Avsporing av søstertråden, hva med attpåklatter?

Inspirert av søskenrelasjonsreåden.

Jeg har to utrolig sammensveisede gutter på ti og tretten.
I sommer kommer siste gutten, som blir veldig attpåklatt i forhold til de andre. Hvordan funker sånne søskenforhold? Blir de venner til slutt når det er så store alderssprang også? Har de glede av en lillebror som er så mye mindre eller blir minsten et enebarn?

smilefjes skrev:

Inspirert av søskenrelasjonsreåden.

Jeg har to utrolig sammensveisede gutter på ti og tretten.
I sommer kommer siste gutten, som blir veldig attpåklatt i forhold til de andre. Hvordan funker sånne søskenforhold? Blir de venner til slutt når det er så store alderssprang også? Har de glede av en lillebror som er så mye mindre eller blir minsten et enebarn?

Min eldste datter var 13 da lillesøsteren ble født.
De har i grunnen ikke hatt noe særlig forhold til hverandre da den eldste bodde hjemme.
Nå er hun 21 og flyttet ut for en stund siden. Lillesøsteren på 7 forguder storesøster og det er stor stas å besøke henne.
I går koste de seg på tivoli sammen.
Hvordan forholdet blir når de er voksne begge to vet jeg jo ikke, men håper det blir bra, og at de vil ha masse kontakt.

Minsten blir ikke enebarn når de største ikke er eldre enn det, de kommer jo til å bo i samme hus i mange år framover før de største flytter ut.
Jeg derimot har to enebarn, med én hos faren sin og en ny som kom hos meg mange år senere. Mine har aldri bodd sammen, ikke i samme kommune engang.

Men så har jeg småsøsken som jeg fikk da jeg var omtrent på din eldstes alder. I mange år følte jeg meg mer som en tante for dem, enn storesøster. Mulig det ble forsterket av at jeg flyttet hjemmefra da de var to-tre år. Men nå, etter at de også ble voksne, så er forholdet blitt et annet.

Forresten lurer jeg på formuleringen "venner til slutt". Er det bare jevnaldrende som kan være venner, altså? Selv har jeg venner som er både tjue år eldre og tjue år yngre enn meg, går helt fint det.

Mine eldste var 15 og 12 da vi fikk attpåklatten. Den eldste gikk rett inni mamma-rollen, og de har vært utrolig tett, selv etter at hun flyttet hjemmefra. Den på 12 var ikke så veldig interesert, helt til hun flyttet hjemmefra. Nå er minsten på liggebesøk der, og ettersom de bor bare 5 minutter gange fra oss, så er hun der ofte etter skolen. Minsten er snart 8.
Jeg har selv søsken som er 14 og 9 år eldre enn meg, og vi var ikke spesielt tett da jeg var liten, og egentlig heller ikke nå.

Han blir et enebarn med fire voksne til å skjemme seg bort. Det er nesten sånn hos oss også, selv om sjuåringen min fungerer litt som bror også.

Men altså, de har veldig stor glede av å ha en liten bror å skjemme bort. Og de kan bli supre venner etterhvert. Og så får de jo en barnevakt når de selv har bruk for det en dag.

Mine brødre er 12 og 18 år eldre. Jeg har følt meg som enebarn. Har ikke lidd og har god kontakt med eldste. Jeg vet ikke hvordan det føles å ha søsken. Men ser jo at mine har en veldig kontakt og glede av hverandre.

Jeg har en søster som er 8 år ynger enn meg, hun er akkurat blitt 21 nå. Vi er gode venninner.

Min yngste bror er 14 år yngre enn meg, jeg ble 14 år rett etter at han ble født. Han ble selv 14 år i august i fjor. Vi er og gode venner, han er som regel på besøk her ett par ganger i uken, alt etter hvor travelt han har det med kompiser ol.

Minstemann ble født da brødrene var 15, 11 og 8. Han har hele tiden hatt stor glede av å ha store brødre, og de liker å være sammen med ham også. Det blir selvfølgelig noe helt annet enn de tre som mer jevnaldrende har hatt og har seg imellom, men like fullt et fint søskenforhold.
Han er absolutt ikke enebarn.

Vi er 4 søsken - først kom min bror og min søster som er 9,5 og 8,5 år før meg - så kom jeg. Mine søsken flyttet hjemmefra ganske tidlig - søstra mi (nest eldst) har jeg hatt kontakt med hele tiden, mens broren min var stor og fremmed frem til jeg selv ble ganske voksen. Vi har et godt forhold nå.

Da jeg var 13 fikk jeg lillebror (samme far) Han er jeg ikke oppvokst sammen med, men idag er det definitivt han av mine søsken jeg har mest til felles med.

Jeg fikk en halvsøster når jeg var 22 år, hadde fått en nevø 1/2 år før. Nevø og lillesøster er utrolig nære, de bor i nærheten av hverandre og har mange felles venner.

Hun har vært som ett tantebarn for meg. Vi har ett veldig nært forhold, og vi storesøstrene har vært gode støttespillere for henne i oppveksten og ikke minst nå i ungdomstiden. Mye hun lurer på som hun ikke snakker med mor eller far om, som det er enklere å spørre søstrene sine om.

