Spinoff fra Mims myter om barnevernet

Er glad di finnes , men syns di er litt skummle..
kjenner folk som har både god og dårlig erfaring:)

Jeg er glad de finnes, men ville vert ett nederlag for meg som mor å selv måtte kontakte de. Jeg hadde nok gjort det dersom jeg følte sterkt behov for hjelp, men det hadde ikke vert første stopp.

Svarte at jeg ikke kjenner noen som har vert i kontakt med barnevernet, men det er vel litt feil. Kjenner 2-3 familier, men er ikke helt sikker på om jeg er positiv eller negativ fordi jeg kjenner ikke sakene godt nok/ kjenner bare en side av saken.

tink skrev:

Som de aller fleste andre her er jeg sjeleglad for at barnevernet finnes, selv om de dessverre står med for få ressurser både økonomisk og rent maktmessig til å fungere som det barnevernet de burde.

Skal også være så ærlig at det sitter langt inne å be om hjelp derfra, håper jeg greier det den dagen det blir aktuelt.

Jeg er på linje med Tink, her.

Jeg kjenner bare til barnevernet i forbindelse med å bli utredet mtp å bli adoptivforeldre. I den ene saken var saksbehandler en dust, og fikk meg til å føle meg bitteliten og dum.

Neste gang hadde vi flyttet til en ny plass, og da måtte vi og ha kontakt med barnevernet for å skrive oppfølgingsrapporter til sønnen min sitt hjemland det første halvåret etter hjemkomsten. Det var en utelukkende positiv opplevelse, og neste utredning av samme barnevernsavdeling var en ren fornøyelse.

Ellers føyer jeg meg i rekken av de som syns det er et litt sterkt foreldrevern i forhold til barnevern. Jeg har en venninne som har sett mye til det i en sak hun har vært involvert i.

Jeg er også utdannet barnevernspedagog og jobber i 2.linja i barnevernet, dermed er jeg vel en smule inhabil. Hadde jeg hatt beov for hjelp ville jeg ikke nølt med å ta kontakt med barnevernet. Terskelen for å få hjelp er høy så det er slett ikke sikkert at man i det hele tatt får hjelp. Mitt inntrykk er at jo mer resurssterk man er, jo mindre er sjangsen får å få hjelp (på den andre siden er sjansen for at det går bra uten hjelp er betydelig høyere). Grunnen til at terskelen for å få hjelp er så høy er det mangelen på nok personale samt alt for lite penger i budsjett.

Jeg kan nok si at jeg kjenner en del som har hatt kontakt med barnevernet, men de aller aller fleste er gjennom jobben. Det er slett ikke alle som er fornøyde, det har de selvsagt all grunn til. "Barnevernet" (les fylkesnemda) har jo fratatt disse foreldrene omsorgen for barna, de ser (selvsagt) ikke sin egen rolle i dette og dermed er de både sinna/rasende og fortvilet. Foreldrene jeg møter trenger ofte minst like mye hjelp som barn. De har stort sett alle opplevd til dels grov omsorgsvilt selv.

Heiko skrev:

"Barnevernet" (les fylkesnemda) har jo fratatt disse foreldrene omsorgen for barna, de ser (selvsagt) ikke sin egen rolle i dette og dermed er de både sinna/rasende og fortvilet. Foreldrene jeg møter trenger ofte minst like mye hjelp som barn. De har stort sett alle opplevd til dels grov omsorgsvikt selv.

Det er min erfaring også. Folk som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt oppdrar ofte selv med vold, og utøver selv overgrep eller skjønner ikke at ungene blir utsatt for overgrep, fordi de rett og slett har normalisert det unormale. Det er jo en kjent taktikk for å overleve. Det krever enormt med krefter for å endre slike mønstre. Alle som selv er blitt utsatt for vold, overgrep eller krenkelser burde nok hatt noe assistanse (samtale, rådgivning ol) når får barn. Bare så de blir bevisst.

Og jeg tror alle som har hatt en unge som er mobil, men vettlaus, treårstrassig eller lignende, kunne ha tenkt seg en coach.

Jeg ser selvfølgelig behovet for et barnevern, og er glad det finnes.
Mange får hjelp fra dem.

Jeg er glad jeg ikke er i en situasjon der jeg trenger hjelp fra dem,- og håper og tror at jeg aldri behøver det , heller. Ikke fordi jeg mistror barnevernet, men fordi det da hadde betydd at jeg ikke var i stand til å yte ordentlig omsorg for barna mine, og det ville selvfølgelig vært et nederlag for meg.

Selv har jeg kun vært i kontakt med bv en gang da jeg meldte en bekymring for noen i nabolaget. Ble negativt overrasket over den tilbakemeld jeg fikk fra bv, og vil tenke meg om flere ganger før jeg melder bekymring igjen.

