Har abort blitt prevensjon?

Guava skrev:

Jeg registrerer i alle fall at fordommer også finnes her på forumet.

Hvis du mente mitt innlegg, så burde jeg presisert at jeg baserte kommentaren min på ett spesifikt lavkirkelig miljø jeg kjenner godt.

Mener dere virkelig at:
1. Det er bedre å aldri bli født enn å bli adoptert bort.
2. Det er bra det ikke finnes noe system for å håndtere adopsjoner i dette landet fordi foreldre og barn bør skjermes fra en slik situasjon?

Jeg er ikke tilhenger av noen innstramming av abortloven, men jeg synes dette med optimale forhold rundt barn og barnefødsler blir vektlagt vel tungt på dette forumet av og til. Det kan gå veldig bra med mindre optimal timing også, og det kan være noen der ute som lever bedre med å adoptere bort et barn enn begge de andre alternativene. Det har nok litt med kultur å gjøre ja, og jeg er ikke sikker på at det er vi som er jordnære og amerikanerne fanatikere. Her til lands er det ikke sosialt akseptert å føde et barn man ikke skal følge opp selv. Det synes jeg er dumt, og jeg synes det er dumt at vi ikke har noe system for å håndtere et slikt ønske fra foreldrene. Selv om jeg hverken tror eller ønsker at det skal være hovedregelen.

Ellers var det jo et forsøk i Tromsø hvor det ble delt ut gratis p-piller til kvinner under 25 år. Aborttallene sank drastisk i det distriktet. Likevel velger man å ikke fortsette etter studieperioden fordi man ikke skal sponse voksne kvinners behov på den måten. Jeg synes vi bør se det som et signal om at prevensjon oppleves som for lite tilgjengelig og at man bør prøve å gjøre noe med den saken.

http://www.nrk.no/norge/nei-til-gratis-p-piller-1.11151476

Katta skrev:

Mener dere virkelig at:
1. Det er bedre å aldri bli født enn å bli adoptert bort.
2. Det er bra det ikke finnes noe system for å håndtere adopsjoner i dette landet fordi foreldre og barn bør skjermes fra en slik situasjon?

Jeg er ikke tilhenger av noen innstramming av abortloven, men jeg synes dette med optimale forhold rundt barn og barnefødsler blir vektlagt vel tungt på dette forumet av og til. Det kan gå veldig bra med mindre optimal timing også, og det kan være noen der ute som lever bedre med å adoptere bort et barn enn begge de andre alternativene. Det har nok litt med kultur å gjøre ja, og jeg er ikke sikker på at det er vi som er jordnære og amerikanerne fanatikere. Her til lands er det ikke sosialt akseptert å føde et barn man ikke skal følge opp selv. Det synes jeg er dumt, og jeg synes det er dumt at vi ikke har noe system for å håndtere et slikt ønske fra foreldrene. Selv om jeg hverken tror eller ønsker at det skal være hovedregelen.

Deler alle tankene dine her.
Og jeg synes selvsagt ikke det er bedre at barnet blir drept enn at det får vokse opp hos en annen familie. Snakk om egoisme.

Katta skrev:

Mener dere virkelig at:
1. Det er bedre å aldri bli født enn å bli adoptert bort.
2. Det er bra det ikke finnes noe system for å håndtere adopsjoner i dette landet fordi foreldre og barn bør skjermes fra en slik situasjon?

Nei, hvordan i all verden kom du frem til det?

Tallulah skrev:

Jeg tror nok adopsjon er mye kultur, i USA er jo dette mye mer vanlig. Men jeg tror ikke man skal kimse av de fysiske og mentale skadene dette kan gi kvinner og jenter som velger en slik løsning, heller.

Lykken skrev:

For mange abortmotstandere er det viktigst at barnet blir født, ikke hva slags liv eller konsekvenser fødselen vil få for barn og foreldre.

nokon skrev:

Då eg var ung og naiv tenkte eg ofte at det er synd at adopsjon ikkje er eit av alternativa her i landet. Det er bli foreldre eller ta abort. Samtidig, etter å ha gjennomført eit ganske komplisert svangerskap og ikkje blitt frisk igjen, og sett på kva det kan gjere med kroppen og livet, har eg slutta å tenke at adopsjon er eit alternativ. Graviditeten i seg sjølv er jo ein påkjenning, den og.

