Tør du stille deg selv ubehagelige spørsmål? (Odin-saken)

Maverick skrev:

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Sa hun også.

Jeg kan ikke forestille meg at min datter gjør dette. Hun er i 6. klasse, og står på randen av utsida av klassen selv. Jeg spør og sjekker med henne om alle har venner, og det påstår hun. Selv er det kun en venninne som er med her hjemme. ALDRI noen andre, og det synes jeg er trist. Men sjeleglad for bestevenninna. Med bakgrunn i den situasjonen hun er i så tror jeg ikke det.

Når det gjelder sønnen min i første klasse, kommer jeg til å følge så godt med som jeg kan. Han er et naturlig midtpunkt som gjerne vil regissere leken. Med en sånn rolle følger det litt ansvar, at alle får være med. Han kan det i teorien, men ser ikke bort fra at han ubevisst kan komme til å holde noen utenfor, da han er så oppslukt i det han driver med.

Maverick skrev:

... og nettopp den idéen om at "barn som står stødige i seg selv og er empatiske mobber ikke " er nettopp det som gjør at de "sterke" mobberne, de som har mange venner, som fungerer godt på skolen, som er "teachers pet" - de blir ikke "tatt". Fordi det er så himla utenkelig. Fordi de er så snille og gode. (Mot noen? Ja, definitivt.)

Sa hun, bitter og traumatisert.

Det er så viktig at dette blir påpekt!
Prøver å være bevisst dette i jobben min, at jeg ikke tillegger noen elever egenskaper som ekskluderer dem fra å bli medregnet i ulike handlinger. Dessverre ser jeg innimellom at det er for mye vi ikke klarer å fange opp. Uansett hvor gode hensikter vi har. Men man må aldri gi opp, aldri la være å ta plaging/mobbing på alvor.

Ang. egne unger så håper man selvfølgelig at de ikke er ekle med andre mennesker. Dessverre så tror jeg mine unger, like ofte som andres unger, kan være med på å terge og også å utestenge i lek. Vi snakker mye om dette hjemme, og spesielt om kroppsspråk og det å svare ufint - da vi har sett dette i enkelte situasjoner her hjemme. Vi har ikke fått tilbakemeldinger fra skole eller andre foreldre om at våre unger er med på å mobbe, men skulle vi få det ville vi ta det alvorlig og selvfølgelig jobbe med det.
Vi har hatt et enkelttilfelle med et av barna våre, som vi tok med oss til den aktuelle ungen, der vår jente måtte be om unnskyldning, vi foreldre beklaga og ba om at de ga oss beskjed dersom det skjedde igjen.

Det behøver ikke en gang å være "mobbing", men noen er så sterke og trygge i seg selv og har såpass mye makt over alle de andre i klassen, at de rett og slett bestemmer whats hot and whats not. Og det å være usynlig på utsida er vondt det også. Selv om man egentlig ikke gjør noe "galt". Skjønner godt at dette kan være vanskelig å oppdage.

mkj skrev:

Det behøver ikke en gang å være "mobbing", men noen er så sterke og trygge i seg selv og har såpass mye makt over alle de andre i klassen, at de rett og slett bestemmer whats hot and whats not. Og det å være usynlig på utsida er vondt det også. Selv om man egentlig ikke gjør noe "galt". Skjønner godt at dette kan være vanskelig å oppdage.

Ja, og ofte klarer denne makta å si tydelig hva den mener kun med et blikk. Gjerne et blikk som kun mottager får med seg, ev. mottager og Maktas "nærmeste."

Harriet Vane skrev:

Det er nettopp det, Dronningen. Hvem ville akseptert at noen behandlet oss slik i nabolaget eller på jobben? Når min datter for en tid tilbake fikk seg en rett på trynet og det skulle håndteres med en unnskyldning og litt prat?

Det er en tommelfingerregel, altså. Hvis du ikke hadde tålt det av en kollega når du er 40, så skal det ikke tåles fra en medelev når du er 10.

Amen!

