Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

Jeg har tenkt en del på dette den siste uken og lurer på om det finnes andre som meg der ute.

Og tror du selvfølelsen din blir påvirket av komplimenter? I så fall hvilke?

Jeg blir mest glad på komplimenter som går på personlighet og egenskaper, men også de som går på utseendet men på sånne små ting som det krever litt å legge merke til.

Selvfølelsen blir nok litt påvirket, men akkurat det må jeg reflektere litt over før jeg kan si noe mer spesifikt.

For et par uker siden kom en eldre kollega inn til meg etter lunsjen. Hun sa at hun visdte ingen som var så positiv og flink til å snu samtaler i lunsjen vekk fra sutring og kmm. Jeg er glad enda for det hun sa.

Alle komplimenter og all kritikk betyr mye for meg.

Jeg tror faktisk at ting som har med jobben jeg gjør som lærer betyr mest for meg.

Appelsin skrev:

Og tror du selvfølelsen din blir påvirket av komplimenter? I så fall hvilke?

Det kommer veldig an på hvem det kommer fra.
Om en jeg respekterer og synes er dyktig gir meg komplimenter for jobben jeg gjør, og jeg ser og hører at det ikke bare er fraser, blir jeg glad. Ellers tar jeg til meg veldig, veldig få komplimenter.

Komplimenter som går på egenskaper og personlighet betyr mye for meg. Det er jo hyggelig å få komplimenter på utseende også, men det betyr ikke på langt nær så mye for meg.

Mer spesifikt så har jeg en ekstrem interesse i en særdeles mannsdominert sport, og når jeg får komplimenter for mine kunnskaper der så lever jeg veldig lenge på det Det går mye på det at det i utgangspunktet antas at jeg ikke har peil (fordi jeg er kvinne), men så settes de på plass eller at jeg briljerer med kunnskap - og det er særdeles tilfredsstillende

Jeg blir veldig glad når jeg får komplimenter på alt, egentlig. Faglig, jobben jeg gjør som leder, innsatsen jeg legger ned i aktiviteter og verv, som mor, kosmetisk... Jeg har blitt utrolig mye bedre på å ta i mot komplementer på en fin måte med årene.

Selvfølelsen min er enormt sterk, og handler ikke egentlig om hvordan andre ser meg, men verdien jeg føler selv at jeg har på ulike områder. Jeg synes nok selv at jeg er veldig verdifull

Jeg blir gladest når det er noe jeg ikke er klar over selv, men som jeg skjønner at stemmer.

Komplimenter som jeg skjønner er ærlige.

Ektefølte komplimenter som går på egenskaper eller kompetanse jeg har setter jeg mest pris på. Utseende spiller egentlig ikke så stor rolle.

Jeg er en sucker for hyggelige tilbakemeldinger av alle slag.

Men det er klart det teller mer når det kommer fra noen som vet hva de snakker om, enn når jeg gjennomskuer at det er floskler for å blidgjøre meg, eller folk som skryter av jobben min fordi de tror jeg er student.

Alle komplimenter, faktisk, fordi jeg er i ferd med å kunne tro på dem.

Jeg liker komplimenter men det er kun de jeg kjenner er ekte ment som går inn på meg.

Komplimenter som går på utseendet har av en eller annen grunn alltid bare gjort meg småirritert. Jeg vet det er godt ment, og jeg takker pent, men liker det ikke. Til og med da jeg strevde for å gå ned i vekt likte jeg ikke at folk kommenterte at jeg hadde blitt slankere, jeg ville helst ikke at noen skulle legge merke til det. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er vel noe med å vite at andre har vurdert utseendet mitt og kroppen min som gjør meg utrolig ukomfortabel, enten det er positivt eller negativt. Det er ikke fordi jeg har dårlig selvbilde heller, eller anstrengt forhold til mitt eget utseende, for det har jeg ikke. Men jeg har alltid vært slik. Da jeg var barn hatet jeg oppmerksomhet, og ønsket ikke at noen skulle se på meg.

Komplimenter for klær jeg har på meg blir noe annet. Det går på at folk anerkjenner min smak som god, og det gjør meg glad. Jeg blir aller mest glad for komplimenter som går på egenskaper. Særlig det som går på barna, og jobben jeg gjør med dem, for resultater på jobb, og for personlige egenskaper og ferdigheter generelt. Det får jeg visst ikke nok av, og det styrker selvfølelsen min.

Alt som er ekte betyr noe. Det som betyr mest for meg er hvis noen gir uttrykk for at jeg er ok å være sammen med.

Alle som er gitt i edru tilstand? Sånne duhæjhævhilfinassblimedpånæsj ti på halv stengetid klinger liksom ikke så veldig.

Jeg takler dårlig komplimenter på utseende. Ellers liker jeg ros og komplimenter på egenskaper, jobb, hobbyer med mer!

Jeg har jo vært på Tinder, og har nærmest blitt immun mot komplimenter som går på utseende.

Jeg blir glad for det aller meste av komplimenter, jeg. Men selvsagt, hvis jeg merker at de ikke er oppriktige er det ikke fullt så stas. Eller hvis de er gitt fordi personen ønsker å oppnå noe. Men oppriktige, hyggelige komplimenter? Utseende, jobb, you name it. Mer seriøst, det jeg kanskje blir mest glad for er når noen sier noe positivt om meg som forelder for jentene mine. Det teller mer enn mye annet.