Foreldre lærer barna å mobbe

Det er ikke uvanlig at folk kommenterer andres utseende negativt foran barn og amdre voksne.

I min omgangskrets er det ikke vanlig å kommentere andres utseende foran barna, altså, og i veldig liten grad foran andre voksne også, faktisk. Jeg ville blitt sett rart på i min vennegjeng om jeg hadde sagt noe a la: "Jaggu har Britten lagt på seg i det siste, dere" og de ville garantert Tenkt sitt mer om meg enn om Britten, for å si det slik.
Vi voksne kan nok i større grad diskutere andres valg (ikke klær og bil) men kanskje forbruk, livsstil osv, men da som regel på generell basis.

Esme skrev:

Er det virkelig vanlig å kommentere utseendet til andre folk altså? Jeg blir overrasket om de fleste her sier at de gjør det.

Jeg gjør det aldri og det er nok i hovedsak fordi jeg er vokst opp i et hjem der nettopp det ble gjort, hele tiden. I tillegg til det meste annet som stod på den lista. Det var misunnelse og hovmod i skjønn forening og jeg likte det virkelig aldri, for det ble aldri, virkelig aldri, sagt noe positivt. Det var for øvrig ikke bare perifere personer som ble diskutert, men også nære familiemedlemmer, noe som ofte ga oss barna lojalitetskonflikter.

Sånt snakk ga, på tross av at jeg syntes det var ekkelt den gang da, med en masse bagasje som jeg måtte plukke av underveis etterpå. Av typen: "Er dette en (negativ) mening jeg har dannet meg på eget grunnlag eller er det noe jeg har med hjemmefra?". Jeg har gått mange runder med voksenopplæring i så måte.

Jeg synes det var bra! Nyttig påminning for de fleste, kanskje en aha-opplevelse for noen. De du aldri når, er de som overhode ikke ser seg selv, de vil nok bare fnyse av et slikt brev.

Esme skrev:

Jeg anser meg ikke for å være noe høymoralsk menneske, men altså. Det brevet. Det kan da ikke være normalt å diskutere/kommentere folk på den måten?!

Jeg har vokst opp i et hjem hvor andres levemåte, utseende, etc etc aldri ble kommentert. Foreldrene mine brydde seg aldri om andre, de sa heller aldri "hva vil andre tenke" til oss.

Så jeg bryr meg heller ikke om hva andre gjør, og tenker nesten aldri over hva andre tenker om meg, fordi i min verden er det så fjernt at man driver og vurderer andre hele tiden.

Jeg kan godt være nokså skarp i meningene mine til ungene over hva som blir sagt i nyheter, hva offentlige personer har for meninger, hvilke politiske beslutninger som har blitt tatt etc. Men jeg tror jeg aldri har kommentert utseendet til noen mens ungene har hørt på.

Er det virkelig vanlig å kommentere utseendet til andre folk altså? Jeg blir overrasket om de fleste her sier at de gjør det.

Dette var det jeg også tenkte. Med unntak av folk som oppfører seg som idioter i trafikken, så kommenterer jeg svært lite om andre, og da er det mer av typen "sånn gjør vi ikke fordi det er trafikkfarlig".

Og jeg kan nok også være litt skarp overfor folk som har lite toleranse overfor fremmede religioner/trosretninger osv. Men det går på sak, og ikke person.

Jeg forundres over at det visstnok er mange som prater nedsettende om andre. Selv forsøker jeg å leve etter uttrykket "hvis du ikke har noe fint å si om folk, så kan du egentlig bare holde kjeft".

Jeg tenker at foreldre er rollemodeller og forskring sier at barn gjør som foreldre gjør (sånn enkelt fortalt). For eksempel så fremmer det ikke barns skoleprestasjoner om foreldre snakker negativt om lærerne foran barna. Det kan derimot hemme det. Jeg ser dette litt i sammenheng med det.

Dette kan være en fin påminnelse/ bevisstgjøring til de som er mottakelig for slik og som allerede er klar over "problemet", men for de det virkelig gjelder så preller det av.

sindrome skrev:

Det er ikke uvanlig at folk kommenterer andres utseende negativt foran barn og amdre voksne.

Nei, det er ikke uvanlig. Mamma gjør det stadig. Kan stå og snakke til meg, som om ungene overhodet ikke var til stede, og snakke om noen hun kjenner som hun nettopp har møtt, og "hu var blitt så tjukk nå altså, du aaaner ikke!" og jeg prøver hele tiden å stoppe henne eller snakke om noe annet, men det virker ikke som hun tenker i de baner i det hele tatt. Forstår rett og slett ikke problemet. "Jammen hun er jo tjukk!" Andres utseende generelt. Kommenterer også at folk er så innmari pene. Legger vekt på det som om det nesten overgår de andre evnene de måtte ha. "Ja, også så pen som hun er!", eller som om penheten gjør det som er ille enda verre. "Tenk så fælt. Også hun som var så pen!". Men jeg har jo lært at det ikke nytter å lære gamle hunder å sitte, og jeg får ikke forandret min mor. Så jeg må bare prøve å motvirke så godt jeg kan. Og vi ser henne ikke så ofte at jeg tror hun klarer å påføre så mye skade.