Eg er bortimot 100% sikker på at eldstejenta aldri har mobba nokon.
Mellomste som går i andreklasse er eg litt meir usikker på. Ho er minst i klassen av vekst og har ein tendens til å vere tøff i kjeften for å kompensere. Vi har snakka mykje om kva som er greit å seie til andre, men eg hadde likevel ikkje hatt problem med å tru på det dersom eg hadde fått beskjed frå andre foreldre om at ho hadde sagt noko som ikkje er greit. På foreldresamtalen i forrige veke fekk eg tilbakemelding på at ho er grei og inkluderande og leikar med alle jentene i klassen, men at ho av og til viser veldig tydelig med kroppspråk og grimasar at ho ikkje er fornøgd med gruppeinndeling når læraren deler dei inn i mindre grupper. Det må ho slutte med! Dei sitt to og to i klasserommet og i dag skal dei visstnok bytte plassar. Det er læraren som bestemmer kven som skal sitte saman, så i det ho gjekk ut døra i dag minte eg ho på at ho ikkje skal lage grimasar eller seie noko som helst dersom ho havnar saman med nokon ho ikkje har så lyst til å sitte med. Eg håpar ho hugsar det.

Av og til syns eg det er veldig vanskelig å vite kven som er mobberen og kven som faktisk blir mobba. På ein mammakveld i klassen til mellomste for ei stund sidan var det ei mor som tok opp at hennas gutt blir ekskludert av dei andre guttane i klassen og føler seg mobba. Eg blei veldig overraska over å høyre dette. Dette er ein gutt som var ei skikkelig bølle i barnehagen. Han slo og plagde andre barn og jenta mi var redd han. Eg observerte fleire gangar ved henting/levering at han kunne dytte til mindre barn heilt uprovosert. Det blei tatt opp med pedagogisk leder og ho sa at dei jobba med det. Eg såg også at dette fortsatte i førsteklasse og jenta mi fortalte om episodar der andre guttar satt og grein i skjul i klasserommet fordi dei hadde blitt slått av denne gutten. Eg har derfor tenkt på han som mobbaren. No i andre klasse har altså dette snudd til at han har blitt ekskludert frå fellesskapet av dei andre guttane i klassen. Ingen har lyst til å vere med han. Det har etterkvart komt fram at han høyrer veldig dårlig og har konsentrasjonsvanskar (muligens ADHD). I tillegg er han ganske umoden for alderen og har problem med å forstå sosiale spillereglar, delvis på grunn av at han ikkje høyrer alt som blir sagt. Så oppførselen i barnehagen og i førsteklasse har kanskje ei forklaring. Men det hjelp liksom så lite, for no er han stempla som den "slemme", og det er vanskelig å snu. Men vi må jo berre prøve! Eg tenker at dette kunne vore unngått dersom dei andre foreldra hadde blitt informert i førsteklasse om at gutten hadde utfordringar og at oppførselen hadde ei forklaring. Då kunne vi tatt tak i problema på ein skikkelig måte før det fekk satt seg skikkelig. Det som antageligvis har skjedd no er at då dei andre guttane kom heim og fortalte at dei hadde blitt slått har dei fått beskjed om å holde seg unna han og heller leike med nokon andre. Eg veit i alle fall at mammaen til ein av dei som blei slått valgte den strategien. Og dermed blei han etterkvart heilt ekskludert utan at nokon eigentlig prøvde å gjere noko med problema undervegs.

Simone skrev:

Det som antageligvis har skjedd no er at då dei andre guttane kom heim og fortalte at dei hadde blitt slått har dei fått beskjed om å holde seg unna han og heller leike med nokon andre. Eg veit i alle fall at mammaen til ein av dei som blei slått valgte den strategien. Og dermed blei han etterkvart heilt ekskludert utan at nokon eigentlig prøvde å gjere noko med problema undervegs.

Dette er kjempeviktig. Hvem som mobber og hvem som blir mobbet kan variere over tid, og i noen tilfeller dessuten være helt avhengig av hvilken side man ser det fra. Uakseptabel oppførsel kan skyldes at man føler seg dårlig behandlet, og kan også føre til at man blir dårlig behandlet. Det er mange måter man kan falle utenfor sosialt på.

Eldstemann her har begynt på ungdomsskolen i år og han er ute og flakser nesten hver kveld og har fått så mange nye venner.
Nå når det ble så fort mørkt så har de begynt å henge på sentre i området her. Der treffes de nå. Gutter og jenter.

Vi snakker masse om det å oppføre seg og å ikke være så kjepphøy og rakke ned på andre.
Vi har også snakket med han om Odin og han sier at han ikke plager, erter eller ler av andre. Han sier at de andre i gjengen heller ikke gjør det så jeg håper det er sånn.

Å, Simone, for en trist historie, og så veldig illustrerende også!!


