Dere som har flyttet på dere; Hva savner dere med det forrige bostedet?

Kun ett minutts gange til SATS.

Ellers ingen ting.

Noen av vennene på det gamle stedet. Klassen og læreren til storebror.

Husmessig savner vi ingenting som vi ikke kan greie å skaffe oss sånn etterhvert. Type varmekabler i gangen.

Å kunne sole meg naken i hagen.... Og garasjen.

Ellers har me det tipp topp no. 🙂

Hm. Fra jeg bodde i oslo savner jeg i grunnen lite. Jeg savner å bo nær vennene der, men de har alle flyttet ut av byen, så det er ikke noe å komme tilbake til sånn sett. Fra sørvestlandet savner jeg klimaet. Å kunne planlegge strandtur etter jobb. Korte vintere. Ikkeeksisterende rushtrafikk. Jeg ble imidlertid halvgal av det gjennomsiktige samfunnet, at jeg ikke kunne stikke meg bort noe sted uten å bli iakttatt. Fra Levanger savner vi først og fremst huset vårt. Praktisk enebolig med et nydelig kjøkken. Men jeg savner ikke stedet. Det var alt for dødt. "slow city" høres sjarmerende ut, men for meg er det noe man nærmest blir gal av.

Nå bor vi trangere i rekkehus. Med utsikt, jeg blir gal uten. Og så blir jeg gal uten kveldssol, så det har vi også. Og har gangavstand til byen. Akkurat det elsker jeg, i tillegg til at man kan gå opp i marka om man vil. Sånn sett bor vi veldig fint til. Men jeg blir litt smågal av å ha såpass lite plass, jeg savner intenst ei kjellerstue, et større kjøkken og et soverom til. Så vi får se. Jeg tror ikke vi kommer til å flytte fra byen her i hvertfall, og forhåpentligvis ikke ut av skolekretsen heller.

Jeg savner noen av vennene jeg hadde i området, det er vel det eneste. Jeg trivdes veldig godt der vi bodde, men jeg trives mye bedre her vi bor nå.

Jeg savner ingenting. Kanskje at det gikk flere busser, men det er fillesak så sjelden som jeg busser.

Et magnoliatre. Og en ostebutikk.

At det var lettere å sykkle over alt, bodø er ganske flatt. Savner sol hele døgnet om sommeren, og det å være nær familien. Men vi prøver å importere slekta sånn litt etter litt. Snikforvenner dem til kino med flere saler, is med lakrissaus (som stivner) foreninger og organisasjoner som gjør interessange ting.

Vi flyttet bare 500 meter unna, og det eneste jeg savner er hjørnekaminen, de store bodene, samt badet . Det ble nemlig nyoppusset mindre enn ett år før vi flyttet...

Jeg savner Oslo. Oslo er en ekte by.

Jeg savner noe fra absolutt alle stedene jeg har bodd jeg . Selv fra min første studenthybel savner jeg noe, nemlig utsikten utover Byåsen. Det var i 1994. Jeg er en nostalgi-junkie. Heldigvis er jeg også superflink til å finne noe fint alle stedene jeg bor, så det går nå helst greit uansett.

Vi har flyttet fra rekkehus til enebolig nå for snart 2 måneder siden, og vi flyttet bare 150 meter. Jeg savner naboene og at det var så lett med en uformell prat. Samtidig synes jeg også det er deilig at man kan komme hjem uten å måtte jabbe utenfor med alle hele tiden. Jeg savner også at storebror kunne gå rett ut og treffe bestekompisen i samme hus, på en annen side har han nå blitt flinkere til å leke med flere, og det trengte han.

Ellers savner jeg det nyoppussede badet vårt, men ikke noe mer ved selve huset. Jo, utsikten. Men den nye utsikten er fin på sitt vis den også, før så vi over til en annen bydel, nå ser vi Marka.

Stort vaskerom og at huset var veldig greit og ferdig oppusset.

Jeg savner lekeplassen på boligfeltet og alle ungene i gata der som var lik mine i alder. Det savner ungene også. Ikke det andre.

Jeg savner det fine kjøkkenet og det nyoppussede badet i Oslo. T-banen og busstilbudet, gangavstanden til alt mulig, Frysja, Åpent Bakeri, Løkka, Majorstua, Marka...

Fra det forrige stedet jeg bodde i Bergen savner jeg egen brygge, det koselige klassiske bergensstrøket, sentrumsnærheten, ungdomstiden, ja, i det hele tatt.

Jeg savner naboene, å bo sentralt, ellers ingenting. Dvs, jeg savner å ha datteren hos meg hver dag, men skjønner selvsagt at hun må være hos faren sin halve tiden.

Jeg savner faktisk ingen verdens ting fra vårt forrige bosted. Det var bare en eneste stor befrielse å komme vekk fra firemannsboligen vi bodde i før.

Jo! Nå kom jeg på en ting. Badekaret! Det savner jeg. 😀

Jeg savner egentlig mest venner og naboer i Oslo. Køene er det jeg ikke savner.

Venner. Gode venner. Sosial omgang. Det å kunne gå en tur i grenda, og bli bedt inn på en kopp te. Eller bli bedt på middag til naboen, ettersom vi begge er alene med ungene akkurat den dagen. Mer avlastning. En trygg skole.

Jeg flyttet fra ei lita grend for et år siden, tilbake til hjembygda. Begge stedene er små for mange, men miljøene kan ikke sammenlignes. Lett å være etterpåklok, tydeligvis

Tv nr.2. *misliker fotball*