Spinoff fra Mims myter om barnevernet

En flervalgspoll om hva akkurat du føler i forhold til barnevernet.

Jeg er glad de finnes, men til tross for det, så ville de vært siste utvei for meg. Blir nok litt skeptisk til det man leser om i media, selv om jeg vet at det kun er enkeltsaker, og saker sagt ut fra en side.

Kjenner forøvrig ingen som har vært i kontakt med dem.

Jeg er glad de finnes, men det ville være en voldsom skam å måtte ha hjelp derifra, og det måtte være siste utvei. :ærlig:

Jeg hadde sikkert ikke hatt problemer med å innrømme at jeg trengte hjelp, men jeg hadde neppe kontaktet barnevernet. Hadde de derimot vært i bildet, hadde jeg ikke takket nei til hjelpen, men jeg hadde ikke tatt steget å kontaktet dem selv (frivillig).

Jeg synes barnevernet gjør en fantastisk jobb, stort sett. Jeg har lest og hørt om ganger det ikke har gått så veldig bra, og det er i mine øyne helt utilgivelig.

Jeg er glad det finnes et barnevern - selv om det pr i dag desverre like ofte er et foreldrevern framfor et barnevern...

Jeg er selv utdannet barnevernpedagog, men orket ikke jobbe som det. Det ble for mange tøffe skjebner, og jeg hadde lyst til å ta hver andre unge under armen og løpe min vei med dem. Det er en knalltøff jobb, og jeg har dyp respekt for dere som orker å stå i det dag ut og dag inn.

Ørlite grann inhabil som barnevernspedagog.

Men eg er sjølvsagt glad vi finnast, det ser eg kvar einaste dag.

Jeg er glad barnevernet finnes, men som flere andre håper jeg at jeg aldri trenger det.

Kan jeg få spikke litt på det ene alternativet?
(hvis du kan rette det opp altså)

"For meg ville hjelp fra dem ville være siste utvei"

Carrera skrev:

Jeg er glad de finnes, men til tross for det, så ville de vært siste utvei for meg. Blir nok litt skeptisk til det man leser om i media, selv om jeg vet at det kun er enkeltsaker, og saker sagt ut fra en side.

Kjenner forøvrig ingen som har vært i kontakt med dem.

Og det var det jeg skulle skrive.

Presisjon.

Jeg sier jeg kjenner noen som har negative erfaringer, det vil si de ba om hjelp til å beskytte barnet sitt i en vanskelig situasjon og fikk det ikke.

Angående meg selv, har jeg fått "trusler" og er ikke redd for å bli meldt. Jeg har ikke noe å skjule og tar gjerne imot råd og hjelp som kan hjelpe meg om fagfolk mener jeg trengte det.

Jeg er glad de finnes, men jeg ville nok vendt alle stener og forsøkt å ordne opp på egen hånd dersom vi hadde hatt behov for hjelp. Ikke fordi jeg ville følt det som en skam eller et nederlag, tror jeg, men fordi det ville føltes ubeagelig å bli kartlagt. Når det er sagt, hadde jeg ikke funnet en god løsning, hadde jeg bedt om hjelp derfra.

Jeg kjenner noen som har hatt kontakt med barnevernet, men jeg vet ikke om de nå flere år etter karakteriserer hjelpen som positiv eller negativ.

Er glad for at de finnes, og kjenner noen med positive erfaringer. Jeg stemte at det ville være et nederlag å måtte oppsøke hjelp fra barnevernet, uten at jeg legger for mye vekt på det. Jeg opplevde det som et nederlag at ammingen ikke fungerte også, sånn for å sette det litt i perspektiv.

Jeg kunne tenke meg et mer synlig barnevern slik det ble nevnt i den andre tråden. I nært samarbeid med ppt, helsestasjon og lignende for å allminneliggjøre litt, og senke terskelen for å søke hjelp.

Jeg har et spørsmål; jeg kjenner til noe som for meg er en negativ erfaring med barnevernet. De tok etter min mening for mye hensyn til mor og ikke til barnet. Telles det som negativ erfaring med barnevernet i denne spørrisen?

Jeg er glad for at barnevernet finnes, synes det hadde vært et nederlag å måtte be om hjelp (i likhet med Irma), men kjenner ingen personlig som har vært i kontakt med barnevernet.

Dessverre har jeg fått et inntrykk av det samme som Inagh - at det er mer et foreldrevern, og at barnevernet ofte kommer sent inn i saker. I tillegg er ressursene få, og det blir bare de som trenger det aller mest som får hjelp. Og da er det kanskje for sent?

Jeg synes for øvrig av navnet barnevern gir negative konnotasjoner, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor.

Jeg er glad de finnes, men det skulle vert helt siste utvei før jeg ba de om hjelp.
Jeg kjenenr folk som har posetiv opplevelse av barnevernet og de som har hatt negative opplevelser.

Jeg tror barnevernet gjør veldig mye bra, men også at de noen ganger bommer litt.

