En trygdesnylters bekjennelser

smilefjes skrev:

Jeg kjenner at jeg ikke finner det hverken rimelig eller sannsynliggjort kostnadseffektivt å sponse folk som lider av mangel på viljestyrke altså.

Det at helsen umuliggjør den jobben man har er greit. Men da må man få den rimeligste hjelpen man kan for å kunne forsørge seg.

Jeg syns man skal kunne få lov å velge noe man er remotely interessert i også. Innenfor rimelige grenser. Det er mennesker vi snakker om, ikke varer.

kie skrev:

Interesser har vel også litt å si for om hvorvidt man kommer tilbake til systemet eller ikke? Eller tar jeg feil når jeg mener det er forsket noe på dette?

Jeg tenker at jeg synes det er helt greit om en som ellers, med sin nåværende kompetanse, ville vært uføretrygdet på livstid får lov til å beholde den samme trygden h*n uansett ville ha fått mens h*n brukte dagene sine på en høyskole i f.eks. 4 år for deretter begynne i jobb.

Hvordan er det hvis man ER uføretrygdet? Har man lov til å tjene noe eller ta eksamener da?

Jeg har forresten tidligere hatt en elev som ble nektet å fullføre grunnskolen av NAV. De var ikke villige til å gi mer støtte til utdanning siden h'n hadde brukt mer enn 4 år, og ville heller få ham/henne over på varig uføretrygd. Det var nemlig billigere.

Folk på trygd er vel omtrent like forskjellige som folk i jobb skulle man tro? Bortsett fra at den ene gruppa er i lønna arbeid og den andre ikke. Den ene gruppa samler pensjonspoeng, den andre ikke. Den ene gruppa har sjans på lån i banken til bolig og bil, den andre ikke.

Det fins helt sikkert usympatiske, sleipe, slemme og dumme snyltere i begge gruppene. Men jeg tror jeg holder en knapp på "i jobb" om jeg skulle valgt altså.

Mrs. Longbottom skrev:

Jeg syns man skal kunne få lov å velge noe man er remotely interessert i også. Innenfor rimelige grenser. Det er mennesker vi snakker om, ikke varer.

Remotely, kanskje. Eller - egentlig ikke. Min jobb som skattebetaler er å hjelpe folk å greie seg selv. Om de har det morsomt på jobben blir noe de gjør for egne midler, faktisk.

Selvsagt innen rimelighetens grenser. Blir teoretisk sett livskvaliteten endret fra dramatisk dårlig til supergøy for tusen kroner ekstra så er det såklart greit.

Jeg kjenner folk som "naver".

Broren min forsøkte seg da han var ferdig med videregående. Moren min lot det skje, men da pappa fant ut av det (de bodde ikke sammen) tvang han broren min i jobb. Det har han vært siden. Vel, akkurat nå betaler nav videreutdanningen hans. Samme fysiske yrke som faren min hadde, og i begge tilfeller sa kroppen takk for seg i midten av 30-årene. Men utdanningen er yrkesrettet, og jeg har tro på at han kommer seg i jobb igjen etterpå. Han gjør det bra på skolen og vil i hvert fall tilbake i jobb selv.

Og jeg kjenner flere. Som slett ikke synes det er viktig å bidra til fellesskapet. Som finner ordninger og måter å få utbetalt penger på uten å måtte jobbe. Slett ikke alle av dem er lovlige, og i så fall er det ganske gøy å skryte av dem i sosiale sammenhenger. Jeg orker ikke slikt snakk, men dette er (dessverre) folk vi må omgås.

Jeg lar meg ikke provosere av denne artikkelen, den oser uvitenhet, men det faktum at noen stiller unaturlig høye krav til hva de skal jobbe som og at noen taper penger på å gå ut i jobb igjen, det irriterer meg veldig