Og så rører du også ved et annet emne angående mellomste jenta di. Jeg tenkte litt på dette i går, at vi kanskje ikke er flinke nok til å lære ungene å håndtere at de av og til rett og slett misliker noen. Unger er ganske selvsentrerte, og det at noen ER SKIKKELIG TEITE!!! blir for dem en objektive sannhet, og noe det er viktig for dem å gi uttrykk for. Det virker helt urimelig for dem at de ikke skal kunne fortelle hun som alltid snakker for høyt og hvor mye hvor teit det er, at de ikke skal kunne sette på plass hun som aldri slutter å gnåle om hester, at hun som ler så høyt og på dumme plasser at det skjærer i ørene ikke skal bli fortalt at det er plagsomt. De sier det jo bare som det er!! Og den andre er jo teit!! Det er ikke DERES skyld at hun er så plagsom!

Det er nesten som det er litt tabu å akseptere at også unger vil ha antipatier mot enkelte, og heller lære dem å håndtere det noenlunde høflig. Vi henger oss litt opp i "alle skal være venenr og snille med hverandre", kanskje.

Å holde seg unna er jo første bud tenker jeg. Det er helt naturlig, og handler om å overleve. Man kan ikke forvente at barn skal ville være sammen med noen som slår og bøller, og foreldre kan ikke gjøre så mye annet hjemmefra. Jeg har sagt det selv. Hold deg unna de som provoserer og de som vil sloss. Det handler ikke om at de er 'teite'. Det handler om at noen gjør deg vondt. Noen du må møte hver dag. Jeg mener dette er vesentlig annerledes enn de som bestemmer seg for ikke å like noen, bare ut fra hvilke klær de har, hårfarge eller noe annet de bare finner ut. Det er helt logisk at noen ikke vil være sammen med noen som overreagerer og tyr til vold, barn som voksne.

Så må skole og foreldre ta tak i det andre. Både å erkjenne hva problemet er, og kunne følge det opp med strategier for å mestre, positiv forsterkning og falkeblikk i situasjoner som krever korreksjon. Men det krever jo mye av både skole og foreldre, og tilfeldigheter gjør jo av og til at ikke alle kommer så langt.

Dette er noe vi snakker mye om hjemme.

Jeg føler ikke på noen måte at jeg har noen garanti for at mine unger ikke mobber. Jeg tror ikke at de gjør det, men slikt kan man vel aldri vite?

Min minstemann kan sikkert oppfattes som avvisende for mange unger. Han står godt i seg selv og har noen få venner. Han ønsker ikke å kjenne så mange, selv om jeg har forstått at mange vil være sammen med ham. Det mener han ikke noe vondt med, men for ungen som blir ustengt, igjen, så gjør det sikkert mer enn vondt nok. Som et eksempel på det Simone skrev om for et par innlegg siden.

Ja dette er svært vanskelig. Det har flere av dere beskrevet med eksempler i tråden. For hva er ikke mer naturlig enn at man holder seg unna den som plager? Jeg gidder jo heller ikke ha en voldelig eller nedlatende, slem kjæreste fordi de sikkert har hatt det vondt selv og de må jo også få ha kjærester og gode relasjoner og sånt.

Man må jo få beskytte seg selv. Men det er derfor det er så viktig å være tett på. Ikke bare spørre om noen er slemme. Men la dem fortelle. Hva sa hun da, hva svarte de, hvordan tenker du om det, hvorfor liker du ikke Simon så godt osv

Det med å håndtere folk man ikke liker var en helt annen problemstilling enn å ligge unna dem som slår, altså, bare for å presisere.

Det var en tanke jeg gjorde meg etter å ha vært og observert på skolen, der jeg ser at en del konflikter ser ut til å bunne i unger som genuint har 1) rett og slett veldig dårlig kjemi og 2) sterkt behov for å gi uttrykk for hva de mener og tenker. Om det meste. Også sine medmennesker.

Polyanna skrev:

Det med å håndtere folk man ikke liker var en helt annen problemstilling enn å ligge unna dem som slår, altså, bare for å presisere.

Det var en tanke jeg gjorde meg etter å ha vært og observert på skolen, der jeg ser at en del konflikter ser ut til å bunne i unger som genuint har 1) rett og slett veldig dårlig kjemi og 2) sterkt behov for å gi uttrykk for hva de mener og tenker. Om det meste. Også sine medmennesker.

Åja, var ikke til deg altså. Var mer en tanke generelt rundt det at det ligger instinktivt i oss å beskytte oss, spesielt mot vold. Det med å omgås folk man ikke liker var vi innom senest i går. Er enig med deg.