Det var dette + litt mellom linjene som fikk meg til å lure, men det er bra det ikke stemmer i såfall. (Jeg reagerer litt på hvor bra det skal være før man anser noe som et verdig liv av og til. Og hvor ideelt det skal være før man synes man kan sette barn til verden).

Det viktigste tror jeg er veldig lett tilgjengelig prevensjon. Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan, men time på dagtid hos fastlege med det som kreves av planlegging der tror jeg blir for komplisert. Vi snakker om en aldersgruppe med svært liten risiko uansett, kanskje burde apotekene kunne overta noe der, jeg vet ikke. Jeg tror tilgjengelighet er en viktigere faktor enn pris, bortsett fra at det ikke bør være veldig dyrt.

nokon skrev:

Graviditeten i seg sjølv er jo ein påkjenning, den og.

Jeg er enig i dette og ser personlig mer på abortloven som en rettighet til å si nei til svangerskap.

Litt sånn tankespinn:
Jeg synes også det er synd at det er så høye aborttall og selv om jeg har som overbevisning at det ikke er noe som helst moralsk feil i å ta tidlig abort (i mitt hode er det overhodet ikke et barn, det er noe som kan bli det), så er det en påkjenning for den som får det utført, og det hadde vært bedre å slippe det.

Men jeg tror nok også at mange i den alderen 20-24 som tar abort, så er det vel så mye fordi de har kjærester som heller ikke kan tenke seg å bli familie ennå. Og alenemor er det mange som absolutt ikke vil være.

Jeg hadde helt klart tatt abort om jeg ble gravid som 20-åring. Det hadde ikke vært snakk om at jeg skulle beholdt det, selv om han jeg var sammen med på den tiden var snill og grei. Jeg slapp heldigvis valget, men jeg vet hva jeg hadde valgt. Jeg hadde også blitt en elendig mor.

Adopsjon? Nei. Overhodet ikke vært et valg. Å gå gjennom en graviditet og så gi bort et barn som da ikke hadde kjent slekten sin, nei. Ikke aktuelt. I min virkelighet er det faktisk bedre å gjøre en tidlige abort enn å bli bortadoptert vekk fra familien sin. Jeg er helt klar over at det ikke er noen almenngyldig definisjon, men for meg så hadde det vært det umoralske valget.

Jeg er ca. 100% enig med Esme. Jeg kjenner mange som er adoptert og det er ikke en helt lykkelig greie, altså. Å kjenne på at man ble valgt bort mens yngre søsken fikk være i familien og bitterhet fordi msn ble plassert hos en familie som var mindre enn optimal er eg par varianter jeg kjenner. Jeg er født på 1960-tallet og har flere jevnaldrende som er adoptert, vanligvis fordi mor var veldig ung og uten partner.

For meg er abortloven ikke en rett til å si nei til svangerskap, for svangerskapet er der allerede. Det er en lov som gir kvinnen rett til å avslutte livet til egne barn på et tidligst mulig tidspunkt, og dette synes jeg er greit fordi alternativene er verre på samfunnsnivå. En slags nødrettsparagraf mhp svangerskap.

Jeg ser jo på det som liv også tidlig og greier ikke å se den magiske forskjellen ved 12 uker. Kanskje før 4-6 uker, før organene er dannet og hjertet slår, men ikke så sent som 12 uker. Det spiller i og for seg ingen rolle, 12-ukersgrensen (eller i praksis 13-14 uker pga terminusikkerhet) er en pragmatisk grense som jeg synes er helt grei å forholde seg til. Hadde jeg blitt gravid som 20-åring hadde jeg uten tvil beholdt barnet og det hadde vært en veldig mye bedre løsning enn noe annet for min del. Jeg er ikke overbevist om at jeg hadde vært noen dårlig mor heller, ikke dårligere enn nå i hvertfall. Mannen er den samme.

