Lesesirkel: Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot. Diskusjonstråd

Ja, er det slik man kan modernisere ekteskapsplottet? Kjør debatt!

Dette er en innrømmelse. Jeg ble litt interessert i det akademiske arbeidet til Madeleine når jeg leste starten på boken og tenkte at det hadde vært gøy å lese artikkelen hennes, men jeg er en historielsende leser og glemte helt å se etter paralleller til de klassiske marriage plots i den viktorianske litteraturen utover i boken. Jeg bare leste en god historie, egentlig. :

Ja, men Eugenides gjør jo et ganske stort poeng ut av det på slutten. «But do you think that would be good? As an ending?» Og det kunne vært ganske cheesy, men jeg syntes det fungerte.

Ellers, og sånn helt overgripende, så vil jeg si at dette var en av de lyseste bøkene jeg har lest på lenge, som jeg samtidig syntes var ordentlig god. Vel handler det om sorg og sinnssykdom og vanskelige avhengighetsforhold, men slutten er jo en begynnelse. Og så liker jeg så godt hvordan alle personene har diverse karaktersvakheter, men hvordan Eugenides skriver om dem med ømhet og overbærendhet likevel. Det var Cuyahoga som etterlyste en bok hvor ingen hopper foran toget eller lemlester små barn fysisk eller mentalt, ja? Vel, dette er en slik.

Jeg også, Pøbelsara. Og jeg har ikke noe svar på Toffskijs spørsmål, jeg heller.

Mens jeg satt og leste så spurte mannen min meg om hva boka handlet om. Jeg ble litt sånn "...nei, ehh, masse forskjellig egentlig...". "Om ekteskapet da eller?" og jeg svarte "ehh, nei ikke akkurat det". Så kom jeg på tittelen etter et par timer med undring over hvorfor i alle dager han hadde lurt på om boka handlet om ekteskap.

Likevel, så kan jeg sikkert si noe om det hvis jeg må. Min tanke er vel at ekteskapet som institusjon moderniseres i takt med samfunnet, men at endel av grunntankene består likevel fordi man gjennom ekteskapet får et slags ansvar, eller en følelse av ansvar for den man er gift med. Og da tenker jeg på at det ansvaret innebærer å gjøre sitt beste for at ektemaken har det godt, men også at man føler ansvar i forhold til hvordan verden rundt oppfatter ens ektefelle.

Jeg følte nok veldig på at Madeleine burde komme seg bort og vekk fra Leonard fordi sykdommen hans var så altoverskyggende og fordi det ikke fantes håp om at han skulle bli frisk. Likevel så var det jo urtrist at det ikke skulle kunne ordne seg. De var jo sjelevenner og når Leonard fungerte fikk han frem det beste i Madeleine.

Nå må jeg tenke litt før jeg skriver noe mer.

Jeg er enig i at slutten var veldig god. Jeg likte Mitchell kjempegodt gjennom hele boken, og spesielt godt når han skisserer slutten for henne - så jeg fikk jo med meg det, da. Jeg bare reflekterte ikke så mye over det underveis.

Jeg likte også boken - og karakterene. Jeg fikk helt gåsehud av beskrivelsene en syk Leonard. Samtidig som jeg faktisk ikke klarte helt å forstå hvorfor Madeleine ble så forelsket i ham, så er den destruktive måten hun krytter seg enda tettere til Leonard og blir avhengig av ham eller bekreftelse fra ham, mesterlig godt beskrevet. Jeg fikk helt gåsehud av å lese om hvordan avvisningene og den tilsynelatende likegyldigheten hans, gjorde henne enda mer hjelpeløst avhengig av og litt destruktivt forelsket i ham.

Så interessant at du syntes at Leonard og Madeleine var sjelevenner, Røverdatter - det klarte ikke jeg å se, nemlig. Jeg syntes det var hun som ga alt mens han tok imot i det forholdet uansett om han var frisk eller syk, jeg.

