Note to self - en bønn fra tante og onkel ...

Go? OK, I go!

Jeg synes generelt det er leit at folk driver med juletradisjoner som de egentlig bare synes er kjipe og slitsomme. Gaver er jo kjempestas, julemat og kaker og julepynt er godt og koselig - hvis man ikke liker det, eller det er mer stress enn man synes det er verdt, så må man jo slutte!

Jeg synes helt klart det er verdt en hel del å ha juletradisjoner, for ellers er det jo ikke jul, men bare en tilfeldig langhelg. Men det er jo ikke verdt noe som helst å ha juletradisjoner man ikke liker! Og så mye som mange stresser, så får man lett følelsen av "å nei, julesylte/pepperkakehus/julegaver/julekort i år også - - ja ja, vi får vel gjøre det da, enda vi hverken har lyst eller tid". Og det synes jeg er både dumt og trist.

Jeg skal finne frem Tove Janssons "Granen" og lese den for familien i julen, jeg.

Skilpadda skrev:

Go? OK, I go!

Det er sånn heiagjengrop skjønner du.

Jeg får ikke prikket Skilpadda. Men jeg er altså helt enig. Gaver er gøy, kaker er godt og være sammen med familie og venner er hyggelig. Derfor liker jeg jul.

Dette med at alle gaver må være perfekte har gått alt for langt. Jeg hadde en liten samtale med en snart 70åring om dette. Nå går de i hverandres 70årsdager og alle sier at "jeg har jo alt. Jeg ønsker meg penger til å reise for". Men om de alle skal gi hverandre penger, så kan de jo bare droppe gaver. Jeg synes at det er gøy å få noe som noen andre har tenkt at jeg kunne ha lyst på. Det er jo det som er vitsen med gaver. Jeg bruker ikke enorme summer på gaver selv. Jeg ser av en del gavetråder her inne at jeg bruker veldig mye mindre enn det som blir regnet som absolutt minimum for gavegiving. Men jeg tenker gjennom hva den jeg gir gave til kan tenkes å like. Og jeg opplever at de fleste som gir gaver til meg gjør det samme. OK, så har jeg en fadder som fremdeles gir meg gaver og som aldri treffer. Men jeg ser henne sjelden, hun kjenner meg egentlig dårlig og jeg er rørt over at hun gir meg noe. Hun får hjemmebakte julekaker av meg, jeg får interiørting (som jeg bytter) eller bøker (som jeg gir til Fretex, fordi de er kjøpt på salg for lenge siden og ikke kan byttes). Og det er en kos i det også.

Jeg vet ikke om har skrevet det før, men jeg elsker oppmerksomhetsgaver som vin, blomster, sjokolade og kaffe. Det er så utrolig hyggelig. Jeg får ikke sånt så veldig ofte da, slik at når noen har med noe så er det alltid en overraskelse. Hvordan noen kan syns det er utidig og bli fornærmet er helt utrolig syns jeg.

Miley skrev:

Jo flere unger jeg får jo mindre gaver får jeg. Jeg tror jeg skal begynne å gi gaver til foreldrene i stedet for barna, de får jo tydeligvis nok, så kanskje noen skal glede foreldrene litt og.

Noen av bestevenninnene mine og jeg gjør det: "Drit i ungene, vi gir hverandre presang!" Hirr, hirr, hirr!

Harriet Vane skrev:

Noen av bestevenninnene mine og jeg gjør det: "Drit i ungene, vi gir hverandre presang!" Hirr, hirr, hirr!

Dette er en av mine kampsaker. Skulle voksne liksom ikke like å få presanger? Jeg simpelthen elsker presanger, jeg! Og jeg merker ingen tendens til at begeistringen er for nedadgående heller!

Harriet Vane skrev:

Noen av bestevenninnene mine og jeg gjør det: "Drit i ungene, vi gir hverandre presang!" Hirr, hirr, hirr!

Jeg har også en sånn avtale med noen venninner. Barnene får mange presanger og vi får få, så vi gir til hverandre. 😀

Toffskij skrev:

Dette er en av mine kampsaker. Skulle voksne liksom ikke like å få presanger? Jeg simpelthen elsker presanger, jeg! Og jeg merker ingen tendens til at begeistringen er for nedadgående heller!

