Er det synd på folk som har det ille - og det er selvforskyldt?

Sitter og hører på "Sånn er du" (faktisk på grunn av tips herifra. Takk! ). Og det er så morsomt å høre hvor forskjellige folk er!

Og så hører jeg på dette med hvordan man tar inn over seg andre folk sine følelser, og da ble jeg nysgjerrig. Jeg blir straks ambivalent når folk har det ille og det er selvforskyldt. Jeg synes synd i de! Men jeg blir også irritert! Og forbløffet! Hvorfor i alle dager ønsker folk å sette seg i situasjoner hvor de har det ille?

Eksempel: Du har en venninne. Hun er forelsket i en drittsekk. Du forteller henne det, og alt bare preller av. Hun er sammen med ham, og det ender selvfølgelig opp med at han ligger rundt med alt som rører seg (eller kunne kommet til å rørt seg). Hva føler du da når hun oppdager det og ringer til deg og gråter?

(Selv hadde sikkert min første tanke vært: "Hæ? Vet hun det ikke?" Overraskelse hadde sikkert vært første følelse, men neppe den siste)

Kommer alt an på hva det dreier seg om. I det eksempelet du nevner, så ville jeg vel ikke tenkt på stort annet enn å trøste henne. Ja, hun var advart, men jeg tør nesten påstå at de aller aller fleste ikke hører på slike advarsler når de er forelsket. Man blir naive og blinde, og tror at alt blir så mye bedre når han er sammen med meg.

Medfølelse... og kanskje litt oppgitt, men jeg kunne også fått dårlig samvittighet for å ikke ha vært tydeligere.

I forhold til venninnen og drittsekken hadde jeg vært medfølende. Har jo vært sammen med en drittsekk selv, og mekanikken bak sånne forhold er vanskelig å sette seg inn altså. Før jeg ble sammen med drittsekken hadde jeg nok blitt frustrert/oppgitt, men vist medfølelse.

Jeg er nok ganske medfølende og empatisk tror jeg, men det er veldig situasjonsavhengig også. Jeg har i situasjoner vært ganske direkte og tydelig også, der det var nødvendig. Og klart, noen ganger kan jeg sikkert sukke litt inni meg, men alle kan gjøre feil.

Carrera skrev:

Ja, hun var advart, men jeg tør nesten påstå at de aller aller fleste ikke hører på slike advarsler når de er forelsket.

Ja, jeg tenkte egentlig generelt (var bare første eksemplet jeg kom på i farten, ganske allment og gjenkjennbart vil jeg tro).

Jeg tenker jo at de fleste mennesker som velger å gjøre noe annet enn det de har blitt fortalt er lurt på ett eller annet nivå er forført av følelser. Vaksine er jo et typisk eksempel, jeg er ingen medisiner, men jeg skjønner jo rent rasjonelt at hvis folk har brukt først 6 år på å ta en grunnutdanning, så 4 år på spesialisering og 10 år på forskning, så kan de i alle fall litt mer enn meg. Jeg har null utdanning innenfor medisin, og har til og med litt problemer med å alltid vite om ting er bakterier eller virus. Hørte nylig om noen som ble syk fordi de hadde et syndrom og det skjønner jeg rett og slett ikke, men jeg antar jo at det er sant selv om jeg ikke skjønner det.

Det er vanskelig uansett, eksempel er røyking og lungekreft. Man syns jo synd på dem som får lungekreft men det er litt blanda følelser på at man burde vite bedre, når man er storrøyker. 🙁 tror den som gjør ting som er selvforskyldt ikke nødvendigvis alltid er så stolt av sine valg.

Jeg hadde i det nevnte eksemplet vært medfølende. Forelskelse er jo midlertidig sinnsykdom som ikke bør brukes mot folk på et senere tidspunkt.

Ellers kommer nok hvor dypt medfølelsen stikker an på hvorvidt det er første gang venninnen er kommet i situasjonen. Jeg må innrømme at jeg har ganske lav toleranse for folk med kombinasjonen flat læringskurve og stor hang til å sutre. Men alle gjør vi vel feil som vi kan trenge trøst for, selv om det er egen dumskap som er årsaken.

Ikke synd på folk som tar dårlige valg, hvis de burde visst bedre og er opplyst om mulig konsekvens eller risiko. Men synd på folk som har dårlig dømmekraft, lav selvtillit, er naive eller hva det måtte være som gjør de tar dårlige valg. Akkurat hvorfor kan være vanskelig for andre å forstå.

Jeg tåler ikke sutring, men å planlegge endring går fint.

Bestevenninnen min på hjemstedet var en slik fra ung alder, naiv og godtroende. I en alder av 47 år har hun levd et rikt og hardt liv. Med store oppturer og nedturer. Er snart mormor til to. Foreldrene hennes var rike, konservative og ganske oppgitt over yngste som tok helt andre veier enn resten av familien.

Jeg har stor medfølelse og trøstende skuldre overfor folk som tar dårlige valg - sikkert fordi jeg gjør så mye dumt selv. Men jeg har liten tålmodighet for selvmedlidenhet og/eller sutring, eller lav selvinnsikt for selvpåførte plager.

Sagt på en annen måte, jeg hadde spandert champisfylla og fuckyouparty på en god venninne som bannet over hvor dust hun hadde vært, men kanskje hatt litt mer trøbbel med å trøste venninnen som sa opp tredje jobben på rad pga at alle andre var så vanskelige å samarbeide med, og ikke skjønte hvorfor hun var så uheldig og hadde helt ufortjent problemer med å få seg ny jobb.

