Er det "verre" å dø for en ateist?

Jeg kom over en påstand om at en ateist gjerne har det tøffere på dødsleiet enn en troende, nettopp fordi de ikke har følelsen av å gå videre, men rett og slett ende for evig og alltid.

Nå kjenner jeg ingen som har kjempet mot døden, så jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om dette. På den ene siden slår det meg som arrogant, på den annen side slår det meg at det gjerne er lettere å gi slipp i livets siste fase om man genuint tror at man får det bedre. Det er gjerne her snakk om yngre mennesker som ikke er ferdig med å leve.

Hva tenker dere?

Jeg tror det er lettere som troende.
Om man tror/håper man får se igjen sine nære og kjære i himmelen, må det vel være lettere?

Ja det tror jeg. Men det kommer jo selvsagt an på hva personen som skal dø tenker om døden. Mange ateister kan jo også se på døden som en befrielse fordi man da endelig får "sove" og bare være borte, mens andre synes det å bare forsvinne ut i ingenting fremstår som et mareritt.
Min morfar var ateist og var livredd for å dø. Jeg er "troende" (men ikke religiøs) og tror fullt og fast på et liv etter døden, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Jeg ser frem til den dagen (misforstå meg rett) jeg forhåpentligvis får treffe igjen mine avdøde venner og slektninger. Det jeg er redd for er å dø fra de som er igjen eller å miste dem.

Forresten; nå så jeg at du skrev at du snakker om yngre mennesker som ikke er ferdige med å leve, da stiller det seg kanskje litt annerledes. Men jeg tror allikevel det oftest er "lettere" for troende å dø, fordi man "vet" at noe veldig godt venter på den andre siden.

Jeg vet ikke noe om akkurat den problemstillingen her. Men jeg har lest at undersøkelser viser at barn som blir forklart at døden ikke er slutten men en overgang til noe annet takler dødsfall i familien bedre enn andre barn, og det er jo litt beslektet tematikk?

Ellers synes det jo ikke urimelig at man kan oppleve mindre frykt i en slik situasjon om man selv er overbevist om at slutten på livet ikke er slutten på eksistensen.

Men sålenge det bare er snakk om en påstand og ikke undersøkelser, så er det jo ikke godt å vite - og helt sikkert høyst personavhengig.

Jeg tør ikke annet enn å tro at det finnes mer etter døden.
At jeg i det minste får se igjen alle mennesker jeg har vært glade i og som har gått bort. Jeg vil ikke tenke annet.

Utrolig interessant spørsmål da!
Jeg faller vel selv under kategorien ateist kanskje. Slev om jeg ikke liker å sette merkelappen på meg selv.
Jeg har aldri hatt noen tro, men har aldri vært redd for å dø fordi jeg ikke vet hva som venter meg.
Jeg vet rett og slett ikke hva jeg tror, eller hva jeg skulle ønske hadde skjedd når jeg dør.
En del av meg ønsker å treffe igjen farmor og Bnår jeg dør. En annen del av meg ønsker at sjelen min får leve videre i noen som fortsatt er her på jorden. EN ting er i alle fall sikkert, jeg skal fortsatt være tilstede i denne verdenen og passe på mine kjære etter at jeg dør. Det har jeg bestemt. Sådetså! 😉

Det som er litt interessant også er at da B døde fant jeg en enorm ro i at presten velsignet han, og i det presten sa under begravelsen til tross for at jeg ikke er troende. Tror det handler en del om ritualer altså. Det var i alle fall veldig godt å ha en prest der, eller en sjelesørger da. Det var vel det presten var akkurat da.

Jeg kan vel skjønne at noen syns det er vanskelig å ikke vite hva som skjer etter døden, men det vet jo ingen sikkert før man faktisk dør.

Mjau skrev:

EN ting er i alle fall sikkert, jeg skal fortsatt være tilstede i denne verdenen og passe på mine kjære etter at jeg dør. Det har jeg bestemt. Sådetså! 😉

Da kan du nok ikke båssettes som 100% ateist!

Jeg ser det blir nevnt at man som troende tror man møter igjen sine kjære på den andre siden. Det tror jo jeg også, eller håper da, selv om jeg ikke tror på Gud. Det å tro på Gud og det å tro på at det er noe etter døden trenger nødvendigvis ikke ha noen sammenheng i mine øyne. For slik er det for meg.

Hvillken bås passer jeg inn i da mener du? Jeg tror ikke det finnes noen Gud som passer på oss og dømmer oss.
Jeg tror at sjelen vår lever videre et annet sted, men det er ingen Gud der.
Jeg klarer ikke se at det ene betyr at man tror på det andre. Men det har jeg fått pepper for før og. 😉

Mjau skrev:

Utrolig interessant spørsmål da!
Jeg faller vel selv under kategorien ateist kanskje. Slev om jeg ikke liker å sette merkelappen på meg selv.

Du høres mer ut som en agnostiker, ikke en ateist. 🙂

Mjau skrev:

Jeg ser det blir nevnt at man som troende tror man møter igjen sine kjære på den andre siden. Det tror jo jeg også, eller håper da, selv om jeg ikke tror på Gud. Det å tro på Gud og det å tro på at det er noe etter døden trenger nødvendigvis ikke ha noen sammenheng i mine øyne. For slik er det for meg.

