Avsporing av søstertråden, hva med attpåklatter?

Jeg har søsken som er 14, 11 og 3 år eldre, og en lillebror som er 6 år yngre. I oppveksten kranglet jeg med han som er tre år eldre, var livredd hun som er 11 år eldre, var reservemammaen til han som er seks år yngre og hadde hun som er 14 år eldre som min reservemamma. I dag er jeg venner med de fleste, noen nærmere enn andre. Jeg tror ikke egentlig det er så lett å forutse hvordan søskenforhold kommer til å utvikle seg kun basert på aldersforskjell, jeg tror personlighet nok har mye mer å si.

Basert på egen erfaring med søsken som er mellom 8 til 16 år eldre, så får man nok ikke helt det samme forholdet som søsken som er i allefall litt tettere i alder.
Jeg og han som er nermest går greit overens altså, han er 8 år eldre. Men klart at det at han er narkoman har hatt litt å si. Blir liksom ikke til at man møtes så ofte når han sitter i fengsel halvparten av tiden.

Jeg har god kontakt med søstrene mine, men ikke den siste broren min. Men jeg blir liksom ikke søster på samme måten innbiller jeg meg. Men de voktet meg som hauker når jeg var med de 1 uke i Tyrkia. Jeg er og forblir lillesøster, og kanskje den de på mange måter har det enkleste forholdet til.
Spesielt mine to søstre på mamma sin side, for de er venner som egentlig ikke er venner.

Jeg er skikkelig attpåklatt, med storesøster på 10 og storebror på 12 da jeg ble født. Jeg ble dillet med, dyrket og skjemt bort, var maskoten til mine søsken og har kun gode opplevelser fra barndommen min. Mine søsken sloss om å få passe på meg, og jeg ble kjent med vennene deres, var betatt av ungdomskjærestene deres og fikk egen madrass på hybelen deres da de flyttet hjemmefra. Jeg var alltid veldig stolt av storesøs og storebror, og skrøt uhemmet av dem til vennene mine. De var selvsagt skikkelig misunnelige, mine søsken var jo kjempegreie, tøffe og verdens snilleste.
Også i dag har vi et supert forhold.
Mine gode erfaringer som attpåklatt gjorde det lett for meg å velge å selv få barn med stor aldersforskjell, og det har vært en ubetinget suksess her også.

Jeg har forresten en bror som er 8 år yngre enn meg. Jeg hadde rett og slett ikke sansen for han når vi vokste opp, syntes han var en bortskjemt drittunge. I dag har jeg bedre kontakt med han enn han som er 3 år yngre enn meg. Men jeg ble over 20 år før jeg syntes han var noe.

Det er nesten 14 år mellom jentene mine, og de er utrolig nært knyttet til hverandre. Minstemor forguder storesøster, og storesøster liker å ta seg av lillesøster også. Hvordan søskenforholdet utvikler seg med årene er vanskelig å si, men det lover bra så langt 🙂

Katta sier det egentlig greit. Man blir et enebarn med flere "voksne" til å skjemme en bort/ oppdra en.

Jeg hadde 5 foreldre i oppveksten, og mine storesøsken satt mye barnevakt. Les: Hadde fest dersom de passet meg samtidig (mine foreldre var i selskap 2-3 kvelder per uke)
Mine søsken hadde ikke et søskenforhold til meg, samtidig var de ikke modne nok til en "foreldrerolle". Men forholdene hos oss er nok ikke representative.

Som 45 åring har jeg et ok forhold til 2 av 3 søsken. Den 3 har vi alle kuttet ut.

Hjemme hos oss ble i allefall attpåklatten enebarn. Klassisk bortskjemt enebarn attpå til. 13 års aldersforskjell og med ulike mødre.
Vi har et helt ok forhold, men er fra to totalt forskjellige planeter, i tillegg til at aldersforskjellen fortsatt er svært fremtredende.

Jeg tror nok at slike attpåklatter kan bli litt bortskjemte, ja. Vår som snart er ni, er nok det - på både oppmerksomhet og sikkert også materielle ting.

Personlig synes jeg noe av de fineste med å få en slik attpåklatt var å se hvordan de eldre søsknene tok i mot henne. De var veldig søte, stolte og omsorgsfulle alle tre, og er det enda, og det er utrolig fint å se.

Jeg har en attpåklatt lillesøster, hun er 11, 15 og 18 år yngre enn storesøskenen sine.
Vi har alle hatt et fint forhold til henne, men litt begrenset har det blitt, mest fordi vi flyttet hjemmefra etterhvert og studerte/bodde langt unna. Lillesøstern vår har jo fått reist mye å vært på besøk med sine storesøsken, hatt barnepassere og noen som har lekt mye med henne når hun var liten. Når hun ble større flyttet jo vi andre ut en etter en, men jeg har et like fint forhold til alle mine søsken i dag.