Adopsjon synes jeg ikke skal fremholdes som noe ideal på noen måte. Det er helt naturlig i vår kultur at det er uaktuelt for de fleste. At barnet ikke vil kjenne sin biologiske slekt synes jeg er mindre viktig, men det er nok såpass følelsesmessig vanskelig for de fleste i dette landet at det ikke fremstår som noen god løsning. Men for de som lever bedre med den løsningen enn alternativene skulle jeg ønske at vi kunne tilby en strømlinjeformet prosess som ikke innebar mistenkeliggjøring og beredskapshjem. For det er realiteten idag.

pøbelsara skrev:

Jeg er ca. 100% enig med Esme. Jeg kjenner mange som er adoptert og det er ikke en helt lykkelig greie, altså. Å kjenne på at man ble valgt bort mens yngre søsken fikk være i familien og bitterhet fordi msn ble plassert hos en familie som var mindre enn optimal er eg par varianter jeg kjenner. Jeg er født på 1960-tallet og har flere jevnaldrende som er adoptert, vanligvis fordi mor var veldig ung og uten partner.

Samme type argumentasjon hører man ofte når det gjelder misdannelser/utviklingshemminger. Men da må man huske at alternativet ikke hadde vært et perfekt liv som frisk, men ikke noe liv i det hele tatt. Jeg mener ikke at adopsjon er enkelt på noe vis, men jeg synes det er sterkt å si at det hadde vært bedre å ikke leve.

Katta skrev:

For meg er abortloven ikke en rett til å si nei til svangerskap, for svangerskapet er der allerede. Det er en lov som gir kvinnen rett til å avslutte livet til egne barn på et tidligst mulig tidspunkt, og dette synes jeg er greit fordi alternativene er verre på samfunnsnivå. En slags nødrettsparagraf mhp svangerskap.

Og det er jo det som er kjernen i mange diskusjoner, noen føler det som at man avslutter livet til et barn, andre synes det er en vanvittig tanke og at det er ikke noe som helst moralsk galt i det, og at det ikke er noe barn man tar livet av. Men det er nå litt på siden.

Katta skrev:

Men for de som lever bedre med den løsningen enn alternativene skulle jeg ønske at vi kunne tilby en strømlinjeformet prosess som ikke innebar mistenkeliggjøring og beredskapshjem. For det er realiteten idag.

Det er jeg helt og fullstendig enig i, at det burde vært et godt og reelt alternativ til dem som det hadde vært aktuelt for. Det må gå an å respektere at noen ikke vil eller kan ta abort men heller ikke vil ta seg av det.

Samtidig som at jeg tviler på at det gjelder så mange. De fleste vil nok ta abort heller enn å utsette kroppen for et svangerskap når man uansett ikke vil ha barn.

Jeg tror det gjelder svært, svært få. Men jeg har vært med på en sånn prosess og det var helt vanvittig hvor lite strømlinjeformet det var og hvor mye plapring det var blant personalet på barsel.

Katta skrev:

Samme type argumentasjon hører man ofte når det gjelder misdannelser/utviklingshemminger. Men da må man huske at alternativet ikke hadde vært et perfekt liv som frisk, men ikke noe liv i det hele tatt. Jeg mener ikke at adopsjon er enkelt på noe vis, men jeg synes det er sterkt å si at det hadde vært bedre å ikke leve.

Men nå legger du til premiss at det er et barn man tar livet av. Det er jeg ikke enig i som premiss. For meg er ikke en tidlig abort noe annerledes enn å bruke spiral, sånn livsfilosofisk sett.
Derfor blir det helt feil å si at "det hadde vært bedre for det barnet å leve". Det er ikke noe barn. Dette blir avgjort før det blir et barn. Fra mitt ståsted da.

Esme skrev:

Men nå legger du til premiss at det er et barn man tar livet av. Det er jeg ikke enig i som premiss. For meg er ikke en tidlig abort noe annerledes enn å bruke spiral, sånn livsfilosofisk sett.
Derfor blir det helt feil å si at "det hadde vært bedre for det barnet å leve". Det er ikke noe barn. Dette blir avgjort før det blir et barn. Fra mitt ståsted da.

Joda, men her er det snakk om å si at mennesker som allerede lever hadde vært bedre tjent med å aldri få den sjansen. Det er noe man kan ta stilling til uavhengig av hvordan man ser på livet før den magiske 12-ukersgrensen.

