Er det "verre" å dø for en ateist?

Men hva er forskjellen på å tro og å ha en religion? Jeg forstår at det trolig ikke finnes noen institusjon eller samfunn rundt det du tro på, men hvis man tenker ateisme vs tro er det vel ingen forskjell?

Forskjellen er vel at man ikke tilhører noen bestemt religion? Jeg tror jo på endel, men har tilhører ingen som helst religion. Altså i forhold til det å tro men ikke kalle seg religiøs. Jeg føler ikke jeg kan kalle meg religiøs når jeg ikke har noen religion.

Jeg tror tanken på å kunne møte sine kjære avdøde igjen, og å kunne titte ned på sine etterlatte, kan være veldig trøstende i dødsskyggens dal. Men hvis man har avfunnet seg med at tiden er inne, tror jeg ikke det er noen forskjell. Da er det ens evne til å si at "sånn er det, og nå er det sånn" som avgjør.

@Iset: Ok. Jeg vil nok kalle deg religiøs likevel. 😛

Karima skrev:

@Iset: Ok. Jeg vil nok kalle deg religiøs likevel. 😛

Hehe det får du bare gjøre, men blir det egentlig riktig når jeg ikke tilhører noen religion? Jeg synes det høres rart ut, hvertfall. Er jeg religiøs fordi jeg tror på gjenferd, feks?

Jeg tror det er langt mer personlighetsavhengig enn livssynsavhengig.

Jeg er ateist, og jeg er overhodet ikke redd for å dø. Tanken på at jeg ikke skal få se familien og de jeg bryr meg om etter at jeg er død, plager meg ikke det minste. Da er jeg jo død og er ikke mere.

Derimot er jeg redd for å måtte forlate mine nærmeste. Tanken på at jeg kanskje må forlate ungene mine mens de er små, mens de fortsatt trenger meg, at jeg ikke skal få se dem vokse opp, være der for dem når de har behov for meg, er lei seg eller lykkelige og oppleve livet sammen med dem. Den tanken synes jeg er grusom, men den tanken ville vært akkurat like grusom om jeg hadde vært troende; jeg ville jo ikke vært noe mer til stede for dem her og nå, selv om de kanskje kunnet finne trøst i ideen om at vi skulle møtes når de også var ferdige med livet sitt.

Jeg er veldig komfortabel med mitt syn på døden. Det som skremmer meg er ikke det å skulle dø eller være død, men det å ikke lenger være i live, og den frykten tror jeg altså ikke ville blitt redusert om jeg hadde hatt en tro på liv etter døden.

Jeg er ateist og ikke redd for å dø. Ikke vits å være det.. det skjer uansett.

Jeg har det akkurat som Teofelia.
Døden er en naturlig konsekvens av livet. Men jeg vil gjerne se ungene mine vokse opp.

Jeg tror at i mange tilfeller kan det være verre å dø for en som ikke tror på evig liv ja. Det høres fornuftig ut i utgangspunktet.

For min egen del regner jeg meg som ateist. Men jeg tenker ikke på døden som at man slår av en lampe for siste gang og det var det. Jeg tenker at man vet ikke. Jeg har jo hørt såpass mange med nær-døden opplevelser som ser ut til å fortelle det samme om dette lyset og denne følelsen av fred om som ikke er redde for å dø igjen senere at jeg regner med at det er noe i den stilen sikkert. Og det høres greit ut det. Det går sikkert fint.

Men jeg har et sterkt ønske om å fortsette å leve lenge enda.

Teofelia sier det godt.

Jeg tenker at den som mener at ateister må være redd for å dø, selv finner mye trøst for døden i sin tro. Men jeg tror nok ateister har funnet sine svar på døden, og kan være like trygg og rolig på det som de som tror på andre ting.

Kristne har også bare en "tro", jeg ville kanskje tenke at noen kunne begynner å tvile på om de virkelig er verdig å havne i himmelen når de ligger for døden.

Det som er skremmende med døden for meg, handler om at jeg eller den jeg er glad i ikke skal leve i dette livet lenger. At livet slik jeg kjenner det nå er over. Den redselen/sorgen vil være den samme uansett hva som måtte være etterpå. Jeg er ikke redd for selve døden uansett om det er slutt i dette livet eller om vi går videre til noe annet. For det spiller på en måte ingen rolle her og nå, det er ikke noe jeg kan eller skal vite noe om i dette livet.

Sitron skrev:

Men nå nevner jeg jo ikke religion spesifikt her, man kan jo ha tro på reinkarnasjon, på en åndeverden, altså at man i det hele tatt tror på at det finnes noe etterpå, fremfor at det ikke er noenting.

