Å velge sine venner

Jeg aner faktisk ikke hva de fleste jeg omgås stemmer.

Berglijot skrev:

Jeg aner faktisk ikke hva de fleste jeg omgås stemmer.

Det var vel ikke det som var poenget med denne tråden heller, bare utspringet. 🙂

Scarlett skrev:

Det var vel ikke det som var poenget med denne tråden heller, bare utspringet. 🙂

Jeg bare svarte på det jeg hadde lyst til og var ikke ute etter noe poeng. Må man finne poenger i denne tråden?

Berglijot skrev:

Jeg bare svarte på det jeg hadde lyst til og var ikke ute etter noe poeng. Må man finne poenger i denne tråden?

Selvsagt må man finne poenger.

Liven skrev:

Selvsagt må man finne poenger.

Næsj. Det får holde at jeg har regnet sammen poeng på 25 Mat og helse-prøver i dag. En virkelig drittjobb. *lei*

De fleste av vennene mine kommer fra student- og arbeidsliv, og det har blitt naturlig at man omgås de man har en del til felles med. Felles humor er nesten viktigst. En noenlunde felles verdiplattform, men det kan bety så mangt. Jeg har for eksempel både venner som er kjempefor og litt mot abort, og selv vaker jeg et sted midt i mellom.

Men man endrer seg jo over tid, og det er morsomt å se rølpete studievenner bli perlejenter, og strebertyper bli dedikerte familiefedre. Eller streite guttegærne jenter bli crazy, eksperimenterende bifile.

Det er et enormt stort spenn i inntekt i vennekretsen vår, fra trygdede og lavtlønnsyrker til mangemillionærer. Det var likevel gøy å se at det ikke skapte noen skiller i for eksempel bryllupet vårt (som var en 4-dagers sak, så det var viktig at folk kom overens). Da tenker jeg at jeg er glad jeg bor i Norge. 🙂

Mine to bestevenninner fra barndommen har valgt veldig ulike veier i livet enn meg selv. Særlig utdanningsmessig, den ene med relativt lite utdannelse, og en helsetilstand som har gjort at hun ikke kan ha noe "karrierefokus", og en med doktorgrad innen humanoira (veldig forskjellig fra min siv.ing.bakgrunn). Men vi står hverandre fortsatt veldig nær. Det er ingen som kjenner meg slik de gjør. De som har sett meg som krampesjenert barn, klønete ungdom, kjepphøy ung voksen osv. Og i hvert fall i forhold til hun ene har vi overraskende mye felles interesser. Men av og til når vi diskuterer ting så blir vi stående helt fast, fordi vi rett og slett angriper problemstillinger HELT forskjellig.

Jeg er glad vi har et spenn i politisk ståsted i vennekretsen: Venstre, Høyre, KrF, AP og SV er i hvert fall representert. Det gir debatter med temperatur, og det er gøy! Jeg hadde kanskje syns det var mer frustrerende enn gøy med FrP-venner. RV også, for den del. Da har man veldig lite av en felles plattform å diskutere fra. Men vi skulle nok fått det moro da også.

Har bare ei venninne som er veldig lik meg i innteresser og meninger.
Men jeg hater politikk så det er ikke et issue her i gården.
Aner ikke hvilket parti de er tilhengere av heller og det inntresserer meg mitt på stortåen.

Min barndomsvenninne og min bestevenninne, vi er som natt og dag.
Totalt forskellige når det gjelder allt.
Unntatt smaken på pyntegjenstander og endel møbler og humor.

Vi har våre heftige diskusjoner, men respektere hverandres meninger og måte å gjøre ting ting på.
Vi har det vanvittig morro sammen.
Vi møtes til middag fast annenhver gang en dag pr mnd, med mann og barn.
Kjempe kos.
Mine kamerater er og forskjellige.