I tillegg har Frøkna her i huset en flott rollemodell i sin unge tante. Hun er veldig flink til å ringe Frøkna, ta henne med på shopping og kino - og det er stas for Frøkna i huset her.

Lillesøstern fikk imidlertid beskjed om å pugge bedre på tyske tall når hun skulle skrive om familien sin i tysklekse. Hun fikk "feil" på alderen til storesøstrene sine. Men etter en liten forklaring ble "feilen" rettet igjen og tallene var korrekte. *vi var visst eldre en tysklæreren*

Vi har 3 barn, hvor den siste kom 5,5 år etter den nest siste. Det er ikke så stor avstand som det blir hos dere.

De har hatt stor glede av hverandre hittil, og de leker faktisk med hverandre alle 3 innimellom. Det blir jo selvfølgelig litt på minstens premisser da, siden en 15-åring ikke har helt de samme interessene som en 6-åring. Det blir ikke det samme som med 3 års avstand i alder, men det blir glede av hverandre på en annen måte. De store elsker sin lillebror over alt og han beundrer dem veldig. Vi er ihvertfall glade for at det ble en attpåklatt på oss.

Eldste her fungerer som en "supertante" vil jeg si, egentlig gjør mellombror det også, altså superonkel for minste, mens eldste har tanterollen for begge to. De reiser på besøk til henne, av og til i sammen og av og til hver for seg.

Her i huset har vi mine, dine og våre. De to eldste (hver vår) var 16 når fellesbarnet ble født. de boddde her begge to da. Storebroren var 7, han bor ikke her, men han har hele tiden vært her til samvær.
Attpåklatten vår forguder de to storesøstrene, og de elsker henne. Broren er jo mye nærmere i alder, og han synes nok at hun har vært en pest og en plage og fryktelig søt om hverandre, særlig når hun var mindre. Jeg er egentlig ganske imponert over hvordan hun alltid har kastet seg med liv og lyst inn i konflikter/krangler med broren som jo alltdi har vært mye større enn henne. De to har et helt greit forhold, og nå som han er 16 synes lillesøster at han er stor og kul, og han er en overbærende ertekrok.

Jeg er spent på hva slags forhold de får når hun blir voksen. Jeg er litt redd for at hun kan bli offer for et slags lillesøstersyndrom. Jeg kan se for meg at selv om hun skulle ta en doktorgrad, ville storesøstrene fortsatt se på henne som den bittelille, søte som de liksom ikke helt kan ta på alvor. Men jeg håper jeg tar feil, da.

Jeg har en søster på som er 16 år yngre enn meg. Det har vært veldig hyggelig, og vi har et fint forhold, selv om jeg ikke får helt en klassisk "søskenfølelse" av relasjonen. Men vil si at det absolutt ikke har vært negativt.

Minstemann ble født da broren var 9 år, søsterene var 18 og 16 år.
De store tar seg så godt av minstemann at det er utrolig. Særlig storebror. HAn er veldig tålmodig, og bygger mye Lego med lillebroren sin. Søsterene er så store at de tar med han på ting på egen hånd. Små miniferier, kino, svømmehall etc.

Storesøster var nesten 10 år da lillesøster ble født. Etterhvert som årene har gått så har de fått et veldig nært forhold. De har også noen felles interesser som også binder dem sammen.

Katta skrev:

Han blir et enebarn med fire voksne til å skjemme seg bort. Det er nesten sånn hos oss også, selv om sjuåringen min fungerer litt som bror også.

Sånn er det hos den ene brodern til mannen. Gutta deres var akkurat like gamle som dine når de fikk en søster. Nå er hun nesten 9 år og brødrene er 19 og 21 år. De er på vei ut av huset. Hun blir veldig enebarn og er vel det man kan kalles bortskjemt på både godt og vondt.

Det er 15 år mellom min storebror og meg, og det er ikke flere barn i mellom oss.

På sett og vis er vi to vokst opp som hvert vårt enebarn, min bror med en barndom på 50-tallet, og ungdommen på 60-tallet - jeg med barndommen/ungdommen på 70-80-tallet. Vi er produkter av hver vår generasjon, og det er et hav av erfaringer og synspunkter på "ting og tang" mellom oss.

I tillegg ble min bror far og giftet seg da han var 19 år. Jeg var da 4, og slik har broren min alltid vært "en voksen" i mine øyne.

Vi trives i hverandres selskap, jeg begynte endelig å føle meg som voksen i han sitt selskap en gang etter godt rundet de 30, men vi renner ikke akkurat dørene ned hos hverandre. Vi sees som oftest en gang i jula, når far min har bursdag, og om det passer seg slik, når kjæresten til far har bursdag. Vi bor 10 minutters tusletur fra hverandre.

Mannen har en attpåklattsøster som han har et veldig nært forhold til. Han fulgte henne til barnehagen og lærte henne å sykle, leste på senga for henne hver dag, lånte henne penger og har passet veldig på henne. De snakkes på telefon flere ganger hver uke.

Hun er klassisk bortskjemt og uselvstendig attpåklatt, da, noe på grunn av storebror...