Har du stor intimsone?

Jeg synes det er nærgående og ubehagelig å bli spurt om intimsone.

Jeg har liten fysisk intimsone i situasjoner jeg føler meg avslappet i forhold til andre. Men påtrengende og insisterende mennesker som ikke leser andres signaler gjør meg

Jeg tror jeg har en helt gjennomsnittlig intimsone.
Ingen behov for å sitte klin oppi folk, men heller ingen behov for å velge med den andre enden av et bord. Helt ærlig synes jeg det høres skikkelig sært ut, og jeg er glad for å jobbe et sted der vi setter oss ved siden av de som kom først, sånn at vi får fylt opp et bord med hyggelig mennesker hver lunsj.

Min intimsone er ganske liten. Men jeg har gode antenner og respekterer andres. Jeg kan godt sette meg "oppå" noen og gi en klem i lunsjen, men dette er da med personer jeg vet har lik intimsone som meg selv.

Jeg går på dansekurs nå, hvor nettopp dette med intinsoner utfordres veldig. Å danse nært 15 forskjellige menn kan føles litt for intimt, men jeg må tenke at det bare er dans og dansen er jo i par. Selv om vi er tett og mannen må ha mye kroppskontakt med meg (for å føre) føler jeg likevel intimsoner respekteres.

For meg er dette veldig personavhengig. Jeg er en utpreget emosjonell person som har sterke følelser angående hvem som får komme i nærheten av meg og ikke av kollegaer. Noen kunne jeg gitt en klem når vi møtes om morgenen (jeg gjør det selvfølgelig ikke), mens andre holder jeg på et par armlengders avstand. Dette gjelder både menn og kvinner.

Når det er sagt, så er jeg ekstremt forsiktig når det kommer til kroppskontakt på jobb. Jeg har blitt usatt for overdreven kroppskontakt fra kollegaer uten at jeg ønsket at de skulle komme innenfor intimsonen min, og ønsker ikke at noen andre skal føle at jeg er påtrengende på samme måte. Dermed virker jeg nok på mange måter langt mer reservert enn hva jeg egentlig er, men det er rett og slett fordi jeg ikke ønsker å sette andre i en ubehagelig situasjon. Etterhvert som jeg har fått mer og mer lederansvar så har jeg blitt enda mer forsiktig.

I lunsjen setter vi oss ved siden av eller overfor hverandre så fremt man kjenner hverandre. Jeg hadde syntes det var veldig rart om en kollega jeg kjenner hadde satt seg et par stoler bortenfor meg.

Adrienne skrev:

Fysisk intimsone er ganske liten, psykisk intimsone er derimot ganske stor, der er det få mennesker som får komme nærme, tror de kan telles på to fingre.

Ruslebiffen skrev:

I lunsjen setter vi oss ved siden av eller overfor hverandre så fremt man kjenner hverandre. Jeg hadde syntes det var veldig rart om en kollega jeg kjenner hadde satt seg et par stoler bortenfor meg.

Det er jeg enig i.

Svaret mitt til ea var med forbehold om jeg ikke kjente den som allerede satt ved bordet. Jeg glemte at det var lunsj på jobben det var snakk om, og jeg setter meg selvsagt ved siden av folk jeg kjenner og ikke på andre siden av bordet eller tre stoler bortenfor.

Vi sitter på puffer i en ganske liten krok i lunsjen, så det er nok litt vanskelig å ha stor intimsone hos oss. To av puffene står litt for seg selv, så da går det an å sette seg der hvis en vil ha litt rom rundt seg. Det hender at jeg gjør det selv om jeg ikke har noe mot å sitte tett, noen dager er sånn. Men vi har det veldig hyggelig, da!

Det hender vi er flere som spiser sammen, da gjør det meg ingen ting å sitte trangt egentlig. 🙂 Det er hvis det er bare vi fire, 2-3 dager i uka, da foretrekker jeg å ha en stollengde mellom oss.

Ja. I utgangspunktet. Men jeg er veloppdragen, og litt sånn "when in Rome", så jeg tilpasser meg endel til settingen.

Dog, da jeg for noen dager siden møtte to av våre utenlandske ansatte, som ville gratulere med svangerskapet, i en heis, men europeisk style klem-og-kyss, holdt det hardt. Klokken 8 om morgenen liksom. Da spiller det ingen rolle hvor utrolig søt og hyggelig de er.

Nei, jeg har ikke særlig stor intimsone. Men jeg liker å ha mulighet til å sitte alene av og til også.

Lhi-My skrev:

Det er litt trist at klemming og nærhet fra en kollega blir oppfattet som hersketeknikker eller sexpress. Det kan selvsagt være det, men det er vel mer sannsynlig at det ikke er det. Nærhet også mellom venner/kolleger kan være noe veldig givende.

Noen ferdes i vel i miljøer der hersketeknikker av ymse slag er dagligdags og preges av det.

Og at nærhet mellom kollegaer kan være veldig givende, kan sikkert stemme for noen, men det er virkelig ikke en allmengyldig sannhet.

Intimsonen min, når det kommer til folk utenfor nærmeste familie, er vel omtrent på størrelse med Sibir.

Jeg har dog lært meg å leve med at folk jeg kjenner, og liker, gir meg en klem når vi møtes, etter mange år i barnehagebransjen, hvor klem og klapp og kontakt er en stor del av omgangsformen mellom kollegaer.

Jeg får fnatt og neller av britiske venner som insisterer på å kysse meg på begge kinn når vi treffes.