For meg ville det å kontakte barnevernet og be om hjelp være et nederlag. Og forsåvidt en siste utvei. Jeg kjenner folk som har vært i kontakt med barnevernet, med blandede erfaringer. Jeg kjenner ingen som har blitt fratatt barna, bare tilfeller hvor barna har fått hjelp i hjemmet.

Madam Mim skrev:

Jeg er skeptisk til den høye andelen folk som selv har barnevernserfaring på dette studiet, jeg mener det *kan* være problematisk å ha en haug med barnevernsfolk som ikke selv vet på kroppen hva en god oppvekst er, fordi man instinktivt kan legge listen for lavt. (det er jo slik omsorgssvikt arves, bare se på NM og alle "slik gjorde min mor og det gikk bra med meg").

Og jeg mener man burde følges opp mye mer!

Som Irma sier: en vei å gå er å integrere barnevernet i helsestasjonens arbeid, gjøre barnevernet synlig og utadrettet, pøse inn midler så de attpåtil kan være oppsøkende og drive informasjonsarbeid i barnehager og skoler, både blant barn og foreldre.

Et tydelig, synlig og tilstedeværende barnevern ville senket terskelen for å snakke med dem, hente inn råd og hjelp, og også si fra om det var noe.

Jeg har klippet litt i innlegget ditt. For det aller meste enig, men disse tingene ville jeg si litt om.

Til det første: jeg syns ikke det er verken galt eller skummelt om folk som selv har hatt kontakt med barnevernet velger å jobbe i barnevernet. Jeg syns det er positivt, nettopp fordi de har opplevd dette på kroppen selv, og vet hvordan det er å være "barneverns-barn". Det å ha egen erfaring når det er så vanskelige og følsomme temaer ser jeg på som en stor fordel. Den største faren ved det er at man tror at alle andre er som en selv og reagerer som en selv gjorde, men den risikoen har man jo også med de som kommer fra velfungerende hjem.

Til de andre utklippene mine. Jeg er skeptisk. Jeg er skeptisk til at man skal følge opp foreldrene mer enn man gjør. Jeg tror ikke at de fleste foreldre ønsker "coaching", ei heller har de behov for det. Barnevernet vil aldri bli en "supernanny" som kommer hjem til folk og hjelper dem med treårstrass. Barnevernet vil alltid være en institusjon for de barna som trenger et VERN.

Når det gjelder å senke terskelen så er jeg positiv. Men jeg er redd for at å integrere barnevernet med helsestasjonen vil øke folks terskel for å oppsøke helsestasjonen heller enn å senke terskelen for å oppsøke barnevernet. Jeg syns det er viktig at helsestasjonen ER der, sånn som den er, hvor folk kan be om hjelp til grensesetting, leggerutiner, generell oppdragelse og andre hverdagslige ting. Veldig mange vil kvie seg hvis de på helsestasjonen møter barnevernspedagoger. Helsesøster derimot er ufarlig.

Jeg sitter å prøver å se på svarene som er kommet i denne pollen min, og det slår meg at det var bare ett alternativ som var positivt. Noen som har noen forslag til hva annet jeg kunne hatt med?


Jeg ser forresten at det bare er 66 av de 90 som har svart som er glad bv finnes, men jeg føler jeg har for lite dekkende spørsmål til at jeg kan synse noe om hva det kan bety ...

Desembermamma skrev:

Jeg sitter å prøver å se på svarene som er kommet i denne pollen min, og det slår meg at det var bare ett alternativ som var positivt. Noen som har noen forslag til hva annet jeg kunne hatt med?


Jeg ser forresten at det bare er 66 av de 90 som har svart som er glad bv finnes, men jeg føler jeg har for lite dekkende spørsmål til at jeg kan synse noe om hva det kan bety ...

Du mangler "Jeg har benyttet dem uten problemer".

Jeg er glad de finnes, og jeg er glad for at jeg har omgangskretsen full av barnevernspedagoger og sosionomer. Det gjør vel også at jeg ikke ville vært så himla redd for å ta kontakt med dem tror jeg. Nå har jeg mye venner og familie rundt meg, så sånn sett vanskelig å forestille meg at jeg skulle trengt barnevernets hjelp.

allium skrev:

Du mangler "Jeg har benyttet dem uten problemer".

Åh, herlighet. Tenk å glemme det da.

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".

"Du trenger å gi tilbakemeldinger til andre brukere før du kan gi til kie igjen."

Igjen.

Vi trenger egne prikkeregler for kie.

Jeg kjenner/kjente noen som har erfaring med barnevernet. Jeg vet egentlig ikke om hennes erfaring med dem var positiv. Jeg syns mor fikk for mange sjanser og at dette ikke var bra for barna ...

kie skrev:

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".