Faren min gjør det hele tiden. Om folk på gaten og folk på tv.

Nenne skrev:

Jeg gjør det aldri og det er nok i hovedsak fordi jeg er vokst opp i et hjem der nettopp det ble gjort, hele tiden. I tillegg til det meste annet som stod på den lista. Det var misunnelse og hovmod i skjønn forening og jeg likte det virkelig aldri, for det ble aldri, virkelig aldri, sagt noe positivt. Det var for øvrig ikke bare perifere personer som ble diskutert, men også nære familiemedlemmer, noe som ofte ga oss barna lojalitetskonflikter.

Sånt snakk ga, på tross av at jeg syntes det var ekkelt den gang da, med en masse bagasje som jeg måtte plukke av underveis etterpå. Av typen: "Er dette en (negativ) mening jeg har dannet meg på eget grunnlag eller er det noe jeg har med hjemmefra?". Jeg har gått mange runder med voksenopplæring i så måte.

Jah! Akkurat sånn! Det var helt normalt, alle gjorde det.


Men likevel, det brevet, det fikk piggene ut hos meg, selv om jeg tror jeg virkelig lever som brevet lærer. Men det er noe med tonen, det liksom forlanger med krampeglad skingrestemme at

"ALLE, ALLE. ALLE MÅ VÆRE GLAAADE! OG BLIIIDE!! OG AAAALDRI, ALDRI BLI SURE!!! "

Polyanna skrev:

Men likevel, det brevet, det fikk piggene ut hos meg, selv om jeg tror jeg virkelig lever som brevet lærer. Men det er noe med tonen, det liksom forlanger med krampeglad skingrestemme at

"ALLE, ALLE. ALLE MÅ VÆRE GLAAADE! OG BLIIIDE!! OG AAAALDRI, ALDRI BLI SURE!!! "

Jeg ser den altså, jeg gjør det, men man kan velge å ergre seg over formen eller man kan ta til seg essensen og sørge for at det som presenteres for de små grytene med store ører passer for dem. Så tar man utblåsningene på kammerset i stedet. Alle må få lov til å ventilere av og til, men fortrinnsvis ikke foran ungene.

Joda, men jeg tenker at vi som allerede gjør det meste her riktig tar til oss essensen, mens de som kanskje trenger det mest er akkurat de som vil velge å irritere seg.

Polyanna skrev:

Joda, men jeg tenker at vi som allerede gjør det meste her riktig tar til oss essensen, mens de som kanskje trenger det mest er akkurat de som vil velge å irritere seg.

Nenne skrev:

Jeg ser den altså, jeg gjør det, men man kan velge å ergre seg over formen eller man kan ta til seg essensen og sørge for at det som presenteres for de små grytene med store ører passer for dem. Så tar man utblåsningene på kammerset i stedet. Alle må få lov til å ventilere av og til, men fortrinnsvis ikke foran ungene.

Nå har jeg kanskje større barn enn hva denne listen var myntet på, men jeg synes fortsatt det er helt urealistisk å alltid være zen og positiv til hva andre sier og gjør. Det er bare å åpne en avis, eller gå i et familieselskap, så vil ungene få med seg mye grums av alskens slag. (Her snakker jeg for meg og min familie.)

Eldste her har fri tilgang på nyheter og medier for så vidt, og filtrerer godt selv. Men yngste kan fortsatt bli satt ut av hva som blir sagt om "disse som kommer og tar seg til rette og sitter på ræva i de flotte boligene de får gratis" osv. Eller at det blir spørsmål hjemme om NN virkelig kjørte bil selv om han ble stoppet i fylla og mistet lappen. (Fortalt i "morsom" historie i en bursdag)

Ja, det er forskjell på handling og person, absolutt, men jeg er ikke positiv til alt som blir sagt og gjort rundt omkring, og det er ikke alt jeg vil eller bør skjule for ungene heller.


Å lære ungene at det er fint at vi er forskjellige, kan leve som vi vil, tro hva vi vil, at alle jobber er like bra, at det finnes ingen "riktig" måte en familie skal være konstruert osv blir for meg noe helt annet enn å si at alt man ser og hører er fint og greit.


Jeg forstår at dette var ment til skolebruk, og jeg er som sagt ikke uenig i hva som står der, men like fullt ser og hører og leser man om folk som sier og gjør dumme og ondskapsfulle ting, og jeg kommer aldri til å forsvare fyllekjøring for eksempel.