Lesesirkel: Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot. Diskusjonstråd

Toffskij skrev:

Ja, og tenk at han heter Mitchell Grammaticus!

Det var jo dødsirriterende.

Han minnet meg veldig mye om en jeg kjenner som er 20 år, og som snakker masse i store ord og tanker, og som nesten høres ut som han er smart, og som hver gang faller igjennom fordi det ender med å ikke henge på greip. For sånn er det jo å være en skråsikker 20-åring. Man ender med å bli latterlig. Ikke en tufs, men latterlig.

Jeg tror forøvrig jeg alltid ender opp med å ikke like de personene du liker, Toffskij. For noen uker siden leste jeg opp igjen de fleste lesesirkeltrådene og vi har nesten alltid forskjellig mening om hvem vi liker.

Men når dere skriver det dere gjør om Mitchell så ser jo jeg han med andre øyne også. Det er jo ikke sånn at noen er bare teite eller bare fine. Jeg har ingen problemer med å se at Mitchell i bunn og grunn er en fin fyr. Når han bare blir voksen og mindre pompøs så blir han nok mindre latterlig også.

Hvem er Barthes, egentlig? En slags Foucault for filologer eller no'?

Røverdatter skrev:

Når han bare blir voksen og mindre pompøs så blir han nok mindre latterlig også.

Det hjelper for de fleste, har jeg hørt. Og jeg er enig i at han selvfølgelig er pompøs inntil det skrekkelige i perioder (særlig i Paris!). Jeg vil dog si at han lærer ganske fort i løpet av boka. Det verste er jo de som aldri lærer.

Jeg ser at jeg er enig med Toffen, ja. Jeg har stor tro på Mitchell. Han lærer jo så det fyker etter i denne boken. Han blir liksom ganske voksen etterhvert. Også digger jeg scenen der han er innkalt til samtale hos o store professor. Den professoren er en (av mange - der er jeg enig med Røverdatter) fine bikarakterer i denne boken.

pøbelsara skrev:

Hvem er Barthes, egentlig? En slags Foucault for filologer eller no'?

Ikke langt unna. Han er en av de mest sentrale semiotikerne – semiotikere studerer tegnsystemer, og når man leser skjønnlitteratur som tegnsystemer, ender man opp med … Leonard Bankhead. Eller noe sånt.

Bare han gir opp kvekerne så.

Å, det var en fin slutt! Jeg har nettopp lest ferdig, og må la den modnes litt i hodet før jeg skriver mer. Men det var et veldig fint sluttkapittel - jeg likte generelt kapitlene fra Mitchells synsvinkel best, tror jeg. I alle fall var det de som var hyggeligst å lese, og som jeg ble i best humør av.

Gir opp kvekerne? Hvorfor det? Jeg ville tro at kvekerne er Mitchells beste sjanse til å finne et slags religiøst fellesskap som han kan få noe ut av uten alt det tullet han fant hos de fleste andre religiøse han møtte. De er mystikere uten å være helt sprø, liksom.

Jeg likte også kvekerutviklingen.

Jeg er negativ til religiøse fellesskap uansett.

Jeg synes Madeleine var ørlite irriterende. Jeg hadde mest lyst til å riste henne og be henne suit up og ta tak i livet sitt. Jeg mener, sitte der og være hemmafru med en depressiv Leonard? Og ikke skjønne hva som skjer når han plutselig switcher personlighet? Også bare falle hjelpeløst under Mitchells domene etterpå?

:tough love:

Jeg oppfatter Madeleine som både smart og innehaver av en rekke gode egenskaper, men hun er lat. Hun er jo Pen Jente™ og vant til å bli forgudet og idolisert av smarte gutter som Leonard og Mitchell. Det er jo kanskje den vesentligste grunnen til at hun trenger å bli sluppet fri, hun skal jo bli voksen og trenger å finne ut av hvem denne Madeleine er.

Alle tre er veldig, veldig unge og umodne. Madeleine ikke minst.

Jeg tenker at hun først og fremst er vant til easy breeze. Hun er ikke den aller peneste og aller smarteste, men alltid flink nok og smart nok. Plutselig er hun litt en i mengden når hun kommer til college, og blir full av usikkerhet på om hun virkelig har noen egenverdi.

Ikke helt ukjent for flinke piker, har jeg hørt.

Jeg synes også Madeleine var til dels irriterende, sånn som hun fremstod i boken. Samtidig synes jeg at det (særlig i Mitchells deler av boken) kommer frem at hun er både smart, selvstendig tenkende og med et sunt selvbilde. Han idealiserer henne riktignok, men det betyr ikke at det ikke også er noe sant i det.

