En trygdesnylters bekjennelser

Kronikk: http://www.dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592/

Kjør debatt! Er dette spøk, for å provosere, eller hva? Kjenner du til mange av denne sorten?

Jeg fikk litt "bortskjemt dritunge" vibber av dette. At hvis han? ikke fikk den kuleste, fineste jobben servert på et sølvfat så kunne det bare være.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har disse holdningene, og stakkars ungene mine om de prøver seg om 15 - 20 år.

Motivasjonen er ikke der?
Det er på tide å lære bort at bolig og mat er motivasjon nok, kanskje?

Akkurat han der er journalist i natt og dag, så den artikkelen der kan godt være for å provosere, men denne artikkelen her fra aftenposten peker på et stort problem. Jeg har møtt flere som er slik som "trygdesnylteren" i dagbladet. De har enorme forventninger og svært lite realisme når det gjelder skole og arbeidsliv, og gir opp straks de møter motstand. Det kan være en kjedelig matteoppgave, en strevsom dag på jobben, eller et hjelpeapparat som ikke står på pinne med en gang. Da er det enklere å sitte hjemme.

Jeg har måttet godta at folk har forskjellige tålegrenser og energinivå, og jober med meg selv for å bli mer tolerant på det, men jeg mener fortsatt at det må stilles krav til samfunnets medlemmer. Det må stilles krav hjemme, i skolen, og i NAV-systemet. og vi må tidligere inn med virkelighetsorienteringer.

Og, bare for å presisere: Jeg mener overhodet ikke på noen måte at alle/de fleste som har AAP er latsabber, jeg sier at det finnes noen som er slik disse artiklene skisserer, og at det er et problem som må løses.

Jeg tror nok det er mest for å provosere. Men jeg tror også det er litt for å synliggjøre at den kommende genererasjon har litt for store forvetninger til hva de skal jobbe med? Eller at det er for mye forvetninger/press fra foreldre?
Ikke alle kan ha toppjobber og være sjefer.

At artikkelen er satt litt på spissen, sånn at det kan bli sånn i fremtiden (eller allerede har startet), med at folk velger «å nave» når de ikke har en jobb som er bra nok, som motiverer og som engasjerer?

Urealistiske holdninger til hvordan livet og samfunnet skal være gjelder da ikke bare ungdommen? Det er da nok av voksne også som tyr til velferdssystemet når livet ikke ble helt som man hadde trodd. De er kanskje smarte nok til å få seg en diagnose med tid og stunder, men det er ikke mindre irriterende i mine øyne.

rine skrev:

Urealistiske holdninger til hvordan livet og samfunnet skal være gjelder da ikke bare ungdommen? Det er da nok av voksne også som tyr til velferdssystemet når livet ikke ble helt som man hadde trodd. De er kanskje smarte nok til å få seg en diagnose med tid og stunder, men det er ikke mindre irriterende i mine øyne.

Helt klart.

Men jeg tenker litt på det som ungdommen nå har et eget begrep for, det «å nave». Jeg tenker også at det må ha noe med hvordan de har vokst opp, når de har slike holdninger til en ytelse i velferdssamfunnet vårt.

Egentlig burde alle ha et år i "militæret". Det kunne fungert veldig bra hvis vi redefinerte militæret til å bety heimevernet, og de først og fremst skulle fikse ting i samfunnet. F.eks. rydde skog etter stormer, radonkartlegge hele landet, gå manngard hver gang noen ble borte, besøke gamle folk, gjete sauer i rovdyrområder, etc.

Ett eller to år med obligatorisk oppdragelse og fysisk fostring, det kunne gjort underverket for mange. 🙂

Etter en kikk på twitteren og slikt til denne Skjervheim, vil jeg gå ut fra at det er et forsøk på humor. På et slags metaplan. Jeg lo ikke, og synes vel egentlig det bare blir en dusteartikkel som bidrar til å stigmatisere andre NAV-brukere mens Skjervheim og vennene hans humrer ironisk på bar.

Jeg syns han er en dust.

Jeg har tilbrakt ei uke sammen med foreldre til døve barn, og fått høre veldig mange forferdelige historier om hvordan kommunene skal spinke og spare i skolehverdagen, og hva slags utslag det gjør for barna. Flere ender opp nesten uten språk, og med et liv i institusjoner, mens de kunne levd helt normalt om de hadde fått tilstrekkelig med hjelp i barnehage/barneskole. De blir plassert i spesialklasser sammen med tungt psykisk utviklingshemmede, fordi kommunen "ikke har råd" til å redusere klassestørrelsen og gi dem lærere med tegnspråkkompetanse.

