvrig håndballtreneren min stå på sidelinjen og rope "smerte er gøy!!!" da vi trente.

.....

Vel. Jeg har nok både lav terskel og lav tålegrense. Det vil si at jeg småsutrer over alt som gjør småvondt. Å lide i stillhet er liksom ikke min greie.

Men det skal ekstremt mye til for at jeg gir meg, da. Jeg blir ikke sykmeldt for disse au-ene mine, liksom. Så lenge jeg får sutre litt, går det bra.

Og det var ikke et stikk til de som sykmeldes av ordentlige grunner, for å presisere det, det var kun et selvsleivspark. 🙂

Morosmerter tåler jeg godt

Dummesmerter tåler jeg utrolig dårlig, ikke av smertene i seg selv men av å bli "hemmet" i alt. Bekkenskrangling for eksempel - en ting er at det var vondt, vondter er jo ikke farlig. Men jeg fikk jo ikke gjort noen ting! Sitte på rompa og bompe ned trappa som en unge, halte og vralte rundt omkring, ikke bøye seg, ikke sitte sånn, ikke stå sånn ... jeg holdt på å bli sprø. Jeg har stor respekt for folk som klarer å leve med smerter.

Forresten - jeg kan bli veldig stressa av smerter. Feks da jeg fikk tidlige kynnere - kjempeplagsomt. En ting var at de var vonde. På en skala så var de ikke uutholdelig vonde, men det å tenke på at de oppførte seg ukurant i forhold til babyen gjorde dem vanskelige å takle. De kynnerne jeg hadde senest i morges var verre enn verst, men nå er det ikke like kritisk så da synes jeg ikke de er så plagsomme.

Jeg tror jeg må konkludere at det er stress jeg ikke fikser jeg.

Jeg tåler sterk smerte bra, og murrende smerte dårlig.
Eks. født fire ganger uten smertestillende. Tar paracet ved den minste hodepine.

Jeg synes dette er umulig å si noe om.

Det at noen tar smertestillende for menssmerter og andre ikke, handler like gjerne om at man kan kan ha menssmerter i sterkt varierende grad. I tenårene hadde jeg menssmeter like sterke som rier, mens de smertene jeg får nå er så nær som ikke-eksisterene og det er helt unødvendig å skulle ta noe for de.

Kanskje er det vel så viktig å ha høy tålegrense som smertegrense?

Jeg har menssmerter som er helt like de smertene man har ved fem centimeters åpning. De har jeg tålt i tre dager hver %&&¤# måned siden 1986 uten annet enn ibux.

Jeg har en selvoppfatning som tilsier at jeg er frisk og jeg tolker aldri smerter som særlig annet enn noe forbigående som jeg kan takle. Jeg kan ikke fordra tannlege, jeg er dritredd og synes det gjør utrolig vondt, men jeg går jo allikevel og gjør det jeg må. Men jeg klager, så klart, stille martyraktig liding er ikke noe for meg.

Harriet Vane skrev:

Jeg har menssmerter som er helt like de smertene man har ved fem centimeters åpning.

Du har menssmerter som er helt like de smertene du har ved 5 cm åpning. Jeg tror slett ikke det er likt for alle, altså. Jeg syns smertene fram til 5 cm åpning har vært like ille eller nesten verre enn hele resten av fødselen.

Jeg trodde det var sånn at rødhårede som regel hadde lavere smerteterskel jeg? (Rent statistisk).

Jeg tåler en god del. Tannlegen husker meg for det han kalte en "arkeologisk utgravning" (borring av DIGERT hull uten bedøvelse) og jeg vandret på shopping i byen 4 dager etter bukplastikk, var på skolen 5 dager etter hysterektomi osv. Jeg kan jo kjenne at det ikke er direkte smertefritt, men skal en del til før det blir uutholdelig. For meg er det stor forskjell på sårhet og forutsigbare konstante smerter og de som kommer brått og intenst av uviss årsak.

En lege jeg kjenner sier at første nyresteinsanfall gjerne blir rangert som det vondeste på jord, mens neste anfall ikke er like vondt. Det må jo henge sammen med at man ikke vet hva smerten skyldes og at smerte handler mye om at man kjenner årsak og forløp smerten?

Veronal skrev:

En lege jeg kjenner sier at første nyresteinsanfall gjerne blir rangert som det vondeste på jord, mens neste anfall ikke er like vondt. Det må jo henge sammen med at man ikke vet hva smerten skyldes og at smerte handler mye om at man kjenner årsak og forløp smerten?

Det tror jeg og. Jeg tror frykt forsterker følelsen av smerte.

Filifjonka skrev:

Du har menssmerter som er helt like de smertene du har ved 5 cm åpning.

Sant nok.

Joika skrev:

Det tror jeg og. Jeg tror frykt forsterker følelsen av smerte.

Det aller vondeste jeg har opplevd var blindtarmbetennelse. Jeg lå i 10 dager og vred meg. Klarte såvidt å krype fra sengen til badet innimellom. Og ja, jeg var hos lege - flere ganger. Legen sa at det var bare omgangssyke og at jeg skulle drikke cola og spise tørre kjeks, så ble det nok bedre imorgen.

Objektivt sett er fødsel mye verre, men da visste jeg hvorfor det var vondt, at det sannsynligvis ville ende bra, og omtrent hvor tidsbegrenset det var.

Veronal skrev:

En lege jeg kjenner sier at første nyresteinsanfall gjerne blir rangert som det vondeste på jord, mens neste anfall ikke er like vondt. Det må jo henge sammen med at man ikke vet hva smerten skyldes og at smerte handler mye om at man kjenner årsak og forløp smerten?

Jeg vil tro det kan ha mye å si, ja. Jeg tror det var litt sånn med meg hvis jeg sammenligner mine to fødsler. Under fødselen med førstedamen ble jeg overrumplet over hvor vondt det var, jeg greide ikke å være konstruktiv, jeg greide ikke å formidle noe som helst og resignerte helt. Jeg var mer eller mindre i sjokk etterpå, og sverget på at jeg ALDRI skulle utsette meg for noe sånt igjen. Da Knerten meldte sin ankomst sto jeg på badet på sykehuset med full åpning, kraftige rier og vasket toalettet (urinprøvetaking og kombinasjonen stor mage og heftige rier er dårlig deal ) 10-15 minutter før babyen var ute. Antakeligvis var smerten objektivt sett større første gang, men det kan umulig være hele forklaringen på at jeg var i så mye "bedre form" den andre gangen. Jeg håndterte den nok mye bedre fødselssmertene den andre gangen fordi jeg var forberedt på hva som ventet.