Det som er greia med mine venner, er at de ikke er venner.
Jeg samler alle mine venninner på fest, bursdager etc og vi i trives sammen ilag, men vi er ikke samlet ellers. De kjenner hverandre ikke, utenom gjennom meg.
Jo, jeg har spleiset 2 av mine venninner, da vi har samme hobby, så vi møtes med gjevne mellomrom å driver med hobbyen vår sammen.


Både jeg og gubben har veldig varierte venner, både når det gjelder utdannelse, innteresser og alder.

Mine venner er i aldren 20-45 år.

Jeg er en type som tilpasser meg veldig godt, så lenge jeg liker personen jeg er med og vi har det gøy og koselig sammen.

Jeg har en veldig stor vennekrets med mye forskjellig bakgrunn. Mange av dem har høy utdannelse (i mitt utdrikkingslag var det en sykepleier som "dro ned snittet" i utdanningsnivå ), men etter at jeg fikk barn har jeg fått en del venner med mindre eller ingen utdanning.

Mine gamle venner:
-Kjenner jeg fra studier i Bergen, Mexico og Spania
-Har studert kunst-/kulturfag, humanistiske fag (de fleste har vært innom spansk) eller samfunnsvitenskapelige fag
-Flere har tatt mastergrad/hovedfag eller er i gang med det
-Befinner seg ytterst til venstre politisk (flere er/har vært aktive i SV/RV)
-Er/har vært involvert i tverrpolitiske organisasjoner som LAG, SAIH o.l.
-Har studert/bodd i utlandet en periode, særlig i spansktalende land
-Er interesserte i smale filmer, moderne kunst og slikt
-Er single og barnløse (stort sett)
-Bor på hybel/ i bofellesskap
-Lever på studielån og deltidsjobber
-Bor i større byer, særlig Oslo og Bergen
-Misliker trening og sport
-Flere av dem har latinamerikansk kjæreste
-Er jevnaldrende med meg (26-30)

Mine nye venner:
-Kjenner jeg fra barselgrupper på helsestasjonen og babyforum, men også fra jobb
-Er ofte gift eller samboere, noen er enslige mødre
-Har barn
-Har stort sett fast jobb
-Er ganske etablert med egen bolig, bil og slikt
-Har oftere lite til felles med meg mht utdanning, interesser og politisk ståsted
-Er fra 35-45 år

De jeg ser mest til nå, er noen få gamle venner som har erfaring med barn f.eks. gjennom jobb og forstår hvordan småbarnslivet er, og noen få nye venner som jeg har endel felles interesser med. Jeg tror nok at felles interesser har mye å si for å trives sammen. Eller rettere sagt, samme referanserammer.

Jeg har sjelden gått aktivt ut og valgt venner. Ei er valgt bort fordi det ble for slitsomt å alltid skulle høre på syt og klag, etter det har jeg styrt unna denne typen mennesker. Ellers ønsker og tror jeg at jeg stiller med et åpent sinn til det motsatte er bevist.

Selv om jeg liker større sosiale happenings, har jeg sjelden vært en aktiv gjengdeltaker. Holder meg uavhengig i bakgrunnen og er fri til å velge, med den kostnaden at jeg ikke alltid blir regnet med.

Et lite knippe (ca4) barndomsvenner har jeg fortsatt sporadisk kontakt med. Jeg regner dem som gode venner, men store avstander gjør at forholdene ikke kan pleies som i gamle dager da alle bodde i samme by. Ei traff jeg i barnehagen - vi har utviklet oss slående likt uten å planlegge det, så vi var nok "meant to be". Ei var nabo da jeg gikk i 3. klassen, ei traff jeg da jeg var aktiv amatørteaterskuespiller og ei traff jeg på vgs (hun er kanskje den jeg kjenner som er mest forskjellig fra meg, tør ikke spørre hva hun stemmer).

Sambo og jeg har en slags gjeng med studievenner noen realfagsfolk fra hans del av uni, og en del HF-soldater fra min del. Disse operer i par som etterhvert har fått barn og er i full fart på vei inn i voksenlivet. Her er det høy utdannelse som gjelder. Hovedfag er et slags minimum, uten at antall år gir prestisje.