Det er fullstendig feil når et barn er helt normalt (utenom døvheten) som 6-åring, og så etter 7 år i skoleverket må defineres som psykisk utviklingshemmet, med evner på linje med en 8-åring.

Døveforbundet kjemper faktisk for at det skal stilles større krav til døve. De gikk f.eks. ut i avisene og protesterte da en døv mann fikk nedsatt straff for en voldtekt, fordi han visstnok ikke oppfattet at offeret sa nei. Det er også en kamp for å få tegnspråk anerkjent som et språk, ikke et hjelpemiddel. I dag er det PPT som avgjør om man er "døv nok" til å lære tegnspråk, samtidig som det står på lista over offisielle norske språk. Lurer på hva reaksjonene hadde vært om PPT skulle bestemt om man var samisk nok til å få lære samisk i skolen?

Jeg har også opplevd det som Kie beskriver, at systemet ikke er tilpasset gründere. Hvis man er i stand til å jobbe litt (type blogging, internettsalg...) hjemmefra i perioder, så må man defineres som selvstendig næringsdrivende, og da mister man alle rettigheter i systemet. Det kan være katastrofalt for de som har varierende arbeidsevne, og NAV sier selv at man ikke bør satse på denne typen arbeid, men heller bli 100% uføretrygdet.

Martis skrev:

Jeg fikk litt "bortskjemt dritunge" vibber av dette. At hvis han? ikke fikk den kuleste, fineste jobben servert på et sølvfat så kunne det bare være.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har disse holdningene, og stakkars ungene mine om de prøver seg om 15 - 20 år.

Jeg kjenner et par sånne. Dette er karer i begynnelsen av 30 årene som ikke har utdannelse og som ramla ut av arbeidslivet pga henholdsvis stoff og sykdom. Når de da skal tilbake er de ikke villige til å begynne litt på nytt. De må rett ut i drømmejobben, ellers vil de ikke. Helt sant.

Men Kie, han kan ikke jobbe fordi han ikke får utdannet seg i "noe innenfor data" og har fått innvilget uføretrygd? Altså, så teit er det ikke. Hvis han mener han klarer å jobbe med noe innenfor data med helseplagene sine er han sannsynligvis også kababel til å jobbe med noe annet også.
Jeg mener seriøst at ikke alle kan få sponset høyere utdannelse for å kunne jobbe, hvis det er andre måter å få seg jobb på.

Jeg mener at man i utgangspunktet skal finansiere utdannelsen sin selv/på vanlig måte. Det finnes situasjoner der man bør få dekket en omskolering, men i all hovedsak så mener jeg sterkt at man skal finansiere studiene sine slik alle andre må - med lån fra lånekasse og stipend og jobb på si og noen knallharde år. Ellers blir det ganske urettferdig synes jeg. Kan man jobbe med ett eller annet fem år, så får man gjøre det og prøve å bedre situasjonen sin i mellomtiden. Man kan ikke be NAV om å finansiere en utdannelse fordi en jobb man kan ta i dag ikke kan påregnes å vare mer enn fem år.

Som sagt - med unntak i noen spesielle tilfeller.

smilefjes skrev:

Jeg mener at man i utgangspunktet skal finansiere utdannelsen sin selv/på vanlig måte. Det finnes situasjoner der man bør få dekket en omskolering, men i all hovedsak så mener jeg sterkt at man skal finansiere studiene sine slik alle andre må - med lån fra lånekasse og stipend og jobb på si og noen knallharde år. Ellers blir det ganske urettferdig synes jeg. Kan man jobbe med ett eller annet fem år, så får man gjøre det og prøve å bedre situasjonen sin i mellomtiden. Man kan ikke be NAV om å finansiere en utdannelse fordi en jobb man kan ta i dag ikke kan påregnes å vare mer enn fem år.

Som sagt - med unntak i noen spesielle tilfeller.