Dette har jeg lest andre si også i en tråd for lenge siden - men jeg husker ikke helt hva som ble sagt?
Jeg har alltid tenkt at troen på et liv etter døden=religiøs, men kan huske at jeg har blitt motsagt på dette tidligere. Jeg husker bare ikke helt hvordan det ble forklart - også tror jeg at jeg heller ikke forsto forklaringen. Ble kanskje for avansert for meg?

Mjau skrev:

Hvillken bås passer jeg inn i da mener du? Jeg tror ikke det finnes noen Gud som passer på oss og dømmer oss.

Jeg tro absolutt heller ikke på en Gud som dømmer oss. Jeg tror ikke på en Gud som i en farsfigur heller, men på en guddommelig kraft.

Jeg definerer meg ikke innunder kristendom eller en annen spesifisert religion - jeg bare "vet" at vi er en del av en større sammenheng.

Jeg tror det ikke avhenger av tro først og fremst, men av personlighet og refleksjoner en har rundt livet og døden. Å ikke tro på et himmelrike, men heller se livet som en helhet her og nå kan like fullt være en trøst. Veldig mange gamle mennesker er trette av livet når de er gamle, uavhengig av religiøs tro. En kan finne trøst i at livet tar slutt også.

Ateisme er avledet av det greske uttrykket Atheos, som betyr "uten gud". Uttrykket betyr kort og godt at man ikke tror det finnes noen gud - eller guder, siden religiøse grekere ikke begrenset seg til å tro på én gud. Viktige filosofer som Demokrit og Epikur utviklet filosofiske systemer som fungerte helt fint uten noen guddommelige elementer.



Som ateisme kommer ordet agnostisisme fra gresk. På gresk betyr "gnosis" viten, mens forstavelsen "a" er en nektelse. Agnostisisme betyr dermed å nekte for at vi kan vite noe om gud og det transcendente (nok et vanskelig ord, som betyr "overskridende" i betydningen "overnaturlig"). Dermed er det vanlig blant agnostikere å si at det er umulig å vite om det finnes noen gud eller ikke.


Ja, ser ut til at jeg går for å være agnostiker. :nikke:
Liker ikke merkelappen her heller siden det antydes at jeg kan være tvilende om det finnes en Gud eller ikke.

Sitron skrev:

Jeg kom over en påstand om at en ateist gjerne har det tøffere på dødsleiet enn en troende, nettopp fordi de ikke har følelsen av å gå videre, men rett og slett ende for evig og alltid.

Nå kjenner jeg ingen som har kjempet mot døden, så jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om dette. På den ene siden slår det meg som arrogant, på den annen side slår det meg at det gjerne er lettere å gi slipp i livets siste fase om man genuint tror at man får det bedre. Det er gjerne her snakk om yngre mennesker som ikke er ferdig med å leve.

Hva tenker dere?

Nei, jeg tror ikke det er verre for ateister å dø.

Jeg er forøvrig ofte i kontakt med døende mennesker i jobben min, og jeg har flere ganger opplevd kristen mennesker som er skikkelig redde for å dø. Dette fordi de selv mener de har gjort gale ting i i livet, og dermed at de havner i helvete.

AprilRyan skrev:

Jeg tror det ikke avhenger av tro først og fremst, men av personlighet og refleksjoner en har rundt livet og døden. Å ikke tro på et himmelrike, men heller se livet som en helhet her og nå kan like fullt være en trøst. Veldig mange gamle mennesker er trette av livet når de er gamle, uavhengig av religiøs tro. En kan finne trøst i at livet tar slutt også.

Jeg tror dette kan stemme for mange. Særlig eldre, men kan skjønne at det er vanskeligere å akseptere at man skal dø når man er ung. Særlig om det kommer ganske brått på. Om man er langvarig syk har man kanskje mer tid til å forberede seg.

Jeg har vokst opp med søndagsskole, bedehus og tensing, og forsåvidt betraktet meg selv som kristen, uten at jeg har vært opptatt av hva som skjer etter døden. (Barne)troen var mer noe jeg kunne finne i støtte i her i dette livet. Etter at rasjonaliteten og akademia tok meg, er barnetroen min tilnærmet forduftet, og jeg er vel mer for agnostiker eller ateist å regne. Men om det er verre å dø for en ateist enn for en troende? Næisj. For meg blir det litt som å si at det var fælt å ikke være født, lizzom. Etter døden er det ikke noe mer, og det kan jeg leve med.

(Men jeg tror det er jævlig å bli dødssyk når man har små barn, f.eks. )

Men nå nevner jeg jo ikke religion spesifikt her, man kan jo ha tro på reinkarnasjon, på en åndeverden, altså at man i det hele tatt tror på at det finnes noe etterpå, fremfor at det ikke er noenting.

Iset skrev:

JJeg er "troende" (men ikke religiøs)

Hva mener du med det? Hva tror du på, og hva tenker du er forskjell på tro og religion?

Karima skrev:

Hva mener du med det? Hva tror du på, og hva tenker du er forskjell på tro og religion?

Jeg har ingen religion men tror på litt av hvert. For å si det enkelt.