Er de beste filmene dype?

Siden det er så mye snakk om LIT her. De beste filmene du har sett, er det filmer som rører ved deg innerst inne?

For meg er film ren underholdning. Klart, jeg har sett tankevekkende filmer, som gjør at jeg filosoferer ved deler av livet, men det er ikke de jeg helst setter på.

Hvorfor syns du at filmer med en dypere mening er den type filmer som er best? Evt. ikke best.

De beste filmene er de som engasjerer meg på et høyere plan enn den rene underholdningen. Det trenger ikke alltid handle om dybde (hvis man med dybde mener at den må tolkes), men mer at den kommuniserer mer enn kun tidsfordriv.

Jeg ser helt klart flest filmer for underholdningens del, men de filmene som sitter igjen, og som sier noe mer, er de jeg setter høyest og vurderer som "de beste filmene".

Sitron skrev:

Hvorfor syns du at filmer med en dypere mening er den type filmer som er best?

Fordi det er dem som engasjerer eller utfordrer meg mest, og jeg liker å bli engasjert og utfordret. 🙂 Jeg liker også veldig godt å bli underholdt, og som Snippa ser jeg helt klart mest underholdningsfilm - jeg elsker actionfilmer med høyt spenningsnivå, og vellaget skrekkfilm, og morsomme komedier, og spesialeffektfilmer med høyt budsjett - men når jeg tenker tilbake på filmer jeg har sett, er det ikke de rene underholdningsfilmene som står igjen som de beste eller dem jeg har fått mest ut av.

De beste filmene er de som oppfyller forventningene mine. 😉

Dersom jeg ser en lett film (romantisk komedie) har jeg visse krav som må oppfylles for at jeg skal anse den for å være god, i forhold til sjangeren drama er kravene annerledes og til actionfilmer atter annerledes.

Jeg tenker ikke så snevert som at en film MÅ være dyp og totalt engasjerende for at jeg skal like den. Heldigvis for det, ellers hadde jeg gått glipp av mange gode filmopplevelser!
Jeg synes det kommer an på humøret mitt, egentlig. Noen ganger vil jeg se sterke, dype filmer, mens andre ganger vil jeg se litt hjernedød action eller intense grøssere, og noen ganger vil jeg se blonde komedier. Alt til sin tid.

Jeg er ikke særlig begeistret for adjektivet "dyp". Jeg kan like nesten hva som helst, jeg, bare det er godt lagd og ikke behandler meg som en idiot. Men de filmene jeg har likt best, har alltid rørt noe ved meg, ja, enten de har fått meg til å le på en intelligent måte eller grepet meg på en intelligent måte eller revet meg med på en intelligent måte. Gjerne alle tre. Alle toppyndlingsfilmene mine har scener jeg ler masse av. Jeg synes f.eks. Lost in Translation er kjempemorsom, blant mange andre ting.

Og så er det litt forskjell på at en film er bra (som jeg vil si betyr at den får til å være det den prøver på) og på at jeg liker en film. Jeg liker stort sett filmer jeg synes er bra, altså, men de filmene jeg liker best, de som blir ordentlige favoritter, liker jeg fordi de gjør inntrykk på meg på andre måter enn bare å være vellaget.

Ocean's Eleven, for eksempel,er en sånn "nær perfekt" underholdningsfilm som er morsom og sjarmerende og passe spennende og alt passer og virker og det er ingenting negativt å si om den - den er akkurat det den prøver på, hverken mer eller mindre. (Soderbergh sa i ett eller annet intervju at han hadde prøvd å lage en film der publikum ville si når de kom ut fra salen. "Kul film. Hvor skal vi spise?".) Jeg synes den er veldig bra og likte den veldig godt, men den kommer aldri på min ti-på-topp-liste over "filmer jeg er glad i".

En god film gjøres av gode skuespillere, bra musikk og timing i tillegg til en historie som fortelles på en fengende måte.
En film kan godt være dyp og ha et godt tema, men om regissøren og/eller skuespillerne gjør en dårlig jobb så blir filmen uansett dårlig.

For meg er en film god når den har alt, hele pakka. Den må absolutt ikke være dyp for å fenge. Men den kan være det.

Jeg er en enkel sjel. Jeg lar meg underholde av mange typer filmer. Jeg ler meg fillete av Dum og dummere, men nyter også en alvorlig film.

Det kommer jo an på hva jeg ønsker å se. Jeg må vel innrømme at de filmene jeg liker best er de filmene som rører noe i meg altså! - Enten at jeg tenker litt, er ekstra lykkelig (lurer på om det er det jeg liker aller best) eller opprørt.

