Big Bang-teorien og evolusjon for kids

Takk for tips om artig bok.

Denne er nå bestilt. Kjøpte en ekstra for gavehylla også.

Det går an å bestille også for levering på annen adresse, men da må en så vidt jeg kan se ha en ordre pr adresse (hvilket ikke gjør noe da alt er portofritt)

Som medlem i en familie med agnostikere, ateister, Jehovas vitner og katolikker, er vi ganske bevisste hva vi sier om slikt. Det handler om å formidle respekt for andres livssyn. Jeg ville aldri, aldri sagt at Gud ikke finnes når noen tror at Gud finnes. Det er dessuten folk i familien som tror at spøkelser finnes, og da kan jeg godt si at jeg ikke tror at spøkelser finnes, men at noen tror det. Jeg har forøvrig også en sønn som er opptatt av evolusjonen og det logiske og håndfaste, så han er foreløpig fornøyd med den forklaringen.

Teofelia skrev:

Når det gjelder evolusjon og gudstro, så synes ikke jeg at disse to kolliderer. Det går fint an å tro at det finnes en gud og at han brukte evolusjon til å skape jorda og livet der. Det er i alle fall det jeg hadde trodd på hvis jeg trodde på en gud.

Her i huset forenes gudstro og evolusjonsteori og dette klarte eldstesønnen en gang å formidle til hele menigheten da han smatt inn en høylydt kommentar om dinosaurene under sokneprestens preken.

Ang. bøker så har vi masse bøker hvor evolusjon presenteres. Faktabøker for barn finnes det i massevis og der kan man lese om evolusjon i de fleste av dem.

Gremli Skremli skrev:

Jeg ville aldri, aldri sagt at Gud ikke finnes når noen tror at Gud finnes.

Men jeg regner med at du som religiøs ville si at gud finnes selv om det er mange som tror det motsatte? Jeg kjenner hvertfall ikke en eneste kristen som ikke sier det.

Jeg mente for øvrig ikke at evolusjon ikke var forenelig med religion, altså.

glitterchick skrev:

Men jeg regner med at du som religiøs ville si at gud finnes selv om det er mange som tror det motsatte? Jeg kjenner hvertfall ikke en eneste kristen som ikke sier det.

Jeg ville heller aldri sagt til noen at Gud ikke finnes, bare at JEG ikke tror Gud finnes.

Når er ikke jeg Gremli, men jeg ser ikke helt linken med at man som religiøs ville sagt at Gud finnes? Mener du det derfor er greit at en ikketroende kan si at Gud ikke finnes?

LilleRosin skrev:

Når er ikke jeg Gremli, men jeg ser ikke helt linken med at man som religiøs ville sagt at Gud finnes? Mener du det derfor er greit at en ikketroende kan si at Gud ikke finnes?

Ja? Hva er forskjellen? Hvis man som religiøs mener at gud fins, sns jeg man kan si det. Akkurat som jeg syns at man kan si det motsatte hvis det er det man tror.

Det er vel "tror" som er essensielt her for meg. Så lenge man bare tror noe, synes jeg ikke man kan påprakke andre en sannhet hverken den ene eller den andre veien.

Jeg er prinsipielt enig med Glitterchick. Jeg tror at det IKKE finnes en gud. Eller jeg VET at det ikke finnes en gud. Kristne tror/vet at det finnes en gud.

Da har jeg like stor 'rett' til å hevde at det ikke finnes en gud som den kristne har til å påstå at den finnes.

Men i praksis så sier jeg at jeg ikke tror det finnes en gud, fordi jeg generelt synes det er en god ting å prøve å unngå å tråkke på tær (eller jeg er feig kanskje)

LilleRosin skrev:

Det er vel "tror" som er essensielt her for meg. Så lenge man bare tror noe, synes jeg ikke man kan påprakke andre en sannhet hverken den ene eller den andre veien.

Jeg bruker også ordet "tror" rett og slett fordi det er det mest brukte ordet i den sammenhengen, men jeg ser ikke den prinsipielle forskjellen på å si "Gud fins, det vet jeg", som de aller fleste religiøse ville sagt, og "Gud finnes ikke".

