Finnes det en tråd om "Øya"?

Jeg prøvde å søke, men navnet på boken er for kort, så da må jeg nesten spørre om noen husker om det er en tråd om boken "Øya" av Victoria Hislop?

Vet ikke om noen tråd. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet den boka, så jeg abonnerer gjerne på denne tråden.

"Alle" sier at den er så fantastisk. Det syntes ikke jeg, men det er mulig at jeg hadde for høye forventninger.

Jeg syns Øya var bra.

Jeg var ikke like imponert over Hjemkomsten.

Jeg har bare lest "Øya." Jeg syns det var en grei bok, god underholdning, men den ga meg ingen slik "wow-følelse," slik mange hadde gitt meg inntrykk av at jeg skulle få.

Hvorfor likte du den ikke?

Jeg likte den veldig godt. Jeg hadde egentlig ikke noe forventninger til den. Har hatt den liggende etter å ha fått den litt før jul, og har ikke orket å gå løs på den før nå, har liksom hele tiden valgt noe annet før den.

Jeg likte veldig godt skrivestilen og selve historien. Den var sterk og gripende og beskrev mellommenneskelige relasjoner og personligheter på en veldig god måte.

Dragen skrev:

Jeg var ikke like imponert over Hjemkomsten.

Samme forfatter?

Jeg likte Øya godt.

Jeg trodde ikke helt på at folk var så "gode" eller "onde". Personene var veldig endimensjonale. Da blir det for enkelt.

Jeg likte den godt, både fordi jeg har vært nesten der og av de samme grunnene som DM. Jeg hadde ikke på forhånd trodd at jeg skulle like den så godt, men jeg elsket den.

DM skrev:

Jeg likte veldig godt skrivestilen og selve historien.

Gjorde du? Jeg har ikke kommet langt, men jeg liker ikke stilen. Synes det er både svulstig og platt på en gang. Litt som en ukebladroman.

Hasselnøtt skrev:

Litt som en ukebladroman.

Ja. Der sa du det jeg tenkte. Det var veldig enkelt skrevet.

Jeg så alt så levende for meg inni hodet mitt. Noen ganger er det som at jeg leser en bok, men det er mest tekst og det blir for innviklet og overdådig språk til at det fenger skikkelig, men her var det enkelt og godt beskrevet slik at jeg nesten så boken for meg som en film mens jeg leste. Det var ikke voldsomme litterære krumspring som sporet meg av historien stadigvekk.

Jeg likte ikke så godt historien i nåtid, særlig ikke slutten. Men historien på øya synes jeg var fin.

Pelle skrev:

Jeg likte ikke så godt historien i nåtid, særlig ikke slutten. Men historien på øya synes jeg var fin.

Hvorfor ikke? Jeg synes den var ganske relevant. Det er mange som er i slike forhold og ikke helt vet hvordan og om de tør/kan gå. Jeg synes det var en fin kontrast og sammenknytting av historiene, samt at det viste at det å få vite historien som moren hadde holdt skjult i alle år faktisk var viktig. Den var nødvendig for å lære henne noe om seg selv.

Jeg synes også historien i nåtid og den på øya hang fint sammen og ga en større forståelse for det hele. Åh, du mener den om hun Alexia? Vel, det skjønner jeg faktisk. Synes kanskje det ødela litt, det ble litt banalt.

DM skrev:

Hvorfor ikke? Jeg synes den var ganske relevant. Det er mange som er i slike forhold og ikke helt vet hvordan og om de tør/kan gå. Jeg synes det var en fin kontrast og sammenknytting av historiene, samt at det viste at det å få vite historien som moren hadde holdt skjult i alle år faktisk var viktig. Den var nødvendig for å lære henne noe om seg selv.

Ideen er bra. Men jeg synes nåtidshistorien er ufattelig tynn, og den sure moren bare plutselig drar ned dit og alt er bra.

Hyacinth skrev:

Åh, du mener den om hun Alexia? Vel, det skjønner jeg faktisk. Synes kanskje det ødela litt, det ble litt banalt.

Hvorfor?

Jeg likte den. Jeg syntes at det var spennede å få vite en del om leprahistorien som jeg ikke var klar over. Historien ble fint rammet inn i en fortelling som kanskje er av varierende kvalitet, men det gjorde ikke noe.

Hjemkomsten gav meg også mye lærdom om Spania under Franco. Jeg tenkte flere ganger at så jævlig kan det vel ikke ha vært, men jeg innser at det var det nok. Ikke den helt store språklige opplevelsen, men jeg tenker at bøker kan være gode fordi de gir meg noe på at annet plan enn det språklige.

Nei, jeg vet ikke, jeg synes historien som forteller om livet på Spinalonga knyttet sammen med livet på land, i Elounda og i Plakas henger fint sammen og har relevans. Men jeg følte ikke at historien om Alexis/ Alexia eller hva hun nå het var like relevant. Det fungerer greit, men ikke mer. Jeg likte boka enormt godt til tross for dette, og det gjør ikke noe at det er med, men jeg ser ikke helt sammenhengen. Kanskje fordi historien ER kort, bare litt i begynnelsen og litt på slutten, og vi får ikke noe klart inntrykk av kjæresten hennes. Han virker dust, men ikke noe mer, for vi blir ikke kjent med ham. Jeg skjønner ikke hvorfor hun er sammen med ham i utgangspunktet, hun forteller ikke noe om akkurat det. Om følelser. Han blir framstilt som svært lite sympatisk. Og jeg skjønner ikke helt HANS rolle i denne fortellingen. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i hennes problemstilling, for jeg kan ikke tenke meg noen som er sammen med noen på de premissene som det er beskrevet i boka.

Pelle skrev:

Ideen er bra. Men jeg synes nåtidshistorien er ufattelig tynn, og den sure moren bare plutselig drar ned dit og alt er bra.

Ja, den var litt tynn, men den var jo ikke hovedfokuset heller. Jeg er glad oppbruddet med Ed ikke ble en voldsom opprivende affære, og jeg synes avslutningen passet godt til personligheten hennes, og det at hun hadde fått mer innsikt og tok konsekvensene av det hun kjente innerst inne var riktig. Jeg synes også at det var helt kurrant at moren vågde å møte fortiden sin. Litt utrolig ja, det er nok mange som dør med slike indre sperrer og hemmeligheter, men det finnes dem som klarer å bevege seg fremover og gi slipp og se ting i øynene også. (Jeg følte det forresten også slik at jeg skulle så inderlig ønske at min mor kunne gjøre slik, så jeg gråt et par terapeutiske tårer mens jeg leste om hun som faktisk gjorde det. Og sånn er det jo med bøker, de berører diverse personlige strenger inni oss noen ganger, og det er vel mye det som gjør en bok god også som en del av helheten. )