Kasia skrev:
Jeg bare lurer litt. Er ikke Den engelske pasienten og Lost in Translation litt sånn wannabe-dype? Særlig Den engelske pasienten er da ganske klissete og klisjefylt. Jeg syns iallefall det.
Jeg vet ikke helt hva du/dere mener med "dyp" i denne sammenhengen, tror jeg.
The English Patient er en kjærlighetshistorie (eller egentlig to, men), vakkert laget, men uten spesiell annen "mening" enn det, slik jeg husker den. På linje med
Casablanca, kanskje, som vel ble laget som en ren underholdningsfilm (selv om den har klassikerstatus nå og kanskje oppfattes som en mer "seriøs" film av den grunn).
Lost in Translation synes jeg sier en del mer om mennesker og kommunikasjon og nærhet og fremmedgjøring, men om den er "dyp" - jeg vet ikke? Jeg kjente meg fryktelig godt igjen i mye av fremstillingen, men det betyr jo bare at den traff
meg og sier vel ikke nødvendigvis noe generelt. Jeg ville kunne si mye mer om LiT enn om TEP, men jeg er fullt ut i stand til å si en hel masse om f.eks.
Armageddon, og tolke den i fillebiter, uten at dette betyr at det på noen måte er en "dyp" film.
Kasia skrev:
Jeg syns for eksempel Schindlers liste også er litt sånn. Temaet er så brutalt og alvorlig at filmskaperne kan komme unna med tonnevis av kliss og bortimot romantisering. Jeg ble bare forbannet av jenta med den røde kjolen i Schindler liste siden jeg syns det var en lite troverdig måte å menneskeliggjøre ofrene på, jeg syns det var et forsøk på å manipulere min oppfatning av filmen.
Jeg har ikke sett
Schindler's List, mye fordi jeg frykter nettopp det du sier her. Følelsesmessig manipulering er greit i ren underholdning, men mer tvilsomt om man påstår seg å lage "seriøs" film. Synes jeg.
Kasia skrev:
Kanskje jeg for kynisk til å like film.
Neppe. 🙂