Vi diskuterte nettopp dette i heimen her om dagen, og vi er ikke helt enige. Jeg mener at jeg kan si at gud ikke finnes, med samme tyngde som at en som tror kan si at vedkommende fins. Det er ingen som kritiserer religiøse for at de taler sin tro som sannhet for sine barn, men de som ikke tror får alltid påpakk om å være veldig diplomatiske.
Glittermannen er ikke helt sikker på hva han mener om saken, dvs. hvordan vi skal fremlegge det. Han er redd for at hvis man er for bombastisk vil barna oppfatte at de som er uenige lyver, jeg mener at nettopp den nyansen er så viktig i forhold til å tro/ikke tro at det er vesentlig for å forstå hvordan tro fungerer. Og jo tidligere vi får det på plass, dess bedre. Ikke at han nødvendigvis skal forstå det sånn helt med en gang.
Enn så lenge så tror jeg ikke Glitterbarnet har reflektert så veldig over sin egen tro, eller mangel på sådan, jeg tror han definerer det som noe andre holder på med som egentlig ikke angår ham. Evolusjon legger jeg fram som en enerådende sannhet, og det gjør nok Glittermannen også. Der har vi forklart at historien om Adam og Eva er slik fordi de ikke visste så mye i gamle dager, og at de derfor fant opp slike historier. Akkurat som vi fantaserer og finner på morsomme forklaringer når vi ser ting vi ikke skjønner, og at de forklaringene
kan stemme, men ofte så gjør de ikke det. Men de er ofte mye morsommere.