(Jeg har ikke et absolutt forhold til dette jeg heller, men jeg synes det er veldig rart å mene at noe som har hjerne, hjerte som slår, armer og bein som beveger seg og alle indre organer på plass ikke er et liv).

Katta skrev:

Joda, men her er det snakk om å si at mennesker som allerede lever hadde vært bedre tjent med å aldri få den sjansen. Det er noe man kan ta stilling til uavhengig av hvordan man ser på livet før den magiske 12-ukersgrensen.

Åja. Da oppfattet jeg det som ble sagt annerledes. Jeg oppfattet det ikke sånn som at levende personer heller hadde vært bedre tjent med å ikke leve, og det er jo en pussig mening å ha.

Det er jo ikke det samme som å mene at det kan være riktig å ikke la et barn bli til fremfor å adoptere bort.

Katta skrev:

(Jeg har ikke et absolutt forhold til dette jeg heller, men jeg synes det er veldig rart å mene at noe som har hjerne, hjerte som slår, armer og bein som beveger seg og alle indre organer på plass ikke er et liv).

Ikke et liv? Tja, slik som et rompetroll har liv kanskje? Det er jo ingen tanke eller person der, selv om det kan bli. Jeg ser ikke på et noenukers foster som noe mer betydningsfullt enn det nei.

Katta skrev:

Mener dere virkelig at:
1. Det er bedre å aldri bli født enn å bli adoptert bort.
2. Det er bra det ikke finnes noe system for å håndtere adopsjoner i dette landet fordi foreldre og barn bør skjermes fra en slik situasjon?

Jeg er ikke tilhenger av noen innstramming av abortloven, men jeg synes dette med optimale forhold rundt barn og barnefødsler blir vektlagt vel tungt på dette forumet av og til. Det kan gå veldig bra med mindre optimal timing også, og det kan være noen der ute som lever bedre med å adoptere bort et barn enn begge de andre alternativene. Det har nok litt med kultur å gjøre ja, og jeg er ikke sikker på at det er vi som er jordnære og amerikanerne fanatikere. Her til lands er det ikke sosialt akseptert å føde et barn man ikke skal følge opp selv. Det synes jeg er dumt, og jeg synes det er dumt at vi ikke har noe system for å håndtere et slikt ønske fra foreldrene. Selv om jeg hverken tror eller ønsker at det skal være hovedregelen.

Katta skrev:

Det var dette + litt mellom linjene som fikk meg til å lure, men det er bra det ikke stemmer i såfall. (Jeg reagerer litt på hvor bra det skal være før man anser noe som et verdig liv av og til. Og hvor ideelt det skal være før man synes man kan sette barn til verden).

Det viktigste tror jeg er veldig lett tilgjengelig prevensjon. Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan, men time på dagtid hos fastlege med det som kreves av planlegging der tror jeg blir for komplisert. Vi snakker om en aldersgruppe med svært liten risiko uansett, kanskje burde apotekene kunne overta noe der, jeg vet ikke. Jeg tror tilgjengelighet er en viktigere faktor enn pris, bortsett fra at det ikke bør være veldig dyrt.

Katta skrev:

For meg er abortloven ikke en rett til å si nei til svangerskap, for svangerskapet er der allerede. Det er en lov som gir kvinnen rett til å avslutte livet til egne barn på et tidligst mulig tidspunkt, og dette synes jeg er greit fordi alternativene er verre på samfunnsnivå. En slags nødrettsparagraf mhp svangerskap.

Jeg ser jo på det som liv også tidlig og greier ikke å se den magiske forskjellen ved 12 uker. Kanskje før 4-6 uker, før organene er dannet og hjertet slår, men ikke så sent som 12 uker. Det spiller i og for seg ingen rolle, 12-ukersgrensen (eller i praksis 13-14 uker pga terminusikkerhet) er en pragmatisk grense som jeg synes er helt grei å forholde seg til. Hadde jeg blitt gravid som 20-åring hadde jeg uten tvil beholdt barnet og det hadde vært en veldig mye bedre løsning enn noe annet for min del. Jeg er ikke overbevist om at jeg hadde vært noen dårlig mor heller, ikke dårligere enn nå i hvertfall. Mannen er den samme.