Etter at vi flyttet for å få jobb har vi utvidet horisonten veldig til å gjelde andre tilfeldige par med barn i samme alder, en slags barselgruppe som i dag fungerer som klubb for meg - vi skravles over litt god mat ca en gang i måneden, samt kolleger med litt varierende utdannelsesnivå.

Hadde vi blitt boende i Bergen ville vi nok fortsatt vasset i vår egen verden med høyt utdannede, urbane mennesker, med jevnt over samme verdigrunnlag som oss selv. Jeg er veldig glad for at vi innimellom blir ristet sammen med andre mennesker som heller ikke er så forskjellig fra oss.

Angående partivalg er jeg stort sett uvitende. Vi diskuterer verdier og ja, dagsaktuelle saker og jeg interesserer meg, men velger å diskutere uten å skyte fra hvert sitt partiprogram - det fører skjelden til noe løsning av verdensproblemene.

Jeg har bodd mange plasser og blitt kjent med mange mennesker. Noen har jeg holdt kontakten med hele tiden, andre er bare blitt borte på veien.

Mine beste venner i dag, er mennesker som er svært like meg og mannen min. Vi har samme type utdannelse (høyere økonomisk) og har vært i jobb +/- 10 år og er derfor ganske etablerte. Vi var de første i gjengen til å få barn, så festekulturen har vært veldig høy og samværet innebar ofte konserter og øl. Nå kommer barna som perler på snor 😀 Og samværet endrer seg en del. Jeg kan f.eks ikke huske at vi har hatt juleverksted før, men det har vi arrangert i år. Jeg tror ikke det er så mange SV'ere eller FrP'ere i blant vennene mine, jeg har inntrykket av at de flest tilhører AP, Venstre og Høyre.

Den venninnen jeg har hatt lengst, har jeg kjent i 20 år og vi har valgt helt forskjellig utdanning og "livsstil". Selv om vi har ganske forskjellige referanserammer på økonomiske spørsmål, verdispørsmål og fremtidssyn, så har vi det bestandig utrolig moro når vi treffes.

Martis skrev:

Jeg har bodd mange plasser og blitt kjent med mange mennesker. Noen har jeg holdt kontakten med hele tiden, andre er bare blitt borte på veien.

Slik har jeg det også, men er nok en tildels trofast sjel slik at de som er borte fremdeles ikke er glemt.

Jeg har god kontakt med et par barndomsvenner fra ungdomsskolen, men det er nok årene og de samme refarenserammene som holder oss sammen, ikke det at vi er så like. Min bestevenninne møtte jeg på universitetet, vi bor i hver vår by og landsdel, vi er begge småbarnsforeldre slik at kontakten er sporadisk, men det er greit, vi vet begge hvorfor og at den andre vil stille opp om nødvendig. De resterende er venner jeg har fått i voksen alder, noen har jeg fått gjennom min mann som stort sett pleier kontakten med sine barndomsvenner, noen har jeg møtt på jobb eller nettet.

Alle, med ett unntak er nå etablerte med egen bolig, gift og har barn i våre barns alder. De fleste har høyere utdannelse. Alle er sosiale og skravlete, mine venner er kunst og litteraturinteresserte, mannens venner er karrierebevisste menn som dessverre teller litt mye penger. Få reiser på charterferie, de fleste er bereiste. Alle var flinke til å trene før og mye mindre flinke nå. God mat og vin er ansett som viktig for et godt liv. Partipolitisk er de en brokete forsamling, men jeg tipper at man verken finner Rv'ere eller FrP'ere i vår omgangskrets.

Det er fryktelig rart å ikke vite hva ens venner stemmer, er det ikke? Det virker veldig fremmed å ikke diskutere verdispørsmål (=politikk) med vennene sine.

Madam Mim skrev:

Det er fryktelig rart å ikke vite hva ens venner stemmer, er det ikke? Det virker veldig fremmed å ikke diskutere verdispørsmål (=politikk) med vennene sine.

