Har du stor intimsone?

Den perfekte reise t-skjorten.

Enig der, Fløyel. Det at man ikke ønsker å sosialisere med fremmede når man reiser har med andre mekanismer enn intimsone å gjøre.

Jeg har ingenting imot å stå som sild i tønne på t-banen i London, og slår gjerne av en prat dersom jeg finner noen som ser ut som de kunne hatt lyst til å gjøre det. Men de aller fleste er mentalt på en annen planet når de står der, så det har sjelden blitt noe særlig skravling.

Elise skrev:

Jeg har ingenting imot å stå som sild i tønne på t-banen i London, og slår gjerne av en prat dersom jeg finner noen som ser ut som de kunne hatt lyst til å gjøre det. Men de aller fleste er mentalt på en annen planet når de står der, så det har sjelden blitt noe særlig skravling.

Det verste av alt er at jeg ALLTID kommer i kontakt med nye mennesker, enda jeg er veldig urolig for nye situasjoner og folk (noe INGEN tror når de møter meg). Jeg har et "snakk til meg"-fjes tror jeg.
Men jeg syns det er bedre enn å befinne meg et sted med bare ukjente og ingen som snakker med meg.

Jeg tror min er nokså romslig også, men høflig klemming er helt greit, enten det er sjefen som gratulerer med nytt barn, folk jeg ikke har sett på lenge eller gode venner, forutsatt at fornuftig avstand gjenopprettes etter klemmen. Familien kommer liksom utenom, de klemmer jeg masse på, mamma og pappa og søstra mi hver gang vi møtes eller skilles, svigermor sånn av og til, tantebarna med fler når de ønsker det sjøl. Jeg kan til og med finne på å berøre folk lett på armen eller skuldra når det passer seg sånn, men det er sjelden og krever i alle fall at man går litt unna hverandre igjen.

Egentlig tror jeg jeg hadde en ganske normal intimsone, men så hadde jeg en stund en kollega som ikke hadde noen i det hele tatt, det skulle klemmes stadig vekk, hun kom og sto bak meg mens jeg jobba og holdt meg på skuldrene (), og det endte jo stygt. Jeg tror hun slutta med det siste etter et skikkelig glefs tilbake, men hun er fortsatt sånn som skal klemme litt i overkant når man treffer på henne, og det er jeg ikke komfortabel med. Etter det der er jeg litt mer reservert når det gjelder å klemme andre også. Å sitte nær noen når det kreves av plasshensyn er greit, men helst holder jeg litt avstand.

Marla Singer skrev:

Jeg forestilte meg at jeg hadde litt stor intimsone - før jeg leste denne tråden. Jeg er nok ganske komfortabel med fysisk nærkontakt, men kjenner meg igjen i det Retz skriver; det er forskjell på om det er påtvunget eller ikke. Nærkontakt på et fullt tog, for eksempel, er ingen problem. Jeg foretrekker riktignok å sitte på det innerste setet, med ledig sete ved siden av meg, men noe annet er ikke plagsomt. Nå var riktignok spørsmålet til Bokormen hva man liker om man har valgmuligheter, og da foretrekker jeg nok litt armslag.

Men, jeg stusser over noen av utsagnene i tråden, for eksempel denne:



Dette hadde jeg syntes var veldig rart. Gjør du det som om det er det eneste naturlige, eller forklarer du hvorfor du flytter deg? Jeg synes det virker veldig merkelig å be andre sette seg et annet sted så lenge de ikke setter seg på deg.



Hva sikter du (og andre) til med det siste? Jeg liker veldig godt å sitte alene på bussen til/fra jobb (et utslag av introverthet, ikke liten intimsone), men føler at jeg må sette meg ved siden av bekjente hvis jeg ser dem. Sier dere nå at det har vært helt unødvendig?

Neida, det blir noe annet. Det funker jo ikke så godt at man setter seg flere seter borte fra den bekjente, og så prater over hodene på menneskene som er plassert i mellom.

Jeg tror ikke jeg kan plassere min intimsone i en bås som stor eller liten. Den er ikke generelt stor og ikke generelt liten, men veldig avhengig av kjemi og relasjon.

Hvorvidt jeg orker å være sosial på bussen avhenger av dagsform. Jeg legger ikke opp til sosialt liv på bussen og jeg liker godt å sitte med ei bok eller å lytte til musikk, men om jeg skulle bli sittende ved siden av noen kjente som har lyst til å prate så er det også fint med mindre jeg er veldig trøtt.
Jeg liker best å ha en toseter for meg selv pga beinplass, men om jeg skal ha noen ved siden foretrekker jeg bekjente framfor fremmede.

Det er ikke noe klart ja-/nei-spørsmål for min del. Jeg liker ikke å føle meg invadert, men det er ytterst sjelden jeg føler det ubehagelig om en kollega eller annen bekjent klapper meg på skulderen eller gir meg en klem. Jeg var mer var for det da jeg var yngre, og jeg ville reagert mer på det fra folk jeg ikke liker - men det er heldigvis sjelden jeg blir tatt på av folk jeg ikke liker. Det plager meg hverken å sitte eller stå nær folk, men akkurat situasjonen som beskrives i HI ville nok på sikt gitt meg et snev av klaustrofobi.