Jeg likte veldig godt hvordan historien er satt opp som et klassisk trekantdrama. Vår heltinne. Den magnetiske, farlige og uforutsigbare helten. Den fine unge mannen som elsker heltinnen og sikkert ville vært mye bedre for henne. Og så ender det med at begge to lar henne gå for hennes egen skyld, fordi begge ser det egoistiske i sin egen kjærlighet (Leonard har ikke plass til noen andre enn seg selv, Mitchell har bygd en ideell Madeleine som knapt gir rom for den virkelige). Og Leonard gjør det i den virkelig veldig fine nei-jeg-hopper-faktisk-ikke-foran-toget-scenen, og Mitchell gjør det i antifrieriet sitt.

pøbelsara skrev:

Jeg fikk helt gåsehud av beskrivelsene en syk Leonard. Samtidig som jeg faktisk ikke klarte helt å forstå hvorfor Madeleine ble så forelsket i ham, så er den destruktive måten hun krytter seg enda tettere til Leonard og blir avhengig av ham eller bekreftelse fra ham, mesterlig godt beskrevet. Jeg fikk helt gåsehud av å lese om hvordan avvisningene og den tilsynelatende likegyldigheten hans, gjorde henne enda mer hjelpeløst avhengig av og litt destruktivt forelsket i ham.

Og så synes jeg boka viser veldig fint at det på mange måter er Leonards sykdom Madeleine er forelsket i (og det er klart, det går jo ikke an å skille den ut heller) – særlig oppsvinget i forholdet som fører til at de gifter seg til slutt.

Samtidig synes jeg den scenen der Leonard og Mitchell snakker sammen på et soverom på festen i New York like før Leonard forlater Madeleine, er helt nydelig, nettopp fordi den viser oss hva som er Leonards sjarm:

Throughout the conversation, Mitchell experienced what so many people had before him, the immensely satisfying embrace of Bankhead’s intelligent and complete attention.

pøbelsara skrev:

Så interessant at du syntes at Leonard og Madeleine var sjelevenner, Røverdatter - det klarte ikke jeg å se, nemlig. Jeg syntes det var hun som ga alt mens han tok imot i det forholdet uansett om han var frisk eller syk, jeg.

Jeg oppfattet henne som temmelig intetsigende før hun traff Leonard, og at han fikk frem gode sider i henne og at han absolutt ga henne noe også. Sjelevenner, tja, kanskje ikke akkurat, men et stormende forhold med mye sterke følelser. Mulig jeg tar feil altså, men jeg oppfattet det som at ting falt litt på plass for Madeleine da hun innledet forholdet til Leonard, og at ting falt på plass for meg (som leser) da det ble beskrevet hvor intenst Leonard kunne virke på menneskene rundt seg og hvor bergtatt folk ble av han. Alt som skjedde etter at hun kastet boken på han var en konsekvens av de sterke følelsene hun hadde for han, og da han endelig lot henne få fri så var hun beredt for å fortsette forholdet.

Jeg leser nok litt med vrangbriller, Røverdatter. Jeg har noen erfaringer fra eget liv som gir meg en masse varselsignaler når jeg ser veldig maktulikhet i et forhold.

Jeg skal skynde meg med de siste sidene før jeg leser eller skriver mer i denne tråden. Men jeg er bare som snarest innom for å klistre den og fjerne The Great Gatsby.

pøbelsara skrev:

Jeg leser nok litt med vrangbriller, Røverdatter. Jeg har noen erfaringer fra eget liv som gir meg en masse varselsignaler når jeg ser veldig maktulikhet i et forhold.

Ja, jeg så du hadde skrevet at du ikke forsto hvorfor hun ble så forelsket. Da har vi nok litt forskjellig tilnærming, for jeg syns kjærlighetshistorien til Madeleine og Leonard bygger mye på den kraftige forelskelsen. Alt hun går igjennom for han - det er jo så irriterende at hun ikke går syns jeg. Hvorfor vil hun seg så vondt om det ikke er for at hun føler så mye og så sterkt for han.

Lesesirkel er så genialt! Det er så gøy og spennende at vi leser og tolker den samme teksten forskjellig. Jeg ser jo også at Leonard er en dynamisk og spennende person. Han lever og tenkter og reflekterer jo veldig intenst når han er hypoman. Men jeg ser liksom også at han lever bare for Leonard og at kanskje nettopp det er årsaken til at han virker så tiltrekkende på folk? Han bryr seg ikke om andre og er bare intenst seg, liksom?