Jeg sliter litt med medfølelse for de som feks drar på reise til utlandet uten forsikring, kjøper hus/leilighet uten forsikring osv. Og så hyler og roper i etterkant. Når noe oppstår på reisen, eller huset brenner.

Jeg sleit litt med medfølelsen for de to som gikk til vg og klaget på parkeringsbot på Gardermoen fordi de sto 7 sekunder over tillatt tid. Regler er regler, og velger man å ikke rette seg etter dem, så må mam tåle konsekvensene uten sutring.

Når det gjelder gode venner, klarer jeg å overse det aller meste, og trøster og viser ektefølt empati i lange baner. Når det gjelder mer perifere mennesker, er jeg ikke like flink, for å si det mildt (kynisk).

Lavender skrev:

Ikke synd på folk som tar dårlige valg, hvis de burde visst bedre og er opplyst om mulig konsekvens eller risiko. Men synd på folk som har dårlig dømmekraft, lav selvtillit, er naive eller hva det måtte være som gjør de tar dårlige valg. Akkurat hvorfor kan være vanskelig for andre å forstå.

Jeg tåler ikke sutring, men å planlegge endring går fint.

Det Lavendel sa.

Det kjem helt an på situasjonen. Folk som blir i dårlige relasjoner tross at venner seier i frå, synest eg synd på. Det er mange faktorar i ein relasjon med skeiv maktfordeling som kompliserer eksempelet i HI. Og desse faktorane de ikkje alltid like lette å sjå utanfor. Eksempelet til Timar med parkeringsbota synest eg er mykje enklare. Der er det vanskeligare å grave fram medkjensle. Eg merker likevel ofte at graden av sympati heng saman med kor mykje ansvar det er rimelig å forvente i ein situasjon.

Lavender skrev:

Ikke synd på folk som tar dårlige valg, hvis de burde visst bedre og er opplyst om mulig konsekvens eller risiko. Men synd på folk som har dårlig dømmekraft, lav selvtillit, er naive eller hva det måtte være som gjør de tar dårlige valg. Akkurat hvorfor kan være vanskelig for andre å forstå.

Jeg vil jo anta at alle som tar dårlige valg som får negative konsekvenser for dem skyldes "noe". Om dette er fordi de er forelsket, høy på seg selv, godtroende eller blir regelrett lurt. Kan ikke tenke meg at folk gjør dette mot seg selv fordi de liker resultatet ...

Får vel tenkte lenge og hardt på et ordtak jeg leste: "De som ikke lærer av egne feil er idioter, de som lærer av andres feil er genier"

Det parkeringseksempelet er typisk sånne eksempler der jeg ikke synes synd i folk, og der jeg i grunn tenker at journalisten burde latt være å lage oppslaget. Parkeringssystemet er automatisert, deal with it. Hadde det vært snakk om en levende parkeringsvakt med stoppeklokke hadde det stilt seg litt annerledes, for meg i alle fall.

Ellers så er grunnene til at folk tar dårlige valg ofte sammensatte. Jeg har stor medlidenhet med opptil flere som jeg ser gjør livet sitt vanskelig for seg selv, men som ikke evner å bryte ut av mønsteret.

Jeg reagerer egentlig litt negativt på formuleringen i hovedinnlegget: "Hvorfor i alle dager ønsker folk å sette seg i situasjoner hvor de har det ille?" Det er mulig jeg reagerer såpass negativt på dette fordi jeg er mye rundt mennesker som er i en vanskelig situasjon på grunn av andre - og som i tillegg gjør grep selv som bare gjør det verre.

Både helseskader som kommer som en følge av både røyking og ekstrem overvekt er selvforskyldt, men å si at det er enkeltpenkelt å gjøre noe problemstillingen er ikke riktig. Jeg har aldri røyket, så det skal jeg ikke mene for mye om. Men jeg har vært svært, svært overvektig, og på tross av gjentatte forsøk så klarte jeg ikke å gå ned i vekt OG BLI DER før jeg vektopererte meg. Og jeg mener virkelig ikke at det er løsningen for alle.

Det med kjipe kjærester har jeg også liten peiling på, men innbiller meg at det også ikke er like selvforskyldt som det sikkert kan virke som. Det er nok en del mekanismer som gjør at ting blir som det blir.



Og så tenker jeg at folk i større grad må ta ansvar for seg selv. Det er ikke sånn at det er umulig å snu, men det krever litt mer krefter og vilje enn en del av oss har.

Når det gjelder sånt som destruktive forhold, rus, røyking, alkohol etc så vet jeg at det kan være så mangt som ligger bak, som er en sum av veldig mange faktorer. Så selv om selve avgjørelsen der og da er selvforskyldt så trenger ikke forløpet til situasjonen å være det. Så jeg har ingen problemer med å synes synd på folk som roter seg inn i problematiske og håpløse situasjoner på den måten.

Jeg har litt mer problemer med å ha medfølelse med folk som forulykker på K2. Folk har ingenting der oppe å gjøre. Jeg har medfølelse med familien deres da.

Jeg har litt trøbbel i medfølelsen min når folk frivillig sender penger til folk de ikke kjenner, for så å bli forskrekket over å ha blitt svindlet.