Mens noen - som meg - bevisst har sagt i fra til f.eks. mine og mannens tante og onkler, samt våre søsken, at de ikke behøver kjøpe til oss voksne, men kun til barna.

Jeg synes likevel gaver er hyggelig, men ikke veldig viktig eller noe jeg har voldsomme forventninger til, og dermed risikerer å bli skuffet av noe. Gaver er bonus.

Noen gaver betyr dog mer enn andre. Men det tror jeg også handler om relasjonen til de det gjelder. Det er de fra personene som står meg nærmest. Jeg synes gavene ungene har vært ute og kjøpt selv (mormor går sammen med de da), og som er valgt så fullstendig ut fra hjertet (mormor har fått beskjed om at det er sånn det skal være), er de fineste jeg får.

Det er også hyggelig om noen tar meg på kornet uten at jeg ante noe om det på forhånd, og overrasker med noe jeg blir veldig glad for.

Til dere som ikke har noe å klage over: Man trenger å være to for å danse tango. Med den rette familien, så kan hvem som helst bli helt gal av julen. (Det er selvfølgelig ikke noe sovepute, tvert imot: Har man en familie som gjør sitt ytterste for å lage drama av julegaver så bør man i alle fall anstrenge seg til det ytterste for å få en koselig jul)

him skrev:

Til dere som ikke har noe å klage over: Man trenger å være to for å danse tango. Med den rette familien, så kan hvem som helst bli helt gal av julen.

Ja, det skjønner jeg, Him. Det er klart det er lett å være kjempefornøyd når man alltid er på nett med familien og når det aldri er noe tull verken til jul eller påske eller 17. mai.

Jeg er i hvertfall SÅ fornøyd med at vi gikk over til å bare gi til ett søsken og gi skikkelig svære ting. I fjor fikk jeg en fantastisk Jamie Oliver-panne og elektrisk knivsliper. Jeg ga bort en skikkelig parkas. V. Cool. I år skal jeg gi bort noe superkult, man får feks masse flott i tegneseriesjangeren, special edt og annet stas for 1000.

Og jeg ELSKER presanger. Elsker! Jeg ble helt panisk da vi for noen år siden hadde diskusjon i venneflokken om vi skulle gi til ungene og ikke hverandre. Nei! Drit i ungene! Og så fikk jeg sølvarmbånd med steiner.

Jeg liker å få presanger, og jeg blir glad for det meste. Også til dels stygg julepynt fra perifere tanter og onkler. Det er jo gitt med et ønske om å glede meg, også kjenner de meg kanskje ikke så godt, og velger noe de ville likt selv. Det syns jeg faktisk er helt ok, jeg syns det er hyggelig at noen har tenkt på meg.

Å bli sur over at gavene er feil, eller ikke dyre nok kunne ikke falle meg inn.

him skrev:

Til dere som ikke har noe å klage over: Man trenger å være to for å danse tango. Med den rette familien, så kan hvem som helst bli helt gal av julen. (Det er selvfølgelig ikke noe sovepute, tvert imot: Har man en familie som gjør sitt ytterste for å lage drama av julegaver så bør man i alle fall anstrenge seg til det ytterste for å få en koselig jul)

Den er jeg helt med på, him. (Parentesen også, ikke minst!)

Harriet Vane skrev:

Noen av bestevenninnene mine og jeg gjør det: "Drit i ungene, vi gir hverandre presang!" Hirr, hirr, hirr!

Ja, jeg tror jeg skal innføre det. Ungene mine får sikkert 30 gaver totalt, mens jeg får to. Hvorfor skulle det være annerledes hjemme hos andre? Kanskje venninna mi setter pris på å få en gave til seg selv i stedet for enda et par sokker/tegnesaker/akebrett til ungene.

Men så har man jo selvfølgelig faren med at hun da blir fornærmet fordi jeg ikke liker ungene hennes og fordi gaven hun fikk var kjøpt på salg..