Jeg synes Leonard fremstår som veldig usympatisk i forhold til Madeleine og andre mennesker, men at det samtidig vises ganske grundig hvor innelåst han er i sykdommen sin. Egentlig synes ikke jeg personlig at det vises så godt hvor sjarmerende han er - det er mer noe vi får høre indirekte, også helt på slutten, der Mitchell har skiftet mening om ham etter å ha snakket med ham. Det blir sagt at Leonard har mange venner, er veldig morsom og kunnskapsrik samtidig som han er veldig interessert i dem han snakker med, og det høres jo veldig sjarmerende ut. Men når jeg tenker tilbake på boken, husker jeg primært de depressive og de maniske episodene hans, og ingen av dem er spesielt sjarmerende.

Det er en veldig fin slutt der begge mennene "gir slipp på" Madeleine fordi de forstår at hun trenger noe annet og at hun fortjener noe annet, og der hun også til slutt tar mot den frislippen de gir henne, for å gå ut i verden og gjøre noe ordentlig med livet og talentet sitt. Jeg tenker de er blitt litt voksne alle tre - alle tre har hatt en romantisert idé om den ene tingen som er viktig i livet deres, og alle har funnet ut at det ikke går, og har avfunnet seg med det. Og kanskje de til og med kan være venner.

Madeleine sitter også med en romantisert idé om ekteskapet, som jo blir sagt ganske tydelig når det snakkes om hvilke romaner det er hun liker og hva det er hun skriver om. Det tar litt tid for henne å komme seg over den ideen - særlig fordi hun er så fryktelig forelsket i Leonard, sånt er jo ikke bare-bare å kaste til side.

Kanskje det moderne ved ekteskapet er at det ikke passer så godt å inngå dem i ung alder lenger. At man må finne seg selv først og at stor valgfrihet binder menneskene til det at de faktisk må gjøre et valg for hvordan de vil leve livet sitt. Når man gifter seg på impuls, eller i manisk tilstand, så er fallhøyden stor og stupet faretruende nært. Alwyns ekteskap var jo alt annet enn stabilt og lykkelig selv om hun trodde at det var det livet hun ønsket.

Eller er hele boken en forkastelse av ekteskapet og hyllest til individet?

Candy Darling skrev:

Jeg tenker at hun først og fremst er vant til easy breeze. Hun er ikke den aller peneste og aller smarteste, men alltid flink nok og smart nok. Plutselig er hun litt en i mengden når hun kommer til college, og blir full av usikkerhet på om hun virkelig har noen egenverdi.

Ikke helt ukjent for flinke piker, har jeg hørt.

Det tror jeg også er sant. Og Leonard er noe helt utenom det vanlige - mens Mitchell mener at Madeleine er noe helt utenom det vanlige. Så de to guttene tilbyr henne hver sin mulighet til å heve seg over det alminnelige. Inntil hun er voksen nok til at hun ser at hun kan (og må) gjøre det på egen hånd.

Røverdatter skrev:

Eller er hele boken en forkastelse av ekteskapet og hyllest til individet?

Jeg synes ikke det, men det er vanskelig å si hva som er mitt syn og hva jeg ser i boken. 🙂 Jeg synes hverken Alwyns eller Madeleines ekteskap, som er mislykket på ulike måter, er tegn på at ekteskapet er en dårlig institusjon, men mer på det at man må finne seg selv som individ før man inngår en så forpliktende avtale med et annet menneske. For ellers står man i fare for å utslette viktige deler av seg selv for å oppfylle en rolle man ikke ønsker seg.

Leonard framstår som fryktelig usympatisk sett fra Madeleines synsvinkel (fordi han jo virkelig behandler henne veldig dårlig, og hun har et såpass usunt og lite jevnbyrdig forhold til ham), og også fra Mitchells så lenge han bare kjenner ham overflatisk og er dødelig sjalu. Men skildringen av Leonards sykdom fra hans egen synsvinkel er veldig flott, synes jeg, og viser hvor ekstremt stor plass sykdommen tar i livet hans og hvor mye det koster ham å framstå som «normal». Derfor liker jeg scenen der Mitchell og Leonard diskuterer religiøse opplevelser så godt, at Leonards sjarm er så sterk at den tar Mitchell, som jo virkelig ønsker å hate ham, fullstendig på senga. De to tingene gir Leonard mye oppreisning.

Jeg tenker vel at boka sier at ekteskapsplottet ikke er dødt i den forstand at følelsene som er involvert i kjærlighetsforhold, og for så vidt ideene om trofasthet og standhaftighet og den eneste ene, fortsatt er så sterke at de kan snu opp ned på hele livet til folk på den ene eller andre måten, og derfor aldri vil bli irrelevante for skjønnlitteraturen. Eller noe sånt.