Vi prater jo ikke her om de som er syke, vært i ulykke eller av helsemessige årsaker MÅ bytte yrke.
Det er trygdesnyltere vi prater om og jeg tror det finnes mange grader av det. Min mening er at holdninger til det å jobbe, gå på NAV og generelt skal klare seg selv uten hjelp fra samfunnet er annerledes nå enn før. Det er grenser og holdninger som endres. Det er jo bra at det nå ikke er en skam å motta ytelser, men samtidig virker det som grenser for hva som er greit flyttes. At ungdom NAVer og at noen taper penger på å gå ut i jobb er ikke ok. Og at man generelt er veldig obs på hva man har KRAV på fra NAV i ulike situasjoner. Er man student og blir alene, er man uten jobb og blir alene, er man i lavtlønnsjobb og blir alene, alt trigger ytelser man har krav på og min følelse etter å ha lest noen tråder her er at det er det første man tenker på, hva har jeg krav på og synes det er litt ufint av NAV at det tar tid å behandle søknader, at man må dokumentere en del og at man må melde diverse på fast basis. For å være helt ærlig, skulle jeg blitt alene nå er min første tanke hvordan jeg skal klare dette selv, ikke hva NAV kan bidra med. Og jeg, som alle andre, kjenner tilfeller som utnytter systemet og det ødelegger selvfølgelig for alle de som virkelig har behov for støtte fra NAV.

Tjorven skrev:

Jeg kjenner folk som "naver".

Broren min forsøkte seg da han var ferdig med videregående. Moren min lot det skje, men da pappa fant ut av det (de bodde ikke sammen) tvang han broren min i jobb. Det har han vært siden. Vel, akkurat nå betaler nav videreutdanningen hans. Samme fysiske yrke som faren min hadde, og i begge tilfeller sa kroppen takk for seg i midten av 30-årene. Men utdanningen er yrkesrettet, og jeg har tro på at han kommer seg i jobb igjen etterpå. Han gjør det bra på skolen og vil i hvert fall tilbake i jobb selv.

Og jeg kjenner flere. Som slett ikke synes det er viktig å bidra til fellesskapet. Som finner ordninger og måter å få utbetalt penger på uten å måtte jobbe. Slett ikke alle av dem er lovlige, og i så fall er det ganske gøy å skryte av dem i sosiale sammenhenger. Jeg orker ikke slikt snakk, men dette er (dessverre) folk vi må omgås.

Er dette folk som hele tiden har følt seg utenfor det sosiale fellesskap, som har slitt med å forstå de sosiale kodene eller som har slitt på skolen?

Og jeg kjenner at slike tråder er litt vanskelige å lese.

Uansett er det sjelden EN fasit på ting. Hver enkelt sak/person må vurderes, for det er mye som spiller inn på en persons situasjon.

Skulle vi tenkt samfunnsøkonomi, så burde vi vel etterutdannet alle i NAV-systemet til ingeniører...

Selv har jeg en sønn jeg satser på skal få seg en interesseant og god jobb for ha når han blir stor, uføretrygd er ikke aktuelt så lenge muligheten til å jobbe er tilstede. Og ikke bare det - han skaper arbeidsplasser han Han kommer til å trenge assistent i voksenlivet og når han skal jobbe, så det er fin-fin samfunnsøkonomi. Bruk - skap

Mrs. Longbottom skrev:

Men det er jo slik det skal fungere, da. Jeg jobber en del med personer som er i omskolering via nav, og alle som en får avslag på urealistiske og langvarige utdannelser, det er a la snekker til saksbehandler og sånn det går i.

Dette er jeg helt enig i, og det er godt å høre systemet fungerer for disse
Problemet kommer vel kanskje når muligheten til å klatre oppover karrierestigen ryker, eller evt. om man jobber i et yrke man potensielt kunne tjent endel penger, og må over i en lavere lønn uten de store mulighetene til videre utvikling.

kie skrev:

Jeg tenker at jeg synes det er helt greit om en som ellers, med sin nåværende kompetanse, ville vært uføretrygdet på livstid får lov til å beholde den samme trygden h*n uansett ville ha fått mens h*n brukte dagene sine på en høyskole i f.eks. 4 år for deretter begynne i jobb.

4 år er da forferdelig lenge og på høyt nivå for en omskolering, eller? En helt ny utdannelse? Det slår meg at få yrker kan da være så, for å sette det på spissen, _totalt_ ubrukelig til andre ting, at man ikke kan klare seg med en kortere omskolering enn en høyskoleutdannelse lsm.