Selv om jeg ikke har spurt alle hva de stemmer så vet jeg sånn omtrent hvor de befinner seg i forhold til hvilke verdier de har.

Madam Mim skrev:

Det er fryktelig rart å ikke vite hva ens venner stemmer, er det ikke? Det virker veldig fremmed å ikke diskutere verdispørsmål (=politikk) med vennene sine.

Det er da så mye annet artig man kan snakke om. Jeg tror ikke jeg vet hva noen av mine venner stemmer, jeg. Har selvsagt noen mistanker, men har aldri spurt …

Jeg har heller ikke spurt "hva stemmer du?", det kommer opp ganske naturlig. Det er interessant, særlig i fht nyansene, Ap/SV, SV/RV, H/V, KrF/V osv.

Nå er mange av mine venner politisk aktive, politisk bevisste og politisk tydelige. Jeg er så fordomsfull at jeg tror at folk som ikke har gjort seg opp en politisk mening når de nærmer seg tredve er litt dumme/sløve/trege.

Madam Mim skrev:

Det er fryktelig rart å ikke vite hva ens venner stemmer, er det ikke? .

Er det? Jeg snakker veldig ofte om verdier med vennene mine, men det er ikke alle jeg diskuterer partipolitikk med. Det har kanskje bare ikke blitt sånn. Mine aller nærmeste venner vet jeg partitilhørigheten til, men ikke alle vennene mine som er gode-venner-men-dessverre-ser-vi-hverandre-alt-for-lite-venner. Men jeg må innrømme at jeg hadde dånt hadde jeg fått vite at de stemte FrP. Da hadde jeg måttet jobbe hardt med meg selv for ikke å se FrP-tankegang i alt de sa og gjorde (dessverre).

glitterchick skrev:

Selv om jeg ikke har spurt alle hva de stemmer så vet jeg sånn omtrent hvor de befinner seg i forhold til hvilke verdier de har.

Ja, sånn tenker jeg også. Det er vel derfor jeg hadde blitt litt sjokka hvis jeg hadde tatt helt feil.

Divine skrev:

Er det? Jeg snakker veldig ofte om verdier med vennene mine, men det er ikke alle jeg diskuterer partipolitikk med. Det har kanskje bare ikke blitt sånn. Mine aller nærmeste venner vet jeg partitilhørigheten til, men ikke alle vennene mine som er gode-venner-men-dessverre-ser-vi-hverandre-alt-for-lite-venner. Men jeg må innrømme at jeg hadde dånt hadde jeg fått vite at de stemte FrP. Da hadde jeg måttet jobbe hardt med meg selv for ikke å se FrP-tankegang i alt de sa og gjorde (dessverre).

Kanskje jeg ubevisst går folk på partiklingen for å kunne luke ut evt FrP'ere? 😱

Neida. Som sagt er det veldig mange politisk aktive i min vennekrets, både i det ene og det andre partiet. Mange av oss har vært i ungdomspolitikk, studentpolitikk osv. Derfor er det übernaturlig for meg å snakke om ting jeg mener i fht mitt parti, jamføre med deres parti, utfordre dem litt i fht deres partis siste utspill osv.

Madam Mim skrev:

Kanskje jeg ubevisst går folk på partiklingen for å kunne luke ut evt FrP'ere? 😱

Neida. Som sagt er det veldig mange politisk aktive i min vennekrets, både i det ene og det andre partiet. Mange av oss har vært i ungdomspolitikk, studentpolitikk osv. Derfor er det übernaturlig for meg å snakke om ting jeg mener i fht mitt parti, jamføre med deres parti, utfordre dem litt i fht deres partis siste utspill osv.

:nikkerenig:
Jeg kom forresten på at vi har minst 1 FrP'er i omgangskretsen, en god kompis av gubben. Han nevner forøvrig ikke politikk med et pip når jeg er i nærheten etter at jeg klinte ham til veggs før stortingsvalget.
(Og det var akk så enkelt!)

Jeg tror jeg skal passe meg litt for Mim, kanskje hun får meg til å stemme annerledes!