Jeg har ikke stor intimsone, men liker ikke heller å sitte i midtsete på fly, men det har mer å gjøre at det er ubehagelig og jeg gjerne vil ha mer plass.

Sosialt liv på bussen høres ut som et mareritt for meg. Jeg orker ikke andres sosiale liv på bussen en gang, og skulle ønske man kunne innføre prateforbud på kollektive transportmidler før klokken 9 om morgenen.

Jeg har tenkt litt på dette, og har funnet ut at jeg liker at folk tar på meg. Jeg har alltid følt at folk har syntes at jeg har vært litt ekkel, så for meg er det bare positivt når folk viser tegn på at jeg IKKE er det. Men alt med måte, så klart.

Jeg har både stor og liten intimsone. Til hverdags og profesjonelt er den ganske stor, med venner og familie er den liten. Det ville ikke kjentes naturlig å klemme noe særlig på sjefen eller legge en hånd på skulderen til en ansatt. Jeg kan ikke fordra close-talkers og rygger unna som best jeg kan. Kanske det er fordi jeg ikke er så høy, jeg føler nemlig at close-talkerne tårner over meg, mens når jeg har dem mer på avstand, så kjenner jeg meg like høy som dem.

Jeg kunne aldri bedrevet noen fysisk aktivitet, yoga, svømming eller lignende, som innebar å ta på andre mer eller mindre påkledte kropper. Aldri.

Når jeg kommer på bussen om morgenen og treffer noen jeg kjenner, så setter jeg meg sammen med dem eller lar dem sitte med meg. Jeg prater med folk jeg treffer, jeg setter meg sammen med folk i kantinen, ikke så tett jeg kan, men ved siden av eller overfor.

Jeg er veldig åpen på ting som jeg har bearbeidet ferdig, og derfor fremstår jeg nok som en som deler. Men jeg er svært privat om veldig mange ting og det er bare min mann og mine aller beste venninner som får vite noe som helst om det som er i prosess.

Skilpadda sier det jo egentlig greit. Jeg liker heller ikke å føle meg invadert, og om jeg gjør det eller ikke, varierer med flere faktorer, som for eksempel hva slags relasjon jeg har til den andre.

Inagh skrev:

Jeg får fnatt og neller av britiske venner som insisterer på å kysse meg på begge kinn når vi treffes.

Enig, det er grusomt! Hva skjedde med reserverte briter, liksom?

En relativt ny bekjent som vi har vært en del sammen med p.g.a. jevnaldrende barn skal alltid klemme når vi møtes, jeg synes det er småkleint. Jeg klemmer gjerne familie og venner jeg ikke har sett på lenge, men folk jeg ser annenhver uke eller oftere? Neinei.

Å sitte nært folk på jobb/bussen/i sosiale sammenhenger har jeg derimot ingen problemer med, medmindre noen er ekstremt klengete, men det kan jeg ikke huske å ha opplevd.

Jeg har en kollega som har det med å løfte på folk. Han er heldigvis så sosial kompetent at han ikke løfter på meg om ikke annet.

Løfte?

Hvorfor tenker noen at de skal det? Jeg begriper det ikke. Jeg er blitt mye løftet på selv og jeg kan virkelig ikke fordra det.

Jeg tror ikke min intimitetssone er særlig stor. Jeg liker ikke å stå på på t-banen trykket opp i andre, og ofte velger jeg heller å stå enn å klemme meg inn mellom andre, men at en kollega setter seg på en ledig stol ved siden av meg i lunsjen synes jeg er helt normalt. Jeg setter meg ikke en stol bortenfor andre når vi spiser lunsj, og ville antakelig synes det var merkelig om noen valgt å hoppe over stolen ved siden av meg når vi satte oss.

Jeg har ikke problemer med klemming og kinnkyssing i utgangspunktet, eller at folk tar meg på armen el., men det kan jo være noen ganger det føles feil hvis det er en person jeg ikke kjenner eller ikke liker.

Jeg synes riktignok det er irriterende hvis noen setter seg rett ved siden av meg i en halvtom buss/t-banevogn. Da blir jeg litt småstressa og lurer på om det er frekt av meg å flytte meg til et sete hvor det er ledig ved siden av.

Så den fysiske berøringen er egentlig ikke et problem for meg, men det avhenger av situasjonen og menneskene.

Det hørtes veldig sært ut å løfte på folk! Det hadde ikke jeg likt heller. En sånn artigkrok?

Hadde noen løftet meg, hadde jeg klikket, altså.

Hva synes dere om leger som klemmer pasienter?

Katta skrev:

Hva synes dere om leger som klemmer pasienter?

Mnæh. Jeg liker leger som håndhilser. Til og med fastlegen min gjør det, og dattera hans er ei venninne, så han snakker jeg jo med om jeg treffer ham på butikken og sånt. Da håndhilser han dog ikke.

I jobbsammenheng synes jeg gjerne man kan være mer formell, og særlig når det er litt asymmetrisk maktforhold. Jeg klemmer ikke elevene mine heller, med mindre de tar initiativ først - da synes jeg det er veldig hyggelig.