Da jeg hentet barna forrige fredag fortalte snuppa at en 1.klassing hadde blitt slått av en litt eldre gutt. Ut i fra noen i barn i 1.klasse hadde det kommet frem et navn fra en gutt i 4.klasse, som var skyld i dette.

Men så viste det seg at vedkommende faktisk ikke var på skolen en gang den dagen. Han var hjemme pga sykdom. Og da to jeg en prat med begge barna, hvor skummelt det er å skylde på en person fordi han er kjent som en "slemming", og som ofte blir en syndebukk.

Jeg har tenkt litt på det der med "empati og trygg i seg selv". For det første tror jeg ikke noe på at det er så enkelt som at hvis de to tingene er på plass så mobber man ikke. Grunnen til det er jo at det er jo ikke konstanter. De avhenger av kontekst, omgivelser, dagsform og en hel del annet. Jeg mobbet aldri noen på skolen, men jeg var ikke grei mot alle alltid. Og det kan godt hende at noen av de jeg ikke var greie mot oppfattet det som noe større enn meg, kanskje fordi for dem så ble det en dråpe i mobbehavet, mens for meg så var det bare en enkelt kommentar fra meg, helt løsrevet fra alt annet.

Tallulah skrev:

Og det kan godt hende at noen av de jeg ikke var greie mot oppfattet det som noe større enn meg, kanskje fordi for dem så ble det en dråpe i havet, mens for meg så var det bare en enkelt kommentar fra meg, helt løsrevet fra alt annet.

Dette pratet vi om ved middagsbordet i går. Eldste vår har opplevd å bli "valgt sist" flere ganger når de skal dele lag på SFO. (Skolen tror jeg ikke bruker denne måten å dele lag på, så dette er det altså ungene som organiserer selv.) Hun synes det er veldig kjipt, og har grått hjemme pga. det. Samtidig har det vært enkelthendelser i en kort periode, og hun er ikke utenfor ellers. Det vi snakket om er at for noen barn er det å bli valgt sist bare én av mange dumme ting på skolen. Kanskje de blir ignorert/ikke får svar hvis de snakker til en gruppe, får kommentarer fra andre osv. og summen av dette blir alvorlig mobbing. Det virket som om det gikk opp et lys for ungene i forhold til det å ikke selv være klar over at man er med og stenger ute/mobber andre.

Polyanna, du har rett, man kan ikke tvinge barn til å like hverandre.
De fleste skjønner dette, og i mobbesaker som handler om avvisning og eksludering så er dette det som gjør det så vanskelig å ta opp med foreldrene. Fordi disse ungene ikke gjør noe annet galt enn nettopp å overse en de ikke liker. Noe som kan virke som en lur strategi, i stedet for å stadig være i verbal eller fysisk konfrrontasjon med den man misliker.
Likevel er det kjempeødeleggende for den det gjelder og viktig å få bukt med, fordi barn ikke tar beslutninger om hvem de liker eller ikke ut fra kun egne vurderinger, men ofte henger seg på og er enig med den som er "populær".Det er ofte en eller en gruppe som bestemmer over andres plassering i hierarkiet.
Et hvilket som helst barn klarer å talke en avvisning fra et annet barn og klarer å leve med at en eller annen ikke liker en selv. Men når tre stykker i klassen "bestemmer" at ingen skal like deg. Så blir det vanskelig. I mange tilfeller er ikke disse ungene klar over at de er "ledere", at de setter standaren for hvordan man opptrer mot det barnet som har falt i unåde. Så når det utvikler seg til en mobbesak er de ofte helt uforstående til at de har hatt noe med det å gjøre. Disse barna trenger hjelp til å se sin posisjon, og sin innvirkning.

Imma skrev:

Et hvilket som helst barn klarer å talke en avvisning fra et annet barn og klarer å leve med at en eller annen ikke liker en selv. Men når tre stykker i klassen "bestemmer" at ingen skal like deg. Så blir det vanskelig. I mange tilfeller er ikke disse ungene klar over at de er "ledere", at de setter standaren for hvordan man opptrer mot det barnet som har falt i unåde. Så når det utvikler seg til en mobbesak er de ofte helt uforstående til at de har hatt noe med det å gjøre. Disse barna trenger hjelp til å se sin posisjon, og sin innvirkning.

Huff, dette har jeg selv gjort som voksen. Det er vanskelig det der. Det er en balanse mellom hvordan man skal tåle å bli behandlet selv også. (Som voksen slipper man jo at folk går fysisk til angrep, men det er mange andre måter å bli behandlet på som gjør at man opplever det som tungt.)