Er det synd på folk som har det ille - og det er selvforskyldt?

Candy Darling skrev:

Jeg har stor medfølelse og trøstende skuldre overfor folk som tar dårlige valg - sikkert fordi jeg gjør så mye dumt selv. Men jeg har liten tålmodighet for selvmedlidenhet og/eller sutring, eller lav selvinnsikt for selvpåførte plager.

Akkurat sånn!

Det med selvinnsikten er viktig for meg. Når folk ikke har evne til å lære av sine feil, ja, da sliter jeg litt, altså.

Som venninna mi som måtte ut med TRE ulike billetter for samme dyre utelandsreise fordi hun gang på gang ikke fikk reist fordi hun ikke sjekket visumregler, flybyttetid og andre viktige forutsetninger. Og da jeg fikk høre at hun reiste uten reiseforsikring fordi "de ble da aldri syke", ja da ble jeg ganske "slem" og ba henne skjerpe seg.

Enig med Candy. Jeg kan vise medfølelse for folk som har det fælt, men dersom jeg blir evig gråtepute for folk som nekter å ta grep på ting de kan gjøre noe med (selv om det også kan være kjipt), så hender det at medfølelsen slukner.

Darth skrev:

Jeg reagerer egentlig litt negativt på formuleringen i hovedinnlegget: "Hvorfor i alle dager ønsker folk å sette seg i situasjoner hvor de har det ille?" Det er mulig jeg reagerer såpass negativt på dette fordi jeg er mye rundt mennesker som er i en vanskelig situasjon på grunn av andre - og som i tillegg gjør grep selv som bare gjør det verre.

Ja, for meg oppleves problemstillingen i seg selv veldig mystisk. Jeg har forståelse for at feks folk som har opplevd vold i oppveksten rett og slett ikke vet hva som er "riktig", hvis det "relasjonsspråket" de har vokst opp med er vold, så skal det mye til for å lære riktig språk som voksen.

Det jeg tenker på er mer ... hmmm ... vanskelig å formulere det riktig. At noen sier til deg: "Du må gjøre slik og slik" og dette er personer som har erfaring, kompetanse og de ikke har noe motiv for å "lure" en. Hvorfor tar man det ikke til seg?

Som en i "gjør stadig teite ting selv om jeg egentlig vet bedre"-klubben har jeg ikke noe problem med å utvise empati for at verden kan være kjip for folk som har havnet i situasjoner de egentlig hadde hatt mulighet til å unngå.

Men, det er forskjell på å være en gråteskulder og høre på at noe gjør vondt, og å dulle med "det er alle andre sin skyld"-tankegang.

Jeg syns egentlig MER synd på folk som sliter selvforskyldt. Ille nok å bli alvorlig syk, om du ikke skal slå deg i hodet fordi du har skylda selv også, for eksempel.

Så spiller sikkert selvinnsikt, sutring og evne til å lære også inn på sympatien, som flere er inne på.

Jeg sliter med medfølelsen når folk som sliter med langt mindre enn meg har laaaaaaaaangt større problemer enn meg. Vet liksom ikke helt hva jeg skal si annet enn "ta deg sammen?".

Jeg synes det er skrevet mye bra i denne tråden og noe som viser hvor forskjellige vi er. Mekanismer bak dårlige valg og problemet med å endre er sikkert velkjent og det forundrer meg hver dag at jeg fortsatt (igjen) røyker. En venn som trengte trøst etter å ha opplevd følgene av dårlige valg, kunne trygt komme til meg og gråte litt, men jeg ville nok bli møkk lei hvis det samme gjentok seg om igjen og om igjen. Jeg har vært "nødt" til å kutte ut en person som bare klagde og ikke gjorde noe og manglet fullstendig selvinnsikt.

Maverick skrev:

Som en i "gjør stadig teite ting selv om jeg egentlig vet bedre"-klubben har jeg ikke noe problem med å utvise empati for at verden kan være kjip for folk som har havnet i situasjoner de egentlig hadde hatt mulighet til å unngå.

Men, det er forskjell på å være en gråteskulder og høre på at noe gjør vondt, og å dulle med "det er alle andre sin skyld"-tankegang.

Ja. Og det er vel det jeg trenger hvis det gjelder meg også. Trøst fordi det er kjipt, men jeg vil da ikke ha forståelse for at jeg er noe offer. Kan være kjipt selv om man helt klart er ansvarlig selv.