To sjangre jeg sjelden faller for er de rene komifilmene eller actionfilmene. *sær*

Jeg bare lurer litt. Er ikke Den engelske pasienten og Lost in Translation litt sånn wannabe-dype? Særlig Den engelske pasienten er da ganske klissete og klisjefylt. Jeg syns iallefall det.

Jeg syns for eksempel Schindlers liste også er litt sånn. Temaet er så brutalt og alvorlig at filmskaperne kan komme unna med tonnevis av kliss og bortimot romantisering. Jeg ble bare forbannet av jenta med den røde kjolen i Schindler liste siden jeg syns det var en lite troverdig måte å menneskeliggjøre ofrene på, jeg syns det var et forsøk på å manipulere min oppfatning av filmen.

Kanskje jeg for kynisk til å like film.

Kasia skrev:

Jeg bare lurer litt. Er ikke Den engelske pasienten og Lost in Translation litt sånn wannabe-dype? Særlig Den engelske pasienten er da ganske klissete og klisjefylt. Jeg syns iallefall det.

Jeg vet ikke helt hva du/dere mener med "dyp" i denne sammenhengen, tror jeg. The English Patient er en kjærlighetshistorie (eller egentlig to, men), vakkert laget, men uten spesiell annen "mening" enn det, slik jeg husker den. På linje med Casablanca, kanskje, som vel ble laget som en ren underholdningsfilm (selv om den har klassikerstatus nå og kanskje oppfattes som en mer "seriøs" film av den grunn). Lost in Translation synes jeg sier en del mer om mennesker og kommunikasjon og nærhet og fremmedgjøring, men om den er "dyp" - jeg vet ikke? Jeg kjente meg fryktelig godt igjen i mye av fremstillingen, men det betyr jo bare at den traff meg og sier vel ikke nødvendigvis noe generelt. Jeg ville kunne si mye mer om LiT enn om TEP, men jeg er fullt ut i stand til å si en hel masse om f.eks. Armageddon, og tolke den i fillebiter, uten at dette betyr at det på noen måte er en "dyp" film.

Kasia skrev:

Jeg syns for eksempel Schindlers liste også er litt sånn. Temaet er så brutalt og alvorlig at filmskaperne kan komme unna med tonnevis av kliss og bortimot romantisering. Jeg ble bare forbannet av jenta med den røde kjolen i Schindler liste siden jeg syns det var en lite troverdig måte å menneskeliggjøre ofrene på, jeg syns det var et forsøk på å manipulere min oppfatning av filmen.

Jeg har ikke sett Schindler's List, mye fordi jeg frykter nettopp det du sier her. Følelsesmessig manipulering er greit i ren underholdning, men mer tvilsomt om man påstår seg å lage "seriøs" film. Synes jeg.

Kasia skrev:

Kanskje jeg for kynisk til å like film.

Neppe. 🙂

Skilpadda skrev:

Jeg vet ikke helt hva du/dere mener med "dyp" i denne sammenhengen, tror jeg.

Nei, det gjør ikke jeg heller. Det var egentlig det jeg lurte litt på. Dyp betyr i grunnen ikke noe konkret for meg i denne sammenhengen. Jeg har en oppfatning av hva andre legger i ordet i sammenheng med film/litteratur. At det er noe som foregår på et dypere nivå enn det man ser fremfor seg og at man må ha evne til å tolke.

Skilpadda skrev:

The English Patient er en kjærlighetshistorie (eller egentlig to, men), vakkert laget, men uten spesiell annen "mening" enn det, slik jeg husker den.

Ja, men den handler også om krigsofre og flukt og sånt vel? Dramatisk og forferdende ramme som spicer opp kjærlighetshistorien.

Kasia skrev:

Nei, det gjør ikke jeg heller. Det var egentlig det jeg lurte litt på. Dyp betyr i grunnen ikke noe konkret for meg i denne sammenhengen. Jeg har en oppfatning av hva andre legger i ordet i sammenheng med film/litteratur. At det er noe som foregår på et dypere nivå enn det man ser fremfor seg og at man må ha evne til å tolke.

