Hvilken type komplimenter blir du glad for/betyr noe for deg?

Først og fremst komplimenter fra folk jeg liker og respekterer. Jeg er rimelig immun for både komplimenter og kritikk fra folk jeg ikke respekterer. Jeg liker oppriktige komplimenter av alle slag, men det er jo ekstra stas med sånne som påpeker noe du ikke hadde tenkt over fra før. Jeg liker for øvrig godt konstruktiv kritikk også, og synes godt det kunne vært mer av det i hverdagslivet (får plenty på jobb, da).

Har ikke tenkt så nøye på akkurat hvilke komplimenter som betyr mest, sånn egentlig. Det er som regel veldig kjekt å høre positive ting vel?

Men, når personer som veldig sjelden strør om seg med komplimenter kommer med det, så er det nok litt ekstra stas. Da jeg tok på meg å kjøre lønn et år på jobb, så samarbeidet jeg ganske mye med økonomilederen på jobb. Han er ikke akkurat den som er enklest å samarbeide med, eller er særlig positiv. Så da han skrøt åpenlyst om meg foran hele avdelingen, var det ikke bare jeg som ble overrasket.

Og så er det kjekt å få ros når man jobber hardt. Det er ikke alltid så synlig, og da er det fint å bli sett.

Men om noen sier jeg har fin kjole, eller fin på håret, så takker jeg for det også jeg. Enkel sånn.

Alt er hyggelig, om det er ekte.
Det aller beste er når jeg får ros eller komplimenter for jobben min.

Komplimenter og ros som går på arbeidsoppgåver og den type ting og som er ekte, tar eg til meg og setter pris på.

Alle komplimenter - så lenge de er ekte. Mest av typen som gjenspeiler at jeg er et ok menneske med smarte tanker.

Komplimenter er nesten alltid hyggelig. Bare ikke si at jeg er sexy. Da freser jeg innvendig.

Pegasus skrev:

Komplimenter er nesten alltid hyggelig. Bare ikke si at jeg er sexy. Da freser jeg innvendig.

Hva med supersøt?

Gode og konkrete tilbakemeldinger på det jeg gjør og hvem jeg er er jeg glad i.
Verste jeg vet er komplimenter som går på kroppsfasong og vekt. Jeg har virkelig aldri skjønt hvorfor folk må lire av seg kommentarer om vekt.

Jeg synes også at en del overfladiske pøntekommentarer kan bli kleint. Helt ærlige og konkrete kommentarer på klesplagg er greit.

På denne fronten er jeg så enkel at jeg synes alt er hyggelig, tror jeg - overflatiske ting eller ikke. (Det er ikke akkurat slik at jeg drukner i dem uansett. Slibrige komplimenter kan jeg ikke huske å ha fått.)

Ektefølte komplimenter fra folk jeg liker og/eller respekterer blir jeg alltid glad for. Om det skal gjøre noe med selvfølelsen min må det være spesielt. Det siste som hadde den effekten fikk jeg fra Joika, og hun sa noe om meg som sosialt menneske og det er en rolle jeg alltid har vært usikker på. Da var det et ordentlig løft å få en så flott og konkret (!) tilbakemelding.

I det hele tatt er det å konkretisere en god ting, da blir det lettere å godta at det virkelig er ekte.

Der er jeg enkel, gitt. Det meste funker. Men en sjelden gang går det skikkelig innpå meg, og jeg kan gå rundt og tenke på det etterpå. Da av typen "det var fint å ha med deg på dette, for du er sånn og slik, og da klarte vi ditt og datt". Det er kanskje mer ros enn kompliment, da. Anyways. Jeg er vel kanskje mest glad i komplimenter rettet mot jobben.

At de er ekte, jeg vemmes over komplimenter som blir gitt for at noe skal oppnåes (type: Full fyr på byen som overøser en med godord for at du skal bli med hjem. Kollega som skryter av deg i alles påhør for å få deg til å ta hans/hennes arbeidsoppgaver. Kjenner jeg blir sur bare av å skrive det. ) Komplimenter som man ikke kan vite om er ekte eller falske er jeg ikke så glad i å få - synes det går mest tid med til å være mistenksom ...

