Dette har jeg fundert ganske mye på. Uten at det nødvendigvis kommer noe
dypt fra meg nå.
Det gjelder jo akkurat det samme for bøker, musikk, bilder, foto - all slags kunst, egentlig, i ordets videste forstand.
Det nærmeste jeg kommer for å beskrive filmer (aka bøker, kunst osv) jeg virkelig liker, er
resonnans. Det slår en eller annen streng i meg som er vanskelig å definere.
Ta LIT, da. Som Toffen og Skilpadda synes jeg den er hysterisk morsom. Bill Murray i den lave dusjen, i whiskey-reklamen - absurde situasjoner som blir morsomme fordi BM holder seg så utrolig uttrykksløs, og du bare aner hvor fremmedgjort han føler seg av det hele. Det slår en streng i meg, jeg kjenner igjen hvor fremmedgjort jeg kan føle meg i tilsvarende (men helt annerledes) situasjoner (jeg har aldri vært i reklamefilm i Japan, altså). Det er stemningen som treffer meg. Ensomheten til Scarlett på et ensomt hotellrom i et ensomt forhold, konen til Bill som sender faks på faks med uinteressante fargeprøver uten å ense at han knapt nok har lyst til å bo med henne, langt mindre bry seg om hvordan det ser ut der. Jeg kjenner det igjen, jeg kan plukke frem følelsen nå, lenge etterpå. Derfor liker jeg den godt.
Det har ikke noe særlig med dyphet å gjøre, slik jeg ser det. Selv om jeg kanskje har analysert litt. 😉
Som The Smiths sier:
Kill the DJ
Because the music that they constantly play
Says nothing to me about my life
)
) er fantastisk, men tvekroket fikk han meg ikke. Og LiT engasjerte meg ikke NOK til at jeg ble sittende å finfilosofere og dermed få maksimalt ut av filmen.