De fleste filmer kan tolkes, selv om man oftest ikke må det for å få utbytte av dem. 🙂 (I Armageddon, som jeg nevnte, er det veldig lett å se en arketypisk historie i forholdet mellom Bruce Willis-figuren, datteren hans og kjæresten hennes, både far/datter-forholdet og mentor/elev- (eller nesten far/sønn-)forholdet, men man trenger ikke bry seg om dette i det hele tatt for å glede seg over eksplosjoner og meteoritter. Og når det gjelder f.eks. skrekkfilm, synes jeg det er veldig morsomt å se på symbolbruk og på hvilke trusler som oppfattes som mest skremmende sett i forhold til kulturen generelt og det politiske klimaet, men heller ikke her er dette nødvendig for å komme i riktig popcorn-og-hyle-stemning.)

Kasia skrev:

Ja, men den handler også om krigsofre og flukt og sånt vel? Dramatisk og forferdende ramme som spicer opp kjærlighetshistorien.

Jeg ville nok sagt at krigen og krigshandlingene her er en ramme rundt de to kjærlighetshistoriene, og at det ikke er dette filmen "handler" om. Men "hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre" er jo en virkningsfull kontrast til kjærligheten, og er vel med på å definere og beskrive den. (Dessuten er det jo alltid fullt lov å ha ulike meninger om hva en film "egentlig" handler om. Vi ser etter ulike ting og finner dermed ulike ting.)

Skilpadda skrev:

Jeg ville nok sagt at krigen og krigshandlingene her er en ramme rundt de to kjærlighetshistoriene, og at det ikke er dette filmen "handler" om. Men "hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre" er jo en virkningsfull kontrast til kjærligheten, og er vel med på å definere og beskrive den. (Dessuten er det jo alltid fullt lov å ha ulike meninger om hva en film "egentlig" handler om. Vi ser etter ulike ting og finner dermed ulike ting.)

Jeg er enig i det, men syns rammen er en viktig del av filmen likevel. Og at krig er såpass virkningsfullt i seg selv at det krever en skikkelig god historie for ikke å gå i klisseklisjefella og bli lite troverdig.

Det er slett ikke sikkert du forstår hva jeg mener, og kanskje til og med jeg ikke forstår det selv. Det er tanker man vanligvis bare har inne i hodet som skal ut på skjermen.

Jeg synes det er to forskjellige typer film. De som skal underholde og de som skal gi meg noe mer. Filmer kan være gode på hvert av disse nivåene.

Jeg synes Love Actually og Ocean's 11 er fantasktiske underholdningsfilmer. Da koser jeg meg med opplevelsen av å se film.

Og noen ganger ser jeg filmer hvor selve filmopplevelsen er ganske opprørende, men som setter i gang litt tankevirksomhet. Babel er et godt eksempel på en slik film for min del.

Altså; en god film behøver ikke å være dyp. Men de filmopplevelsene som rører meg mest er ved dype filmer.

Kasia skrev:

Jeg er enig i det, men syns rammen er en viktig del av filmen likevel. Og at krig er såpass virkningsfullt i seg selv at det krever en skikkelig god historie for ikke å gå i klisseklisjefella og bli lite troverdig.

Rammen/settingen er selvsagt en viktig del av filmen. Jeg mente bare å si at det at en film "handler" om noe for meg betyr at det er det som er temaet for filmen, og ikke bare at det er noe som er en del av handlingen. (Krig kan sikkert sies å være en del av temaet i TEP, mens f.eks. 2. verdenskrig ikke egentlig er det, ettersom historien like gjerne kunne foregått under en annen krig. Mens andre filmer kan handle spesifikt om én bestemt krig.)

Jeg er ellers enig i at sterke virkemidler (som f.eks. krig) bør brukes med omhu så man unngår dårlige klisjeer eller overdreven emosjonell manipulering.

Jeg vet ikke helt hva en "dyp" film er, men har funnet ut at jeg liker både det anmelderne kaller dype og jeg liker mer "enkle" filmer. Tror at det som er viktig for meg er at rollene/skuespillerne får meg til å engasjere meg og "tro" at det er virkelige personer. Handlingen kan være fullstendig utroverdig, fantasifull, grusom, whatever - det er ikke viktig for meg.

Og så liker jeg tåpelige glad-vold-filmer 😮

Jeg elsker filmer av typen Snatch, Lock Stock, Desperado, Zorro osv. Ingen dypere mening der, bare renspikka god underholdning.

Jeg syns ikke nødvendigvis de beste filmene er dype, nei.

En av mine absolutte favorittfilmer er "Fifth Element" - jeg elsker den for historien, humoren, skuelspillerne, kostymene, musikken - i grunn alt.

Men dyp, nei - den er vel alt annet enn dyp.

Jeg liker dype filmer når jeg er i humør til det, men jeg syns også en film som jeg kan le meg skakk av, eller som skremmer vettet av meg, kan være like bra.