Ja, jeg tenker også at ateisme er 100% fravær av noe som helst tro på et liv etter døden og en åndeverden. Med én gang man åpner for noe mer, så er man vel en agnostiker og kan ikke klassifiseres som ateist.

Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn? 😛

Jeg mener jeg er ateist. For meg betyr det at jeg ikke tror det finnes noen stor, god bestefar noe sted som tar vare på noen verdens ting. Jeg tror at skal vi ha noe gjort så får vi ordne det selv, for det er ikke stort mer her enn det vi ser.

Og skulle det mot formodning finnes noen Gud så anser jeg denne for å være en såpass lite god kraft at det ikke kunne falle meg inn i halvsøvne å rette en eneste millimeter av beundring i den retningen. Jeg mener - en som kan stoppe overgrep mot barn som velger å la være? Sorry, mac - ikke noe emne for beundring herfra uansett hva som skulle være grunnen. Der er det resultatene som teller.

Men det betyr ikke at jeg mener at alt trenger å gå i svart når man dør. Jeg synes det blir helt feil å si at jeg ikke er ateist hvis jeg sier at jeg ikke vet hva som skjer når vi dør rett og slett?

Zoë skrev:

Når det gjelder hva som definerer en som religiøs, trodde jeg som deg Iset, at man må bekjenne seg til en av de etablerte religionene. men FP-damene har i en tidligere diskusjon hevdet meget insisterende at så lenge man tror på en guddommelig kraft i en eller annen form, så ER man religiøs. Og har FP damene sagt det, så er det vel sånn? 😛

Men jeg er ganske interessert i hva som ligger i begrepet her. ER man religiøs selv om man ikke bekjenner seg til noen religion og samtidig tror på feks. gjenferd og at det meste som skjer har en mening?

Fant dette i en artikkel i Dag og Tid:

Det både finst og har funnest ateistiske religionar;det vil seia religionar som ikkje har ein gudsfigur, men som harein heilag dimensjon. Det mest typiske dømet på deter jainismen i India, som var ein viktig religion fram til år1000, men som no er liten med fire-fem millionar tilhengarar.Det er ein erklært ateistisk religion som byggjer påsjelevandring og frelse utan Gud. Det same gjeld ein stor delav buddhismen og ein viss del av hinduismen. Det er ei typiskvestleg oppfatning at religion og gudsdyrking er det same, menden viktigaste definisjonen på ein religion er at livssynethar ein heilag dimensjon som gjev meining i tilværet. Detsom skil religionen og ikkje-religionen er ikkje trua påGud, men trua på det heilage.

Zoë - den synes jeg var veldig fin!
Sånn føler jeg det! Det er nok mye der ute som vi enda ikke vet noe om, og det kan hende det skjer noe mer når vi dør for alt jeg vet, men noen Gud tror jeg ikke på.

(Så får det heller gå at jeg da skal si at jeg bekjenner meg til en tro som er på vei ut etter å ha vært stor i gamle India. )

Eller - jeg tror ikke på noen frelse da. Jeg er mer der at jeg er åpen for at vi rett og slett ikke vet hva som skjer.

smilefjes skrev:

Jeg er mer der at jeg er åpen for at vi rett og slett ikke vet hva som skjer.

Og det vet vi jo faktisk ikke, enten vi kalles oss ateister eller religiøse.

Så ordet religiøs er et så svevende begrep at jeg kan vel egentlig kalle meg "religiøs uten en fast religion"?

Etter min erfaring, og jeg har jo sett og snakket med ganske mange som har dødd, og jeg har også diskutert dette en gang med en kreftlege så er erfaringen den at det til dels kommer an på personlighet, men mest om man har et avklart syn på hva som skjer når man dør. De som har det verst er agnostikerne, de som ikke er helt sikre på hva de mener. 100 % overbeviste ateister er absolutt ikke mer redde enn 100 % overbeviste religiøse, er virkelig den erfaringen som vi hadde begge to.

Og ja, at nyreligiøsitet som at man tror på ånder og slikt, det er en religion. Det er absolutt ikke bare FP-damer som sier det, men religionshistorikere også. Det er sånn sett spennende tider fordi vi ser en ny religion bre seg, og det er jo lenge siden sist.

Jeg er ikke redd for å dø. Ikke akkurat det å dø, men som Teofelia sier så er jeg også redd for å da fra de jeg er glad i. Jeg tror i grunn jeg dør, og that`s it.

Jeg er nok en tviler. Jeg vingler litt. Noen ganger ønsker jeg å tro, og synes det høres fint ut. Men samtidig klarer jeg det ikke helt. Jeg er døpt, jeg har giftet meg i kirka og jeg har døpt mine barn der. Det føltes på en måte riktig, men samtidig kunne jeg like gjerne gjort alt "borgelig". Så på en måte burde jeg nok latt være.