Adopsjon synes jeg ikke skal fremholdes som noe ideal på noen måte. Det er helt naturlig i vår kultur at det er uaktuelt for de fleste. At barnet ikke vil kjenne sin biologiske slekt synes jeg er mindre viktig, men det er nok såpass følelsesmessig vanskelig for de fleste i dette landet at det ikke fremstår som noen god løsning. Men for de som lever bedre med den løsningen enn alternativene skulle jeg ønske at vi kunne tilby en strømlinjeformet prosess som ikke innebar mistenkeliggjøring og beredskapshjem. For det er realiteten idag.

Nei, eg er framleis einig med deg i veldig mykje av det du seier. Eg var sterk abortmotstandar då eg var yngre og meinte oppriktig at det går jo an å adoptere bort. Men etterkvart har eg blitt meir nyansert og eg har og erfart at eit svangerskap i seg sjølv er ei stor påkjenning, noko som har gjort at eg har endra synspunkt i denne problematikken.

Eg synest dette er kjempevanskeleg å meine noko om. Eg meiner framleis at eit embryo er eit potensielt liv og eg har mange etiske innvendingar mot abort. Samtidig ser eg at det ikkje er så svart-kvitt.

Eg meiner at adopsjon burde vore eit reelt alternativ. Samtidig ser eg i langt større grad at det handler om kvinna sin kropp, enn eg gjorde då eg var yngre. Det var det eg prøvde å formidle i innlegget du har sitert.

Eg synest det er vanskeleg, ja, nær sagt umogleg å ta stilling til kva eg meiner om abort. Slik situasjonen min er nå, hadde eg vurdert det, sjølv, dersom eg skulle blitt gravid igjen, fordi eg ikkje har komme meg etter forrige svangerskap. Og på same tid kjenner eg at det å i det heile tatt tenke tanken byr meg i mot, fordi eg på eit etisk nivå ikkje har meint at det er riktig, tidlegare. Det eg ville ha fram i innlegget du har sitert over er at "kvinnens kropp" som argument har blitt eit meir valid argument for meg, enn det var tidlegare.

Jeg kunne aldri adoptert bort, av hensyn til mine øvrige barn. Mamma med baby i magen som skal gis bort? Trukke det....

Eg trur ikkje adopsjon er enklare eller meir uproblematisk enn abort eller å bli ung aleinemor, altså. Eg synest bare det er rart at det er eit ikkje-alternativ i norske diskusjonar.

Og samtidig ser eg jo absolutt dette med at eit svangerskap er ei påkjenning.

At adopsjon ikke sees på som et alternativ blant mange i Norge handler mye om kultur også og kulturen er en del av det som utgjør belastningen i tillegg til det fysiske.

Å bli planlagt gravid med eget egg som surrogat blir sett på som en edel handling blant mange.
Å gi barnet sitt bort for adopsjon om man ikke MÅ er tabu.
Jeg skulle ønske det i alle fall var et reelt alternativ som ikke ble uglesett og fordømt.

Kanskje det også kunne vært en fordel å ha det som et reelt alternativ også for en del av dem som i dag velger å føde sine barn og som har oppdaget svangerkapet for sent eller fått nei til senabort via nemnd. De som i utgangspunktet mener at det er så umulig å følge opp barnet at de ønsker å ta det bort når det nærmer seg tid for ordinær UL, men får avslag kunne kanksje hatt adopsjon som et bedre alternativ hvis det bare ikke var så tabubelagt.

Og nei jeg tror heller ikke adopsjon er et alternativ for så mange.

Og ja, jeg tror en restriktiv holdning til abort og frykt for å bli gravid har innvirkning på prevensjonsbruk.

Mtp adopsjon blir det unektelig, som nevnt her, spesielt å gå gravid for å gi bort dersom man har familie og barn fra før av, sånn rent forklaringsmessig. Når det gjelder de som ikke har fra før er jo det sosiale stigma ganske sterkt der også. Hva skal man si til studievenner, kollegaer, venner og familie i løpet av de 9 mnd.

Jeg her helt på linje med Esme når det gjelder synes på hva som er liv eller ikke, eller hva man velger å forholde seg til som noe mer enn et rompetroll.