Lesesirkel: Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot. Diskusjonstråd

Det var veldig interessant å se boken i lys av nøkkelroman-artikkelen.

Jeg tenkte at Prozac ikke er langt unna, så fremtiden er lysere for L enn den kan virke. :miljøskadet:

Nå kjem eg diltande etter, eg har endeleg lese ut boka.

Eg har ikkje lese Eugenides før, så eg hadde ingen forventningar til forfatterskapet. Då ei venninne spurde meg kva eg syntest, medan eg hadde lese første del, svarte eg at det var ein universitetsroman med chic-lit-preg og morsom bruk av Barthes-nerding. Og så nå som eg har lese resten, er romanen så utruleg mykje meir!

Det eg blei sittande å tenke på, er korleis denne romanen faktisk diskuterer ekteskapet til Leonard og Madeleine, medan Austen og den viktorianske "Marriage Plot"-litteraturen stopper ved bryllupet. Det at bryllupet har fått så lite plass og det at boka fortsetter og problematiserer såpass mykje, utover happily-ever-after, blir på mange måtar ei problematisering av romantikken i forløparane. Sjølv om noko kan tilskrivast Leonard sin sjukdom, synest eg denne vanskelege kvardagen etter bryllupet er eit veldig i interessant aspekt.

Eg ser mykje av diskusjonen går på karakterane og dei ulike synsvinklane. Eg liker best Leonard si forteljing, fordi denne gir eit unikt innblikk i den bipolare sitt tankesett, utan å vere sentimental og supplere. For Leonard si historie er jo tragisk, medan tonen i dei avsnitta kor han er i fokus ikkje har det tragiske aspektet i det heile tatt. Det gir ei slags oppleving av at dette er autentisk og skildra frå eit innanfrå-perspektiv, som eg liker veldig godt. Eg trur aldri eg har lese noko som skildrer psykiske lidingar på ein så sympatisk måte, før.

Eg likte denne boka veldig godt!

bai skrev:

Eg har ikkje lese Eugenides før, så eg hadde ingen forventningar til forfatterskapet. Då ei venninne spurde meg kva eg syntest, medan eg hadde lese første del, svarte eg at det var ein universitetsroman med chic-lit-preg og morsom bruk av Barthes-nerding. Og så nå som eg har lese resten, er romanen så utruleg mykje meir!

Og det morsomme er jo at det er synsvinkelbruken som gjør at man får det inntrykket. Det er jo fordi Madeleine er veldig ung og ganske grunn, lat og lettvint at den første biten er fortalt som den er – og i starten vet hun jo ingenting om Leonards sykdom, og kan fortsatt leve med en Bridget Jones-aktig letthet.

bai skrev:

Det eg blei sittande å tenke på, er korleis denne romanen faktisk diskuterer ekteskapet til Leonard og Madeleine, medan Austen og den viktorianske "Marriage Plot"-litteraturen stopper ved bryllupet. Det at bryllupet har fått så lite plass og det at boka fortsetter og problematiserer såpass mykje, utover happily-ever-after, blir på mange måtar ei problematisering av romantikken i forløparane. Sjølv om noko kan tilskrivast Leonard sin sjukdom, synest eg denne vanskelege kvardagen etter bryllupet er eit veldig i interessant aspekt.

Det er jo ikke alle de gamle romanene som slutter ved bryllupet, da. Ta Wuthering Heights, f.eks. (Men i MP er det vel opplagt Leonard som er Heathcliff! Drøft og sammenlign!)

bai skrev:

Eg ser mykje av diskusjonen går på karakterane og dei ulike synsvinklane. Eg liker best Leonard si forteljing, fordi denne gir eit unikt innblikk i den bipolare sitt tankesett, utan å vere sentimental og supplere. For Leonard si historie er jo tragisk, medan tonen i dei avsnitta kor han er i fokus ikkje har det tragiske aspektet i det heile tatt. Det gir ei slags oppleving av at dette er autentisk og skildra frå eit innanfrå-perspektiv, som eg liker veldig godt. Eg trur aldri eg har lese noko som skildrer psykiske lidingar på ein så sympatisk måte, før.