For meg så er det ikke det å skulle ta kontakt med barnevernet , hvis jeg trengte hjelp,- som er det verste. Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. For det må jo bety at jeg har blitt syk, akutt alene om omsorgen uten noen til å hjelpe, eller annet fælt. Det er denne situasjonen jeg absolutt håper å aldri komme i. For meg hadde det betydd at mitt gode nettverk hadde svikta på noen måte. Det betyr ikke at jeg dømmer bv nord og ned. Men er det ikke fint at mange ahr nettverk de kan få hjelp av, istedetfor å bruke bv som sikkert er overbelastet fra før?

For det må jo være en grunn til at folk tar kontakt med bv?

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

Go\jenta skrev:

For meg så er det ikke det å skulle ta kontakt med barnevernet , hvis jeg trengte hjelp,- som er det verste. Det verste for meg ville være å komme i en situasjon der jeg ikke klarte å ta vare på barna mine. For det må jo bety at jeg har blitt syk, akutt alene om omsorgen uten noen til å hjelpe, eller annet fælt. Det er denne situasjonen jeg absolutt håper å aldri komme i. For meg hadde det betydd at mitt gode nettverk hadde svikta på noen måte. Det betyr ikke at jeg dømmer bv nord og ned. Men er det ikke fint at mange ahr nettverk de kan få hjelp av, istedetfor å bruke bv som sikkert er overbelastet fra før?

For det må jo være en grunn til at folk tar kontakt med bv?

Det må jo være fordi de ikke klarer å ivareta barna sine på en eller annen måte?

Jeg tror du leser Kies innlegg veldig annerledes enn meg.

Jeg er forøvrig helt enig med Kie, slik jeg oppfatter henne.

Det er akkurat slik du skriver her de fleste tenker. At det å kontakte barnevernet er noe man gjør når man ikke lenger greier å ta vare på barna sine. Når det virkelig er fullstendig krise, når man ikke har noe nettverk, når man er helt ute av stand til å ta vare på barna, og barna lider nød.

Og slik jeg leser Kie er det jo akkurat dette hun snakker om. Dette med "oss" og "de andre". For vi er jo flinke foreldre. Vi har ingen grusomme kriser som setter barna våre i fare. Og de som kontakter barnevernet (eller helst blir kontaktet av barnevernet) må det jo være noe galt med? De må jo være ressurssvake dophuer, ansvarsløse, ha psykiske problemer - ett eller annet må det jo være? Eller?

Og den stigmatiseringen gjør at ingen av oss har lyst til å bli barneverns-objekter.

bina skrev:

Jeg tror du leser Kies innlegg veldig annerledes enn meg.

Jeg er forøvrig helt enig med Kie, slik jeg oppfatter henne.

Det er akkurat slik du skriver her de fleste tenker. At det å kontakte barnevernet er noe man gjør når man ikke lenger greier å ta vare på barna sine. Når det virkelig er fullstendig krise, når man ikke har noe nettverk, når man er helt ute av stand til å ta vare på barna, og barna lider nød.

Og slik jeg leser Kie er det jo akkurat dette hun snakker om. Dette med "oss" og "de andre". For vi er jo flinke foreldre. Vi har ingen grusomme kriser som setter barna våre i fare. Og de som kontakter barnevernet (eller helst blir kontaktet av barnevernet) må det jo være noe galt med? De må jo være ressurssvake dophuer, ansvarsløse, ha psykiske problemer - ett eller annet må det jo være? Eller?

Og den stigmatiseringen gjør at ingen av oss har lyst til å bli barneverns-objekter.

Jeg snakker bare utifra meg selv. At jeg håper at jeg ikke havner i en sånn situasjon at jeg ikke klarer å ta vare på barna mine. INGEN ønsker vel det???

Kan du komme med eksempler på hvorfor man trenger kontakt med barnevernet, hvis det ikke er fordi man er i krise og/eller ikke klarer å ivareta barna på en eller annen måte?

Og, nei, jeg har ikke sagt at man må være dophue eller i psykisk ubalanse for å trenge hjelp!

Kan man forresten ikke få lov til å være glad for at man får hjelp av nettverket sitt, uten å bli beskyldt for å stigmatisere de som bruker barnevernet?

Jeg har noen i familien som er alene med flere barn, og har en tøff hverdag. Hun klarer seg fordi hun får masse hjelp i hverdagen av familie og venner.

Er det negativt? Er det ikke fint at nettverk bryr seg om hverandre, og hjelper de som har det vanskelig?

Betyr det nødvendigvis at man ser ned på de som ikke har nettverk, eller foretrekker å få hjelp fra barnevernet?

For meg så virker det som om barnevernet er sjeleglade for alle der ute som hjelper hverandre i hverdagen. Dersom alle nettverk hadde sviktet, hadde vel barnevernet fått altfor mye å gjøre!

Det er en enorm ressurs å kunne se at en trenger hjelp og klare og motta den.