Hva slags spesielle tilfeller teer du ppå? De fleste som søker omskolering via nav har jo bekostet en utdanning selv allerede, og så pådratt seg en sykdom som gjør at man ikke lenger kan fungere i den jobben. Det er vel ikke så vanlig at folk uten utdannelse får omskolering av nav? eller der det det?

Der hvor en utdannelse er helt uoppnåelig uansett hvordan man vender på det selv, og den er soleklart kostnadseffektiv - altså at den er billig nok og garanterer jobb sikkert nok til at det er butikk.

Jeg syns ikke jeg skal få utdanne meg til endokrinolog på NAV sin regning fordi jeg er plaget med musearm.

Men jeg syns en snekker med vonde knær skal få utdanne seg til saksbehandler. For eksempel.

smilefjes skrev:

Der hvor en utdannelse er helt uoppnåelig uansett hvordan man vender på det selv, og den er soleklart kostnadseffektiv - altså at den er billig nok og garanterer jobb sikkert nok til at det er butikk.

Jeg syns ikke jeg skal få utdanne meg til endokrinolog på NAV sin regning fordi jeg er plaget med musearm.

Men jeg syns en snekker med vonde knær skal få utdanne seg til saksbehandler. For eksempel.

Men det er jo slik det skal fungere, da. Jeg jobber en del med personer som er i omskolering via nav, og alle som en får avslag på urealistiske og langvarige utdannelser, det er a la snekker til saksbehandler og sånn det går i.

smilefjes skrev:

Jeg mener at man i utgangspunktet skal finansiere utdannelsen sin selv/på vanlig måte. Det finnes situasjoner der man bør få dekket en omskolering, men i all hovedsak så mener jeg sterkt at man skal finansiere studiene sine slik alle andre må - med lån fra lånekasse og stipend og jobb på si og noen knallharde år. Ellers blir det ganske urettferdig synes jeg. Kan man jobbe med ett eller annet fem år, så får man gjøre det og prøve å bedre situasjonen sin i mellomtiden. Man kan ikke be NAV om å finansiere en utdannelse fordi en jobb man kan ta i dag ikke kan påregnes å vare mer enn fem år.

Som sagt - med unntak i noen spesielle tilfeller.

Utdanning i Norge så å si gratis allerede, og uføretrygdede er så dyre, at jeg egentlig er villig til å bidra med mine skattekroner til hva som helst som kan få folk ut i jobb.

Gi etter evne, og få etter behov. Man skal kreve at de bruker alle evnene sine, og det er ikke snakk om å bekoste 10 års filosofistudier til en som vil finne seg sjæl, men jeg godtar likevel at enkelte trenger mye mer offentlig hjelp på veien enn det jeg fikk. Det er minst like urettferdig at ikke alle har samme sosioøkonomiske bakgrunnen som jeg har, eller samme viljekraft som du har.

gajamor skrev:

Utdanning i Norge så å si gratis allerede, og uføretrygdede er så dyre, at jeg egentlig er villig til å bidra med mine skattekroner til hva som helst som kan få folk ut i jobb.

Gi etter evne, og få etter behov. Man skal kreve at de bruker alle evnene sine, og det er ikke snakk om å bekoste 10 års filosofistudier til en som vil finne seg sjæl, men jeg godtar likevel at enkelte trenger mye mer offentlig hjelp på veien enn det jeg fikk. Det er minst like urettferdig at ikke alle har samme sosioøkonomiske bakgrunnen som jeg har, eller samme viljekraft som du har.

eller samme helse.

gajamor skrev:

Utdanning i Norge så å si gratis allerede, og uføretrygdede er så dyre, at jeg egentlig er villig til å bidra med mine skattekroner til hva som helst som kan få folk ut i jobb.

Gi etter evne, og få etter behov. Man skal kreve at de bruker alle evnene sine, og det er ikke snakk om å bekoste 10 års filosofistudier til en som vil finne seg sjæl, men jeg godtar likevel at enkelte trenger mye mer offentlig hjelp på veien enn det jeg fikk. Det er minst like urettferdig at ikke alle har samme sosioøkonomiske bakgrunnen som jeg har, eller samme viljekraft som du har.

Jeg kjenner at jeg ikke finner det hverken rimelig eller sannsynliggjort kostnadseffektivt å sponse folk som lider av mangel på viljestyrke altså.

Det at helsen umuliggjør den jobben man har er greit. Men da må man få den rimeligste hjelpen man kan for å kunne forsørge seg.