Jeg forestilte meg at jeg hadde litt stor intimsone - før jeg leste denne tråden. Jeg er nok ganske komfortabel med fysisk nærkontakt, men kjenner meg igjen i det Retz skriver; det er forskjell på om det er påtvunget eller ikke. Nærkontakt på et fullt tog, for eksempel, er ingen problem. Jeg foretrekker riktignok å sitte på det innerste setet, med ledig sete ved siden av meg, men noe annet er ikke plagsomt. Nå var riktignok spørsmålet til Bokormen hva man liker om man har valgmuligheter, og da foretrekker jeg nok litt armslag.

Men, jeg stusser over noen av utsagnene i tråden, for eksempel denne:

Dansma skrev:

På pauserommet på jobben setter jeg meg ned ved det ene hjørnet i sofaen. Da må nestemann sette seg i motsatt hjørne. Hvis vedkommende setter seg i midten, altså ved siden av meg, da reiser jeg meg og setter meg på en stol isteden, eller ber h*n sette seg i det andre hjørnet.

Dette hadde jeg syntes var veldig rart. Gjør du det som om det er det eneste naturlige, eller forklarer du hvorfor du flytter deg? Jeg synes det virker veldig merkelig å be andre sette seg et annet sted så lenge de ikke setter seg på deg.

Retz skrev:

Men jeg blir ikke overbegeistret om fremmede setter seg ved samme bord som meg når andre bord tilgjengelige, eller hvis bekjente setter seg kloss inntil når det er ledig plass litt lengre borte.

Hva sikter du (og andre) til med det siste? Jeg liker veldig godt å sitte alene på bussen til/fra jobb (et utslag av introverthet, ikke liten intimsone), men føler at jeg må sette meg ved siden av bekjente hvis jeg ser dem. Sier dere nå at det har vært helt unødvendig?

På jobben min setter man seg ofte på samme plass på pauserommet hver gang. Så om "min" plass er rett ved eller i motsatt ende av den eller de som allerede er der, spiller det ingen rolle for hvor jeg setter meg. Det er uansett så små forhold at alle snakker med alle.

Jeg oppfatter hovedinnlegget, og sitatet fra Retz som at det er snakk om at nærmeste stol blir satt svært nærme, ikke som at nærmeste stol er problematisk i seg selv. Det er vel naturlig at det er ca lik avstand mellom stoler rundt et bord, så om den som satt ved siden av meg trakk stolen betydelig nærmere min stol, ville jeg kanskje stusset. Hovedinnlegger sier jo at hun har løst det ved å ha sekker/vesker i nærheten, regner ikke med de ligger oppi stoler, men står på gulvet?

Ja, den er stor. Minst for barna.

Fløyel skrev:

Nei. Jeg er et klemme og ta på menneske og får klemmer både jobb og privat. Men jeg tar ikke på folk jeg ikke kjenner eller vet har en stor intimsone. Jeg får ofte klemmer på jobb av menn, gode bransjekollegaer og kollegaer, gode oppriktige bamseklemmer - syntes det er koselig og oppfatter det hverken som herskete eller sexpress-ish. Om de sier "Hei Søta" svarer jeg med "Hei Kjekken". Det er en ledig tone og omgangsform i bransjen. Mange av dem har blitt mer kompiser etter mange års bekjentskap.

Jeg er også som deg. Blant venner og kolleger vet jeg hvem som har stor intimsone og ikke, og jeg passer alltid på å respektere dette. Er lærer i 1. klasse, så jeg få klemmer hver dag av elevene. Ikke alle, de har også ulike intimsoner.

Tilnærmet null fysisk intimsone, tenker jeg. Jeg er en klemmer og bare elsker gode bamseklemmer, så jeg tror nok at jeg dessverre har tråkket over andres soner fra tid til annen opp gjennom årene. Jeg setter meg nesten aldri alene ved et bord i kantina på jobb, men tøffe diskusjoner må ha litt avstand.
Psykisk imtimsone er større og er veldig avhengig av situasjon og hvilke personligheter som nærmer seg

Jeg tror jeg har en helt vanlig, standard intimsone. På jobb så står det jo som regel stoler rundt et bord, med vanlig avstand. Da setter jeg meg ved siden av nestemann, hopper ikke over en stol, liksom.

Jeg er ikke veldig "klemmete" av meg, men takler det greit hvis jeg får en klem eller noen er mer fyrrige av seg.

Jeg er opp og ned. Jeg setter pris på gode klemmer, men liker ikke å sitte for nær andre mennesker. Bussen er et mareritt.
Er det en toseter i et selskap hvor andre (gjerne kjente) setter seg ved siden av meg, presser jeg meg så langt inn til armlenet som mulig.
For min del beror det på at jeg er så bevisst mitt eget omfang, og at jeg tar så stor plass, at jeg ikke vil at andre skal føle og tenke "GUBBAN så svær hun er og tar så stor plass.)

Men å sitte som sild i tønne på bussen eller midtsete på ett stappfullt fly, er det vel ingen som oppfatter som hyggelig - jeg liker heller ikke det og i hvertfall ikke hvis folk skal snakke til meg i tillegg - reiser jeg alene så vil jeg nyte freden og gå meg bort i mitt eget hode. Jeg anser ikke det som sært eller ha en stor intimsone - alle har behov for å kunne være i fred. Jeg innleder aldri til samtaler i slike situasjoner. Skulle nesten være legitimt å gå med et skilt " Do not disturb".