Jeg likte også Leonards bit veldig godt, og synes mye av styrken ved boka kommer av at Lenonard får så mye oppreisning og forståelse (samtidig som det er veldig klart at han er helt uskikket til å ha et nært og stabilt forhold til noen som helst). Og som sagt over, mener jeg at Leonards historie ikke framstilles som en tragedie, men har en god dose håp på slutten.

Jeg synes synsvinkelskiftene er det som gir ordentlig dybde til boken. De tre hovedpersonene er alle egentlig smarte og reflekterende unge mennesker, men de er veldig unge og sitter litt fast i hver sin forenklede selv- og virkelighetsforståelse. Madeleine ser Leonard som en romantisk helt, Mitchell ser ham til å begynne med som en slags intellektuell kjempe, og etter hvert som en skummel rival (begge bildene preget av at Mitchell ser Leonard som eldre og sterkere enn seg selv), mens Leonard selv ser seg som en forvirret og plaget ung mann som sliter med både sykdommen, med den omsorgsløse familien sin og med å finne sin egen identitet. Og tilsvarende har begge mennene veldig idealiserte bilder av Madeleine, som selv ser seg som - igjen - ung og forvirret og usikker på om hun skal forske på den romantiske kjærligheten eller vie seg til å leve den. Og Mitchell (som vel er min favoritt) ser jo veldig forskjellig ut i de tre synsvinklene - jeg kjente ham nesten ikke igjen.

Mitchell bruker hatt, ligner på Tom Waits, er svermerisk og setter på plass fjasete spirituelle småpiker med kunnskap. What's not to like?

Ikke sant, Candy?

Når jeg tenker på det, så er jo alle tre mye yngre inni seg enn det andre folk ser dem som å være. Men sånn er det jo gjerne når man er rundt tyve - kanskje tidvis ellers også, for alt jeg vet. ( )

Jeg liker både Leonard og Mitchell. Og faktisk også Madeleine, selv om jeg i utgangspunktet aldri liker pene, vellykkede mennesker. Først etter at boka var ferdiglest, og jeg var litt sliten etter å ha vaklet sånn i synet på hvem jeg heiet mest på av Leonard og Mitchell, så måtte jeg klaske meg i pannen og innse at de to jeg likte i ungdommen (og vaklet veldig mellom) var Leonard (i sin maniske fase) og Mitchell. Selv om Mitchell sikkert er lettest å like, så er jo han også av typen "misforstått ung mann" noen ganger (som i Paris) og da er han jo nærmest uspiselig.

Jeg er enig med bai i at dette er den beste beskrivelsen av bipolar lidelse jeg noensinne har lest. Jeg kunne faktisk forstå manien og nærmest føle den fysisk, noe som tidligere har vært veldig fjernt for meg.

Jeg liker også synsvinkelskiftene. At jeg skifter syn på personene alt etter hvem jeg-stemmen er, sier jo litt om hvordan vi mennesker fremstår overfor hverandre og at alt kommer an på øyet som ser.

Toffskij skrev:

Det er jo ikke alle de gamle romanene som slutter ved bryllupet, da. Ta Wuthering Heights, f.eks. (Men i MP er det vel opplagt Leonard som er Heathcliff! Drøft og sammenlign!)

Godt poeng. Eg tenkte mest på Austen sine romanar, då eg skreiv i morges. Men Leonard som Heathcliff er materiale til ei spennande samanlikning, eg ser den.

Toffskij skrev:

Jeg likte også Leonards bit veldig godt, og synes mye av styrken ved boka kommer av at Lenonard får så mye oppreisning og forståelse (samtidig som det er veldig klart at han er helt uskikket til å ha et nært og stabilt forhold til noen som helst). Og som sagt over, mener jeg at Leonards historie ikke framstilles som en tragedie, men har en god dose håp på slutten.

Det er ein klar tone i boka som seier at Leonard er ikkje usympatisk, han bare oppfører seg usympatisk på grunn av sjukdommen sin. Og eg synest det gir eit veldig fin og nyansert bilete av den manisk-depressive. Eg meiner at Leonard lid ein tragisk skjebne, til tross for at denne historia blir fortald på ein lys og optimistisk måte. Og det er med på å gjere MP til ei veldig fin bok.