Men samtidig så har jeg en utdannelse som er en som en potet, jeg kan jo gjøre alt fra å sitte på Rema 1000 til å undervise på skole (gud forby, jeg er ingen pedagog), til å bygge rakett, så det er kanskje vanskelig for meg å forstå hvordan en utdannelse ikke skal kunne være nyttig til _noe_ lsm. (altså utover hvis knærne ryker og du er snekker, eller du får allergi og er frisør).

ullmor skrev:

Er dette folk som hele tiden har følt seg utenfor det sosiale fellesskap, som har slitt med å forstå de sosiale kodene eller som har slitt på skolen?

Jeg tror det de har til felles er at de alle befinner seg i et miljø hvor det er ganske utbredt å "nave". Da blir det sosialt akseptabelt.

Det et jo noen som har skapt en jobb i det å få dekt nest mulig fra NAV - en jobb som krever så mye at de ikke har tid eller kapasitet til å gripe tak i problemene sine - for å sette det veldig på kanten. Jeg har en søster som aldri har vært i en jobb hun har følt at hun gjør en forskjell, aldri likt skole og som nå er så "sliten" på udefinerbart vis. Jeg har en teori om at hun har vært i en jobb hvor hun har trivdes og fått brukt sitt potensialet, så har mye av slitenheten forsvunnet. - men hun er ikke enig og gjør derfor ingenting. Både. Hun og mannen har vært i NAV-systemet så lenge at de har tillagt seg en livsstil som gjør at de trives godt med de beskjedne utbetalingene de har. Ingen i min familie har noen gang vært i samme situasjon. Ei heller i svogeren min sin familie.

Man får vel ikke dekt mer enn tre år høyere utdannelse/utdannelse mener jeg. Iallefall vet jeg at en jeg har fulgt opp etter yrkesskade måtte godkjenne å betale for siste året av egen lomme/lånekassen

Men det er her jeg lurer da, og jeg lurer helt sånn fordi jeg ikke helt forstår det - og er blånn på temaet, ikke for å være ekkel eller noe:
Om man nå skal få seg en høyere utdannelse som omskolering/tiltak fra NAV så tenker jeg liksom at det blir istedet for den høyere utdannelsen man selv har besørget seg fra før. Og som man da altså er for syk/ufør/whatever til å ha lengre. Og det er der jeg ikke helt klarer å se hva slags høyere utdannelse som er så utrolig snever at man må ta en helt ny utdannelse lønnsmessig bekostet av NAV for å kunne jobbe? (med enkelte unntak da, jeg skjønner jo det)
Vil ikke flertallet kunne finne, eller hjelpes til å finne, en jobb som i det minste er i samme gata så man kan bruke den kunnskapen, erfaringen, og (evt) interessen man allerde har?

Og hvis det er snakk om at NAV skal bekoste (lønn under) en høyere utdannelse der man ikke hadde en fra før skjønner jeg liksom ikke helt at det er rettferdig overfor, vel, egentlig hvem som helst ellers som ønsker seg en høyere utdannelse?

Eller datt jeg av i en sving her?
Edit : der skrev Enhjørning noe i mellomtiden som forklarte det litt for meg.

Nessie skrev:

Og jeg kjenner at slike tråder er litt vanskelige å lese.

Uansett er det sjelden EN fasit på ting. Hver enkelt sak/person må vurderes, for det er mye som spiller inn på en persons situasjon.

Ja, jeg sliter også litt med sånne tråder, men må bare minne meg på at det diskuteres på generelt grunnlag.

Selv er jeg veldig, veldig takknemlig for at velferdssamfunnet faktisk virket da jeg trengte det som mest. Ja, det var et slit og et mas og noe som virket som en evigvarende runddans med undersøkelser, legeerklæringer, dokumentasjoner til NAV og ræva økonomi en stund. Men jeg er veldig glad for at da jeg faktisk ble frisk nok til å kunne tenke lenger frem enn til å komme meg gjennom neste dag, var NAV villige til å gi meg muligheten til å utdanne meg innenfor en profesjon jeg og kroppen min kan takle. Det var rett og slett ikke mulighet for å jobbe og studere samtidig, min tilstand gjør at det hadde jeg bare ikke fått til. Og i vår lille bygd - der jeg har familie, hus og røtter - var det få muligheter for meg som kun hadde treårig allmennfag til å få en jobb som ikke ville ta knekken på meg. Med den utdannelsen jeg får nå, ligger veien åpen.