Bortskjemt tar jeg det som en selvfølge at han blir - det er nok ikke til å unngå med snille store storebrødre, og første og etterlengtede baby hos pappan.

Men det er greit - det finnes verre ting enn å bli skjemt bort. Også har han en monsterstreng mamma til å plukke vekk de verste unotene.

Har bare erfaring med attpåplatt svoger. Han kom 16 år etter tre brødre som var tripp, trapp, tresko (3 år mellom eldste og yngste). Maken til bortskjemt "dritunge" (unnskyld uttrykket altså ) har jeg vel ikke vært borti. Han visste akkurat hvordan han skulle bruke foreldrene mot hverandre, og gjorde det. Vi utenfor så det, men det gjorde nok ikke foreldrene. Det hjalp sikkert ikke på at foreldrene skilte lag da han var 12-13 år.
Tror ikke han var planlagt, for jeg tror han kom på en ubeleielig tid egentlig for de.

Jeg tror han er litt mer levelig nå i en alder av ca 24 år. Men storebrødrene har nok ikke den nære brorkontakten der, de var vel mer "herjebrødre" da han var liten.

Jeg tror ikke du får en slik attpåklatt som han altså.

Her i huset er vi to datapunkter som tilsier at man kan få et nært og godt forhold til ti år yngre småbrødre. Det var litt kleint en periode mens småbrødrene gikk gjennom verste puberteten, men etter at de er blitt normale mennesker som deltar i samfunnet igjen, er vi en del sammen. Mannen har nesten et nærmere forhold til lillebroren enn til de andre søsknene som ligger nærmere i alder. Den største forskjellen i forholdet er vel at verken jeg eller mannen noen gang har kranglet med småbrødrene våre, mens vi begge har gjort det med de andre søsknene.

Det har vært litt tendenser til at ekstraoppdragere både i mannens og min familie, men i begge familier har sistemann blitt forgudet langt over normalen. Begge småbrødrene har fått puter sydd grundig fast under armene på seg, men det spørs om det ikke blir folk av dem likevel når de møter Det Harde Arbeidslivet.

Ja, også er begge flinke onkler, i og med at ingen av dem er i etableringsfasen selv ennå. Det setter vi pris på nå.

Veslebroren har også gjort noe med (særlig) mannens forhold til det å få barn. Han har alltid ønsket seg barn, og sier selv at det er fordi han fikk følge med så mye på oppveksten til lillebroren sin.

Dibmannen har en lillehalvsøster (samme mor) som er 14 år yngre enn ham og 12 år yngre enn helbroren. Svigermor beretter at han var flink barnevakt, og bleieskift har aldri vært noe problem for ham.

Dog har han aldri hatt noe spesielt tett forhold til sin søster, mens han er veldig sammensveiset med sin bror. Søsteren er nå 37 år gammel og fortsatt mye hos sine foreldre. Det er ikke de eldste to.

Den av søsknene mine som jeg er mest knyttet til er 9 år yngre enn meg. Jeg har jo bokstavelig talt alle aldersforskjeller å velge mellom i fht søsken. Personlighet er viktigere enn alder når alt kommer til alt.

Harriet Vane skrev:

Personlighet er viktigere enn alder når alt kommer til alt.

Harriet Vane skrev:

Personlighet er viktigere enn alder når alt kommer til alt.

Ja, det tror jeg også.
Mannens lillesøster er 6 år yngre enn han og de møtes kun i bursdager og har lite/ingenting til felles. Ikke pga av at han er eldre enn henne, men fordi de er dønn forskjellig som personer.

Lillesøsteren min er en attpåklatt. Seks år yngre enn meg, 9,5 år yngre enn eldstemann. I oppveksten syntes jeg hun var en pest og en plage, mens eldstemann var reservemor. Nå i voksen alder er det vi to yngste som er tettest. :datapunkt: Jeg hadde ei venninne som fikk lillesøster da hun og søsteren var 10 og 11. De dullet noe voldsomt med henne. Den ungen ble den mest ufyselige lille bortskjemte ungen jeg har møtt. Men jeg aner ikke hvordan hun ble som voksen, altså. :et datapunkt til:

Jeg kjenner ikke deg som en som oppdrar ufordragelige drittunger, og tror ikke du trenger å være bekymret for at Lille i magen skal bli det. :synser vilt og hemningsløst:

Ja, jeg også tror at personligheten har mer å si enn aldersforskjellen. Jeg har gode venner som er på alder med min bror, mens broder'n har jeg fint lite kontakt med. Vennene mine har jeg mye til felles med - broder'n og jeg befinner oss i to ulike galakser.

smilefjes skrev:

Bortskjemt tar jeg det som en selvfølge at han blir - det er nok ikke til å unngå med snille store storebrødre, og første og etterlengtede baby hos pappan.

Sånn har det vært her også, men det går jo faktisk an å bli bortskjemt på en positiv måte, uten å bli ufordragelig og utakknemlig.