Jeg mener ikke det er en prinsippiell forskjell, og det har jeg heller ikke sagt.

LilleRosin skrev:

Jeg mener ikke det er en prinsippiell forskjell, og det har jeg heller ikke sagt.

Da skjønner jeg ikke hva du mener. Mener du at det ikke er greit at noen sier det?

Uansett, det er svært skjelden jeg sier til en religiøs "Gud finnes ikke!". Jeg tror det faktisk aldri har skjedd, og det ville kanske vært respektløst. Det er en viss forskjell på det, og å lære sitt eget barn om hva man mener er den rette teorien. Ingen reagerer på at religiøse forteller sine barn at gud finnes, men mange reagerer på at ikke-religiøse forteller sine barn at gud ikke finnes. Egne barn altså, ikke opp i ansiktet på noen som tror noe annet.

glitterchick skrev:

Da skjønner jeg ikke hva du mener. Mener du at det ikke er greit at noen sier det?

Ja, det er det jeg mener. I og med at dette ikke er noe som kan bevises med harde facts hverken den ene eller den andre veien.

Altså - hadde noen påstått hardnakket at 2+2=5, hadde jeg like hardnakket påstått at det var feil. Men Guds eksistens er ikke noe som kan bevises eller motbevises.

At en selv tror eller ikke tror, det må man jo kunne si. Men at en Gud finnes eller ikke finnes, det synes jeg ikke er greit å uttale som en sannhet.

At mange gjør det, er en helt annen sak.

Og grunnen til at jeg i det hele tatt tok det opp, var fordi jeg oppfattet deg dithen at du mente at "siden de religiøse kan si det er sant at Gud finnes, så kan jeg si det er sant at Gud ikke finnes". Det var slik jeg tolket kommentaren din til Gremli, og for meg blir det helt merkelig.

Men det er selvsagt mulig jeg tolket deg helt feil. :sein fredag og flere øl:

LilleRosin skrev:

Ja, det er det jeg mener.

OK, sorry, da misforsto jeg. 🙂 Jeg trodde du mente at å si at man vet var forbeholdt de religiøse. Å mene at ingen burde si det er selvsagt helt fair.

LilleRosin skrev:

Og grunnen til at jeg i det hele tatt tok det opp, var fordi jeg oppfattet deg dithen at du mente at "siden de religiøse kan si det er sant at Gud finnes, så kan jeg si det er sant at Gud ikke finnes".

Nei, du tolket meg helt rett. Jeg mener jo faktisk at det er sant at gud ikke finnes. Hadde jeg ikke ment det hadde jeg vært agnostiker, ikke ateist. Jeg har ikke sett eller hørt ett eneste bevis for det motsatte, og regner det som mest sannsynlig.

Jeg er enig i at hverken troende eller ikke-troende bør uttale seg bastant om hva som finnes eller ikke finnes uten å legge gode argumenter bak (syner og følelser er ikke argumenter i så måte -data må være noe alle parter kan ha tilgang til og ikke avhenge av at man tror på dem i utgangspunktet).

Når det er sagt så er jeg noen ganger ganske oppgitt over å ofte møte troende og folk som tror på troen (dvs. uten å ta stilling til innholdet, bare at "tro er viktig") som hisser seg opp over ateister som sier "gud finnes ikke" men lar det skure med troende som sier det motsatte.

Jeg synes ikke det ene er mer merkelig enn det andre. Når noen kan si at en gud finnes uten bevis kan man også si at guden ikke finnes uten bevis om man vil delta i en diskurs på de premissene. I praksis, hvor går egentlig grensa for hva jeg skal kunne si ikke finnes? Yahveh, Allah, Shiva, Ganesh, Quetzalcoatl, Zevs, Odin... jeg kan per definisjon ikke bevise at noen av dem ikke eksisterer. Må jeg late som jeg er midre sikker på at de ikke finnes enn de troende er på at (akkurat deres) gud gjør det for alle disse? Hvis ikke, hvor går grensa for hvor man kan tillate seg å uttrykke at man i praksis er sikker?