Maverick skrev:

Som en i "gjør stadig teite ting selv om jeg egentlig vet bedre"-klubben har jeg ikke noe problem med å utvise empati for at verden kan være kjip for folk som har havnet i situasjoner de egentlig hadde hatt mulighet til å unngå.

Nå opplever jeg at du beskriver en annen situasjon enn jeg opprinnelig tenkte på. Jeg vil tro de fleste av oss tar uoptimale valg på ett eller annet tidspunkt, fra de helt bittesmå (eksempel: som at man legger seg alt for sent) til store (eksempel: lar det stå til med ubeskyttet sex). Men det tenker jeg er noe annet, man vet at man tar uoptimale valg, men gjør det alikevel fordi man tar en sjangse eller man klarer ikke å motstå fristelsen.

Det jeg opprinnelig tenkte på er folk som får tilbakemeldinger på at det de gjør ikke er lurt, gjør det alikevel, og blir (oppriktig!) fortvilet når de sitter i klemma.

Hva med folk som er født med liten evne til selvinnsikt og evne til å lære av sine feil da? Er det selvforskyldt?

Wix skrev:

Hva med folk som er født med liten evne til selvinnsikt og evne til å lære av sine feil da? Er det selvforskyldt?

Aner ikke (vet ikke om det var meg spørsmålet var stillet til, da 😛 ). Dette er jo nettopp grunnen til at jeg startet diskusjonen at jeg var spent på hva andre tenkte, mente og følte. 🙂

Hoho, den er filosofisk, Wix! Fri vilje, finnes det egentlig?

Jeg var i en begravelse for et år siden hvor mannen til avdøde presiserte i minnetalen at kona hadde fått kreftsykdom men at hun ikke kunne lastes for det fordi hun hadde levd så sunt.

Om en skal synes mindre synd på folk som får sykdommer "selvforskyldt", lager vi livet brutalt. For det første er ikke usunne livsvalg som bunner i selvmedisinering noe det er lett å slutte med selv om en "vet bedre". For det andre er det ikke bare valg som røyking og overspising som fører til sykdom - kronisk stress gjør også det. Møter folk som er i stressede jobber eller livssituasjoner den samme pekefingeren som de som røyker eller overspiser? Sykdom skyldes ofte ubalanser, og ubalansene oppstår gjerne som et resultat av belastninger. Jeg tror oppriktig at folk gjør så godt de kan med livet sitt med de forutsetningene og resursene de har. En skal aldri tro at folk ikke gjør så godt de kan bare fordi de ikke klarer å gjøre så godt som en selv klarer. Noen med alt på stell har levd livet på en myk silkepute og evner ikke å forstå hvilke (usynlige) belastninger andre som gjør "dumme valg" har i baggasjen.

Sutring over bagateller eller naturlige konsekvenser av feilvalg (som i parkeringsbot-eksempelet) har ikke jeg heller noen tålmodighet med. Men folk som har det vanskelig i livet har jeg like mye empati med enten det er såkalt selvforskyldt eller ikke.

Polyanna skrev:

Hoho, den er filosofisk, Wix! Fri vilje, finnes det egentlig?

Må si at overgangen fra 80-tallets selvhjelpsfilosofi (hvor ALT var mulig) er ganske stor til dagens biologi, sosiologi fokus. Jeg opplever i alle fall et mye sterkere fokus på IQ, arbeidsminne, oppvekst, traumer, dysleksi, ADHD enn på vilje.

Da jeg vokste opp eksisterte ikke ADHD! (Det eksisterte selvfølgelig, men det ble aldri snakket om).

Det jeg opplever som positivt i dag er at all "skyld" ikke ligger på enkeltindividet, mens det som er negativt er man kan bli for fokusert på hva som lager problemet og endringen som er mulig, enn å bare konstatere at "sånn er det".

him skrev:

Nå opplever jeg at du beskriver en annen situasjon enn jeg opprinnelig tenkte på. Jeg vil tro de fleste av oss tar uoptimale valg på ett eller annet tidspunkt, fra de helt bittesmå (eksempel: som at man legger seg alt for sent) til store (eksempel: lar det stå til med ubeskyttet sex). Men det tenker jeg er noe annet, man vet at man tar uoptimale valg, men gjør det alikevel fordi man tar en sjangse eller man klarer ikke å motstå fristelsen.