Toffskij skrev:

Og det morsomme er jo at det er synsvinkelbruken som gjør at man får det inntrykket. Det er jo fordi Madeleine er veldig ung og ganske grunn, lat og lettvint at den første biten er fortalt som den er – og i starten vet hun jo ingenting om Leonards sykdom, og kan fortsatt leve med en Bridget Jones-aktig letthet.

Skilpadda skrev:

Jeg synes synsvinkelskiftene er det som gir ordentlig dybde til boken. De tre hovedpersonene er alle egentlig smarte og reflekterende unge mennesker, men de er veldig unge og sitter litt fast i hver sin forenklede selv- og virkelighetsforståelse. Madeleine ser Leonard som en romantisk helt, Mitchell ser ham til å begynne med som en slags intellektuell kjempe, og etter hvert som en skummel rival (begge bildene preget av at Mitchell ser Leonard som eldre og sterkere enn seg selv), mens Leonard selv ser seg som en forvirret og plaget ung mann som sliter med både sykdommen, med den omsorgsløse familien sin og med å finne sin egen identitet. Og tilsvarende har begge mennene veldig idealiserte bilder av Madeleine, som selv ser seg som - igjen - ung og forvirret og usikker på om hun skal forske på den romantiske kjærligheten eller vie seg til å leve den. Og Mitchell (som vel er min favoritt) ser jo veldig forskjellig ut i de tre synsvinklene - jeg kjente ham nesten ikke igjen.

Eg er einig i at det er synsvinkelskifta som både gir dybde men og skaper spenning i teksten. I starten (ja, Toffskij, du har sjølvsagt rett i at det er synsvinkelen til Madeleine som lager chic-lit-kjensla) står eg på "same nivå" som karakteren, men etterkvart som ein får fortald deler av forteljinga frå ulike perspektiv, blir eg nødt til å sette saman og danne mitt eige bilete av kva som er den riktige framstillinga. Mitt perspektiv som lesar kan ikkje falle heilt saman med den som fortel. Madeleine, Mitchell og Leonard si sjølvforståing og forståing av kvarandre er avgrensa, medan vi som les får sette det inn i ein større heilskap.

Røverdatter skrev:

Det var veldig interessant å se boken i lys av nøkkelroman-artikkelen.

Nå har eg og lese artikkelen og eg er einig, det var interessant.

Jeg bare skumleste den artikkelen, men skjønte ikke helt det der med nøkkelroman ...

Divine skrev:

Jeg bare skumleste den artikkelen, men skjønte ikke helt det der med nøkkelroman ...

Ein nøkkelroman er ein roman kor karakterane er basert på verkelege, kjende personar og kor det skal vere lett å kjenne karakterane igjen. Artikkelen identifiserer Leonard som Wallace og Mitchell som Eugenides, og begrunner dette med å utdjupe og vise fram parallellane.

Ah, du verden. Man skulle ikke tro jeg hadde x antall språkfag (med litteratur) fra universitetet.

Har fått boken i posten i dag, skal sprettes på flyet fredag morgen.

Den norske omsettinga heiter Formål ekteskap. Er ikkje det litt... Tja?

bai skrev:

Den norske omsettinga heiter Formål ekteskap. Er ikkje det litt... Tja?

total skivebom, Bai? Det synes jeg.

pøbelsara skrev:

total skivebom, Bai? Det synes jeg.

Det er slik at eg lurer på korleis språket i resten av boka er, og er frista til å lese ho, med svært kritiske briller, bare for å sjå om omsettinga står i samsvar til tittelen.

Eg veit ikkje om eg kjem på ein god måte å omsette The Marriage Plot til norsk på, men Formål ekteskap!? Det får i alle fall ikkje boka til å høyrast ut som det ho er.

Det hørtes i grunn ut som en Barbara Cartland-roman.

Candy Darling skrev:

Det hørtes i grunn ut som en Barbara Cartland-roman.

Ikke sant? Noen ganger lurer jeg på hva som skjer i oversettelsen til norsk. altså. Som for eksemple da filem "Deliverance" ble oversatt til "Piknik med døden".