LilleRosin skrev:

Og grunnen til at jeg i det hele tatt tok det opp, var fordi jeg oppfattet deg dithen at du mente at "siden de religiøse kan si det er sant at Gud finnes, så kan jeg si det er sant at Gud ikke finnes". Det var slik jeg tolket kommentaren din til Gremli, og for meg blir det helt merkelig.

Om man synes at det er greit at kristne sier til barna sine "Gud fins" så må det da være greit at ateister sier til barna sine "Gud finnes ikke". Ærlig talt. Enten er det ok at man viderebringer sitt livssyn til barna sine eller så er det ikke.

Esme skrev:

Om man synes at det er greit at kristne sier til barna sine "Gud fins" så må det da være greit at ateister sier til barna sine "Gud finnes ikke". Ærlig talt. Enten er det ok at man viderebringer sitt livssyn til barna sine eller så er det ikke.

Det er jeg helt enig i.

Men jeg synes verken at det er greit at kristne sier "Gud finnes", eller at ateister sier "Gud finnes ikke".

Formulerer jeg meg virkelig så dårlig? Jeg kan ikke fatte at dere oppfatter meg dithen at jeg virkelig mener at religiøse skal kunne uttale seg som at tro er en sannhet, mens ikke-troende bør passe seg litt?

LilleRosin skrev:

Det er jeg helt enig i.

Men jeg synes verken at det er greit at kristne sier "Gud finnes", eller at ateister sier "Gud finnes ikke".

Formulerer jeg meg virkelig så dårlig? Jeg kan ikke fatte at dere oppfatter meg dithen at jeg virkelig mener at religiøse skal kunne uttale seg som at tro er en sannhet, mens ikke-troende bør passe seg litt?

Ok, sorry, jeg misforstod deg. Og du pleier jo ikke å være inkonsekvent heller, så sorry igjen.

Esme skrev:

Ok, sorry, jeg misforstod deg. Og du pleier jo ikke å være inkonsekvent heller, så sorry igjen.

Helt greit, jeg ser jeg har argumentert litt uklart, og kanskje tatt for gitt at folk har oppfattet mitt ståsted. Som er dette:

Ulvefar skrev:

Jeg er enig i at hverken troende eller ikke-troende bør uttale seg bastant om hva som finnes eller ikke finnes uten å legge gode argumenter bak (syner og følelser er ikke argumenter i så måte -data må være noe alle parter kan ha tilgang til og ikke avhenge av at man tror på dem i utgangspunktet).

For meg er det åpenbart at Guds eksistens hverken kan bevises eller motbevises. Man kan TRO det ene eller det andre, og være personlig helt og fullstendig overbevist. Men det kan ikke bevises, og derfor kan man ikke postulere Guds eksistens/ikke-eksistens som en sannhet, kun som en mulighet. Mener jeg.

LilleRosin skrev:

Og grunnen til at jeg i det hele tatt tok det opp, var fordi jeg oppfattet deg dithen at du mente at "siden de religiøse kan si det er sant at Gud finnes, så kan jeg si det er sant at Gud ikke finnes". Det var slik jeg tolket kommentaren din til Gremli, og for meg blir det helt merkelig.

Jeg oppfattet at Gremli delte mitt syn (bare arrester meg dersom jeg tar feil, Gremli), og da ble det merkelig at det skulle kunne være greit å påstå ovenfor religiøse mennesker at religion var opium for folket, bare fordi noen (eller mange eller alle, det er irrelevant synes jeg) religiøse forkynner Guds eksistens som en sannhet til alle som vil eller ikke vil høre. Litt sånn "siden du slo så kan jeg slå".

Men dersom man synes det er greit å legge frem livssynet sitt som en sannhet, så er det selvsagt greit alle veier. Frem og tilbake og opp og ned. Diagonalt, transversalt, og i alle dimensjoner og plan.