Men jeg er enig i at det er synd at de som velger å utnytte dette systemet gjør at vi som faktisk trenger starthjelp (og det blir ikke bedre av at jeg har en "usynlig" sykdom) ender opp med å bli uglesett.

m^2 skrev:

Men det er her jeg lurer da, og jeg lurer helt sånn fordi jeg ikke helt forstår det:
Om man nå skal få seg en høyere utdannelse som omskolering/tiltak fra NAV så tenker jeg liksom at det blir istedet for den høyere utdannelsen man selv har besørget seg fra før. Og som man da altså er for syk/ufør/whatever til å ha lengre. Og det er der jeg ikke helt klarer å se hva slags høyere utdannelse som er så utrolig snever at man må ta en helt ny utdannelse lønnsmessig bekostet av NAV for å kunne jobbe? (med enkelte unntak da, jeg skjønner jo det)
Vil ikke flertallet kunne finne, eller hjelpes til å finne, en jobb som i det minste er i samme gata så man kan bruke den kunnskapen, erfaringen, og (evt) interessen man allerde har?

Og hvis det er snakk om at NAV skal bekoste (lønn under) en høyere utdannelse der man ikke hadde en fra før skjønner jeg liksom ikke helt at det er rettferdig overfor, vel, egentlig hvem som helst ellers som ønsker seg en høyere utdannelse?

Eller datt jeg av i en sving her?
Edit : der skrev Enhjørning noe i mellomtiden som forklarte det litt for meg.

Dette med utdanning er veldig vanskelig! Det vanskeligste jeg vurderer synes jeg i jobben min. Regelverket er egentlig veldig strengt, men blir praktisert forskjellig. Litt etter hvor det er og hvordan tilgangen på utdanningsmuligheter og arbeidsmarkedet er. Ingen har krav på omskolering, men i en del tilfeller blir det vurdert som hensiktsmessig løp for noen på AAP. SOm en del av handlingsplanen deres for å komme tilbake til arbeidslivet. Når man ikke kan fortsette i yrket sitt så skal man ikke vurdere økonomi og status. Dvs at en lege som ikke kan jobbe som lege lenger ikke kan få innvilget omskolering om han kan ta en jobb som rengjører eller postbud. De fleste som får innvilget utdanning gjør det pga fysiske utfordringer som gjør at de fleste ufaglærte jobbene utgår.

Det har blitt strammet inn de siste årene og jeg tror det kommer til å bli enda strengere. Trondheim har universitet/høyskole og det er billig for NAV å bruke det som et virkemiddel for å få folk i jobb igjen sammenlignet med mange andre plasser. Motivasjon er veldig viktig faktor når det gjelder å komme seg tilbake og for en del er nok dette gulroten som gjør det mulig. Det er de gangene jeg må si nei at jeg har fått de sinteste reaksjonene i møte med bruker.

Jeg vil også si at dette er noe av det vi diskuterer mest på fagmøter og slikt. Så busta fyker av og til.

Det er forresten maks tre år (noen få unntak er det, men det er pga helt spesielle helsemessige utfordringer).

Så bare til dette med trygd:
Det er forskjell på en på uføretrygd og en på AAP. Har du full uførepensjon så kan du studere resten av livet om du vil. Du kan fremdeles tjene opp til 1G på uførepensjon (etter et år etter innvilgelse).

Når det gjelder AAP så skal det legges en plan som styrer hvor lenge du skal motta ytelsen. Det kan være behandling eller det kan være tiltak/utdanning/utprøving. Ofte en blanding av begge deler.

Det er altså stor forskjell på de to trygdeytelsene. En tredje ting er overgangsstønad som også har skjerpet kravene til aktivitet.

vixen skrev:

En tredje ting er overgangsstønad som også har skjerpet kravene til aktivitet.

Og det er BRA! Det skal ikke være sånn at det er mulig å gå hjemme og tråkke bare fordi man er enslig og har unger - er man enslig med barn, så er man ekstra avhengig av å ha arbeidserfaring og kompetanse.

( syns bare det ble så mye NAV-er-så-dumme i denne tråden. Det der med aktivitetskrav for overgangsstønad er veldig, veldig bra.)