Det jeg opprinnelig tenkte på er folk som får tilbakemeldinger på at det de gjør ikke er lurt, gjør det alikevel, og blir (oppriktig!) fortvilet når de sitter i klemma.

Ser ikke at det er så forskjellig egentlig. Og så er det nå et poeng at man har alle sine grunner til å gjøre det man gjør, selv om det ikke nødvendigvis er optimalt. Sett utenifra kan det være uforståelig, men når man har alle puslespillbrikkene kan man ha hatt tungtveiende grunner til å ikke dumpe den mannen/ikke ta den jobben/ikke betale den restskatten, uten at det er åpenbart for alle de som kommer med gode råd utenifra. For eksempel.

Jeg blir provosert av sutring over bagateller - slik som at man får bot i et automatisert parkeringsanlegg når man har stått der for lenge - eller når man klager over at fraværsreglene gjør det umulig å skulke uten at det får konsekvenser.


Ellers tror jeg at folk gjør så godt de kan - selv om det virker som om ulike folk har utrolig ulik terskel for å klage. Det er fælt å ha det vanskelig uansett om man kan ha noe skyld i det selv eller ikke - kanskje ekstra vanskelig hvis man må håndtere skyldfølelse i tillegg til andre kriser.

Jeg kan bli litt satt at av folk som oppriktig tror at det ikke har noen valg i livet, men at skjebnen bestemmer alt - slik som en perifer venninne som mente seg selv helt viljeløs da hun ble betatt av en gift mann, og mente at i krig og kjærlighet var alt tillat, så da valgte hun å først flørte med denne mannen, så innlede en affære med ham,, så være i en situasjon i laaang tid hvor hun var nr. 2 og tok imot den kjærligheten han kunne avse for så å sitte ulykkelig igjen da kona oppdaget alt og han ga venninnen på båten for å redde ekteskapet - mens hun håpet på at forsøket på å reparere ekteskapet skulle gå i dass slik at hun kunne få denne mannen for seg selv.
Hun handlet som hun gjorde fordi hun tror eller trodde på en skjebnebestemt stor kjærlighet og derfor ikke syntes det var et handlingsalternativ å IKKE flørte med og innlede et forhold til denne gifte mannen, for tenk om han var den rette? Eller - hun mente altså at hun ikke hadde noe valg og at alt hun gjorde i forholdet til denne mannen, var skjebnebestemt og utenfor hennes vilje å gjøre noe annet med enn det hun gjorde.

Jeg tenker at vi alle gjør valg utfra hva vi tror er rett - men det er veldig ulikt hvor bevisste vi er på at vi GJØR valg. Noen ganger skjønner man jo ikke at man har gjort skjebnetunge valg før lenge etterpå.

Når det gjelder helse, så synes jeg det er dypt problematisk med den ansvarliggjøringen og stigmatiseringen man utsettes for og jeg er IKKE gøad for debatten som dukker opp med jevne mellomrom om noen skal ta ansvar og betale for egne, dårlige helsevalg. Skal hun som røyker betale for behandlingen av sin hjertesykdom? VET vi at hun ikke ville blitt syk hvis hun ikke hadde røkt? Skal råsyklisten som blir skadet betale for sin egen akuttbehanding? Han som skader seg i fylla? Hva med hun som ikke så seg for og ble påkjørt? Eller hun som tok på seg for glatte sko og gled på holka? Alle burde jo visst bedre, egentlig.

Maverick skrev:

Ser ikke at det er så forskjellig egentlig. Og så er det nå et poeng at man har alle sine grunner til å gjøre det man gjør, selv om det ikke nødvendigvis er optimalt. Sett utenifra kan det være uforståelig, men når man har alle puslespillbrikkene kan man ha hatt tungtveiende grunner til å ikke dumpe den mannen/ikke ta den jobben/ikke betale den restskatten, uten at det er åpenbart for alle de som kommer med gode råd utenifra. For eksempel.

Nemlig! Ergo kan vi gjerne bruke det gamle indianske ordtaket om å gå i andres mokasiner noen min før man feller sin dom, oftere enn man gjør.

Pøblis skrev:

Nemlig! Ergo kan vi gjerne bruke det gamle indianske ordtaket om å gå i andres mokasiner noen min før man feller sin dom, oftere enn man gjør.

Så lenge man ikke er finansminister fra FrP. :nyttjungelord:

Maverick skrev:

Så lenge man ikke er finansminister fra FrP. :nyttjungelord:

... svømme i andres redningsvester har de også erfaring med.