Jeg tar meg i å tenke "Ta Mitchell - han ser deg!" til Madeleine gjennom hele boken.

Jeg syns jo Mitchell er helt latterlig, men sikkert fordi han er lettere å kjenne seg igjen i med all søkingen etter seg selv og forherligelsen av Michelle og letingen etter religiøse sannheter om livet. Mani og depresjon er ukjente størrelser for meg, men usikkerhet om de store tingene i livet derimot. Nå høres det ut som at jeg syns jeg selv er latterlig, men det er ikke helt det jeg mener altså.

Jeg tror Leonard bryr seg om Madeleine, jeg da. Han bryr seg nok til å slippe henne iallefall, og da er det viktig for han at hun har det bra. Hun kan ikke få det godt med han og det ser han.

Jeg skjønte ikke at Leonard brydde seg om Madeleine før han slapp henne fri helt på slutten.

En ting som jeg satte veldig pris på ved boka var alle bihistoriene om foreldre, forelesere, venner og folk som delte rom. En ting jeg satte mindre pris på var all dvelingen ved filosofer, religionsvitere og forfattere. Det får meg til å innse hvor lite belest jeg er når det stadig flashes navn jeg har hørt, men som jeg ikke har noen knagg til. Og jeg har fått nok av forfattere som liksom kamuflerer kunnskap og synspunkter om kunnskapen inni en god historie. Mulig jeg ikke orker den slags fordi jeg har lest de fem første Knausgård-bindene, men jeg blir en notorisk skummer når det kommer til sånt som jeg ikke selv har lest nok om til at andres synspunkter blir interessante.

Jeg syns også at delen der Mitchell jobber for Mor Teresa var ganske fornøyelig. Det er noe så parodisk vestlig over å være en edel sjel som vil hjelpe døende, fattige indere - og så glipper det når det kommer til stykket fordi man får oppriktig angst av død og fattigdom. Jeg ser for meg at Mitchell vil skamme seg til han dør over ha stukket med halen mellom bena.

Røverdatter skrev:

En ting jeg satte mindre pris på var all dvelingen ved filosofer, religionsvitere og forfattere.

Jeg syntes det var festlig, men det er jo fordi jeg er i overkant godt kjent med slike miljøer selv. Jeg skoggerler av passasjer av typen

To get into the seminar, you had to submit to a one-on-one interview with Zipperstein during which he asked bland personal questions, such as what your favorite food or dog breed was, and made enigmatic Warholian remarks in response.

(Jeg elsker highlightfunksjonen på Kindle! )

Og så er jeg ikke enig i at Mitchell er en tufs. Derimot er jeg ganske sikker på at vi må se på ham som Eugenides’ alter ego i historien, og han er rett og slett strengest mot seg selv. Han er veldig ung, men det han prøver på er jo oppriktig. Og han gir ikke opp jakten på ekte religiøse opplevelser selv om han sliter med at alle de religiøse menneskene rundt ham er tullinger.

What if you had faith and performed good works, what if you died and went to heaven, and what if all the people you met there were people you didn’t like?

Og tenk at den personen i boka han har den beste samtalen om religiøse opplevelser med, er Leonard Bankhead!

Ja, og tenk at han heter Mitchell Grammaticus!

Jeg likte også Mitchell veldig, veldig godt. Han er ung og ganske hudløs, veldig søkende, naiv og umoden, men godhjertet og velmenende. Scenen der han stikker av fra Mor Theresa er bare helt fantastisk og ganske vond. Scenene der han flere ganger blir femte hjul på vognen så til de grader i løpet av den store reisen, er også fint skrevet.
Jeg liker godt scenen der Leonard forteller om denne unge Tom Waits-klonen som han er imponert over, også viser det seg at det er (gode gamle) Mitchell.

Jeg skjønner ikke alle referansene jeg heller, Kasia. Men jeg skjønte nok av det Toffskij refererer til over her til å kjenne igjen litt sånn overdrevent selvhøytidelig åndssnobberi man en (ytterst) sjelden gang kan møte i akademiske kretser. ()

Ytterst sjelden, så klart. Særlig blant folk som driver med Barthes.