Jeg pleier jo å takke for komplimenter jeg får, nesten uansett hvordan de er.
Men noen blir jeg faktisk litt lei meg av, på grunn av settingen eller hvordan jeg oppfatter humøret til den som gir komplimenter.

Feks om jeg inviterer en venn med barn på lekebesøk og boller, og hun sier flere ting av typen "du har det alltid så ryddig og fint", "du er flink som klarer å bake boller så tidlig på dagen, det hadde jeg aldri klart", "selvfølgelig skal du brodere bunad, du er helt utrolig altså", ledsaget av en viss dårlig stemning, og jeg vet ikke om man egentlig sier takk til sånt eller begynner å trøste den andre som angivelig ikke får ting noe som helst (som selvfølgelig ikke er sant).
Så kan jeg angre på hele besøket, for det var jo ikke slik at jeg baker boller eller inviterer venner eller broderer bunad for å få skryt. Og endte opp med å få noen jeg er glad i til å føle seg ubrukelig.

Noen komplimenter kan få meg til å sveve av lykke. Jeg har tenkt gjennom hva det er med disse komplimentene som har gjort meg så glad. De kommer sjelden, men jeg kommer til å huske dem resten av livet.
I forrige uke gikk det opp for meg at de har en ting til felles, noe jeg ikke har tenkt på før.

..jeg rekker bare ikke skrive det akkurat nå

Jeg blir aller mest glad for komplimenter som kommer fra unger i 5-6 års alder, for de er alltid dønn ærlige.

(Favorittkomplimentet mitt noensinne: Åh, Ingagh, du har så deilig og tjukk mage, du! Sagt med sukk i stemmen fra "Mia" 6 år, før hun la seg godt til rette med hodet mot magen min og sovna der hun lå.)

Jeg liker ikke komplimenter som går på utseende, det synes jeg er kleint uansett. Jeg er som jeg er og legger null innsats i det, kropp og klær så det bryr meg nada.
Jeg blir derimot veldig glad, stolt og beæret når noen fremhever et arbeidsstykke jeg har jobbet hardt for, når jeg har hjulpet noen følelsesmessig og det blir anerkjent,- og ikke minst alle komplimenter mine barnebarn kommer med. Det er så ekte

Jeg blir helt tøysete glad når jeg er skikkelig sliten og synes livet er vanskelig, og mannen min sier at jeg er en god mamma, snill kone eller et eller annet som betyr noe for familien.

Jeg tar til meg, og blir glad for, alle komplimenter som jeg vet er ærlige! Jeg har inntil ganske nylig vært flink til å ikke ta til meg slikt, men har jobbet med det, og føler nå at jeg har kommet langt!

Jeg er ikke såååå opptatt av å bli likt av alle. Litt snålt kanskje, men jeg bryr meg ikke sååå mye om komplimenter på personlighet, selv om jeg selvfølgelig setter pris på dem. Men står ganske støtt i meg selv, så ja.. MEN utseende er jeg langt mer usikker på. Så jeg takker og bukker for alt jeg får der. :shallow:

Pappalille skrev:

Ektefølte komplimenter fra folk jeg liker og/eller respekterer blir jeg alltid glad for. Om det skal gjøre noe med selvfølelsen min må det være spesielt. Det siste som hadde den effekten fikk jeg fra Joika, og hun sa noe om meg som sosialt menneske og det er en rolle jeg alltid har vært usikker på. Da var det et ordentlig løft å få en så flott og konkret (!) tilbakemelding.

I det hele tatt er det å konkretisere en god ting, da blir det lettere å godta at det virkelig er ekte.

Jeg ble veldig overrasket over at det du skrev om deg selv var så mange mil fra hvordan jeg oppfattet deg. Er faktisk ikke så ofte jeg sier sånt høyt, men med deg var det så påfallende at jeg syntes du burde vite det.