Som de aller fleste andre her er jeg sjeleglad for at barnevernet finnes, selv om de dessverre står med for få ressurser både økonomisk og rent maktmessig til å fungere som det barnevernet de burde.

Skal også være så ærlig at det sitter langt inne å be om hjelp derfra, håper jeg greier det den dagen det blir aktuelt.

Jeg klarte bare å krysse av på; (Ekstra-spørsmål):Jeg kjenner noen som har hatt negativ erfaring med barnevernet.

Jeg kjenner flere som har hatt negativ erfaring, og da mener jeg fra barnets ståsted.
Jeg stoler ikke på at barnevernet hadde hjulpet mine barn om de hadde vært i samme situasjon som disse.

Jeg er veldig glad for at barnevernet finnes, men haket av på at de hadde vært siste utvei.

Jobber i barnehage så det har vært noen barnevernsaker, har vært fra veldig positivt overrasket (det gikk kjapt og barnet ble fjernet, heldigvis) til ikke så veldig fornøyd, (det tok lang tid, barnet hadde det vondt, men ble tilslutt fjernet).

Syns i noen tilfeller at foreldrene har forferdelig masse rettigheter og privilegier, mens barna bare må leve oppi sitt eget helvete. Skulle gjerne ha ordnet opp i litt!

Dere som jobber i barnevernet, kan dere ha uanmeldte besøk når det er narkotika i bildet, med urin/blodprøver? Eller må disse være avtalt på forhånd?

Jeg ville ikke syntes det var noe nederlag å få hjelp, tror jeg. Har mange positive inntrykk av hvordan barnevernet assisterer dersom man trenger det. Det er jo *svært* lite sannsynlig at jegnoengang vil trenge hjelp, men man vet jo aldri. Jeg kan jo såpass mye om barnevernet at det ikke skremmer meg, jeg kjenner lovverket de opererer etter, jeg kjenner de typiske sakene.

Barnevernet frem til århundreskiftet var ikke noe særlig, spør du meg. For lite hensyn til barna, for mye hensyn til foreldrene, for lite fokus på skadene man påføres av åikke bare selv bli slått, men å være vitne til vold, for lite tiltak, for lite rød tråd i tiltakene osv. Et annet problem er at man har for kort utdanning. Barenvernspedagoger burde ha 5-6 års utdanning med mer vekt på juss og psykologi og kommunikasjon (både i fht berørt familie og i fht media). Det burde i dette studiet, som alle studier der man skal forholde seg til folk i en assymetrisk maktbalanse, legges vekt på egnethet og motivasjon. Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det *kan* være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Jeg synes jogenerelt at listen for "godt nok" når det gjelder stell og oppdragelse av barn ligger for lavt i Norge. Neppe her på PK-portalen, men i landet i snitt så synes jeg at blant de optimaliserende,selvpiskendeJesper Juul-foreldrene er mange elendige foreldres om gjør fryktelig mye dumt og skadelig i fht ungene sine. Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Hver unge som har det dårlig risikerer å bli en syk voksen. Og jo tidligere de får hjelp,jo bedre gårdet! Pga de høye tersklene i Norge er det altfor fåsmå som får hjelp, de får hjelp først nårde er utagerende fjortisermed overgrepserfaringer like lange som de selv er gamle, voldserfaring (som offer og vitne) og har dermed gått glippav mye skolegang (fordi vold og overgrep medfører lærevansker, konenstrasjonsvansker osv, og samtidig er disse ungene mest utsatt for alkoholskader, noe som gjør dem mer sårbare og ytterligere gir sjanse for konsenstrasjonsvansker og lærevansker og slik vil de som er nederst på stigen aldri hevde seg)

Irma skrev:

Jeg kunne tenke meg et mer synlig barnevern slik det ble nevnt i den andre tråden. I nært samarbeid med ppt, helsestasjon og lignende for å allminneliggjøre litt, og senke terskelen for å søke hjelp.

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre. Nå er det til en viss grad barneombudet og bamsen Tryggve som reiser rundt ogsnakker om barns rettigheter og barnekonvensjonen og hva barnevernet er. Dette burde selvsagt barnevernet gjort selv!

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe. I Finland legger deinn satsingen i fht desmå barna. Da er det fremdeles håp for dem og at de kan komme ut i den andre enden og få et greit liv. Hvis man ikke hjelper dem før de har 10 års voldserfaring, minst, så er det ikke rart om de ender på sosialen og/eller blir for syke til å jobbe.

Jeg har kontakt med dem selv. :står frem:

Men det er jo lettere når det ikke er på grunn av noe jeg gjør/ikke gjør selv.

Og lettere når man vet at det lokale barnevernet har godt rykte. Nabokommunen derimot... en nær venninne opplevde at de lot seg bruke i en barnefordelingssak, og hjalp eksen hennes å gjøre både hennes og barnets liv vanskeligere i en lang periode.