Saken om pappaperm i dagens A-magasin

Jeg kunne ha jobbet fullt, men jeg hadde ingen papirer på det siden jeg jobbet oppdragsbasert. Og da ble fars søknad avslått. Det er første og eneste gang at jeg har skjelt ut en saksbehandler, og jeg skammer meg dypt. Men det skar så dypt inn i likestillingshjertet mitt.

smilefjes skrev:

For vår del har regelverket gjort at vi må velge 80 % dekning med dette barnet for å få dekket de behovene far og jeg har her. Til tross for at dette er mindre økonomisk fordelaktig. Jeg ønsker ikke å gå ut i jobb før babyen min er litt større, å gå ut i jobb når han er syv måneder er rett og slett altfor tidlig for meg. Dermed strekker vi den ti ekstra uker gjennom å velge 80 %.
Etter dette skal pappaen være hjemme et års tid han også, for selvsagt skal også han ha den tiden han føler at han trenger og ønsker hjemme med småttis.

Jeg ser absolutt den. En ting er å begynne å jobbe når barnet er baby (jeg ammet lenge og vel). Jeg merket en klar endring fra 9 mnd. Da spiste de mer annen mat, og var mer i vigør. Det vi derimot prioriterte med nr.3 var lengst mulig tid hjemme før barnehagen. Derfor startet jeg å jobbe 1 dag i uka etter 9 uker permisjon, for å øke tiden jeg kunne være hjemme. Mannen tok så sitt + at vi tok ferie rett etter det, og minstemor startet i barnehage da hun var 16 mnd. At vi klarte det var på en måte viktigst, samme hvem som var hjemme når. Vi hadde også 80% lønn, + at jeg fikk 100% for de dagene jeg jobbet, så lå vel på 84,5% i største delen av permisjonen. Jeg fikk da være lenge hjemme, samt holde kontakt med jobben, som også var viktig for meg.

Det som irriterer meg mest er egentlig den arrogante holdningen nordmenn har til alle som skaper sin egen arbeidsplass. Du skal ha en normal 8-4-jobb med en skikkelig arbeidsgiver og kontrakt for å være "skikkelig". Er du tilkallingsvikar, så er det synd på deg som ikke får skikkelig jobb. Jobber du som frilanser hjemmefra, så får du kommentarer av typen "jaja, det er fint at du har noe å ta deg til der hjemme." Først hvis man skaper en såpass stor bedrift at man kan ansette andre, telles man med igjen i det gode selskap.
Det er ihvertfall min erfaring etter 5 år hvor jeg og husbonden har vekslet på å være "løsarbeidere". Det er fryktelig mange fordommer og mye trangsyn der ute, ihvertfall i det offentlige.

Det var f.eks. en sak her for ei stund siden om ei jente som mistet trygda si fordi hun begynte å tjene noen få kroner på bloggen sin. "Hvis hun klarte å blogge, så kunne hun jo heller få seg et skikkelig arbeid." Det førte selvsagt til at hun sluttet å blogge og ble enda mer passiv. Kunne de ikke heller bygd opp jenta, slik at hun etterhvert kunne gått ned i trygdeprosent og til dels levd av nettbaserte inntekter?

Nå har selvstendig næringsdrivende heldigvis fått rett til foreldrepermisjon, men fortsatt er det slik at hvis du tør å prøve deg på dine egne ting, og det ikke går bra, så har du mistet alle retter til arbeidsledighetstrygd og sykepenger. Lurer på hvor mange færre arbeidsledige og flere småbedrifter vi hadde hatt hvis reglene var annerledes.

gajamor skrev:

Jeg kunne ha jobbet fullt, men jeg hadde ingen papirer på det siden jeg jobbet oppdragsbasert. Og da ble fars søknad avslått. Det er første og eneste gang at jeg har skjelt ut en saksbehandler, og jeg skammer meg dypt. Men det skar så dypt inn i likestillingshjertet mitt.

Jøss. Det burde jo holdt at de feks sa at de dagene du ikke var ute ikke ble dekket. Det der var i overkant rigid. Er du i jobb så er du i jobb og da burde det gjelde som at du er i jobb.