Er du mørkredd, og hva er du redd for?

Guttungen kom hjem rett etter kl 20 i kveld, temmelig anpusten. Han hadde vært med en kamerat nede ved skolen, og syklet hjem alene, gjennom et skogområde som er temmelig mørkt. Jeg spurte om har synes det var litt skummelt med mørket, og det bekreftet han.

Vi ble sittende å snakke litt omkring dette med å være mørkredd, og vi kom vel frem til at dette er et vidt begrep. Noen er redde for mørket uansett, selv innendørs, mens andre bare er lite komfortable med å være ute i mørket, i litt øde områder.

Begge barna faller vel mest på det siste, mens jeg er litt mer over på det å ikke like mørket innendørs også.

Jeg har alltid vært slik. Beveger meg lite utendørs etter at mørket kommer, og når jeg er ute, så går jeg kun der jeg føler meg trygg. Her hjemme så må jeg alltid ha lyd på når jeg er alene, og det er aldri mørkt. har lys på i gangen utenfor soverommet og døra åpen. Når mannen er hjemme så er det annerledes. Da legger jeg alt i hans hender

Vi diskuterte også dette med hva det er vi er redd. Både her hjemme og ute.

Her hjemme så vet jeg ikke hva det er jeg er redd. Er trygg i huset, og jeg stoler på alarmen, men uansett så er det noe der.

Utendørs så vet jeg vel mer. Jeg vet mange er redde for folk og hva disse kan gjøre, men der er ikke jeg. Jeg kan selvfølgelig bli urolig om jeg føler noen følger etter meg, men ikke ellers.

Min redsel utendørs ligger mest i områder med skog og øde områder. Jeg er ikke redd for å gå en tur i nabolaget her, men holder meg unna skogen. Finnes ikke redd for folk i skogen heller, men jeg er rett og slett redd for å gå meg på dyr. Av alle ting liksom...

Det kryr jo av elg og rådyr her. Dyr jeg gjerne oppsøker og leter etter, i dagslys, men i mørket er jeg redd for å bli overrasket av dem. Redd for å bli skremt, liksom. Jeg liker å ha alle sanser med meg når jeg er ute, og mest av alt syn. Jeg vil se det som evt er der, på god avstand.

Hva med dere...er dere mørkredde, og hva er dere egentlig redde for?

Jeg er hjemme alene akkurat nå, og hater det. Vi bor ned mot skogen, jeg synes det er mørkt og skummelt her. Huset er gammelt, så det knaker rett som det er. Jeg skremmer meg selv med den livlige fantasien min.

Jeg er tidvis mørkredd. Jeg er husredd i mørket i ukjente hus, men sjeldent i eget hus. Jeg liker ikke å gå på utedoen på hytta, jeg liker ikke vekslinger mellom lyst og mørkt. En lengre tur i en mørk skog gjør meg mindre, faktisk. Jeg liker ikke å gå med lykt i mørket. Og jeg kan ikke sette ord på hva jeg er redd for. Det skjer ikke så ofte at jeg blir mørkredd, sist var for et par uker siden da jeg bodde hos en ukjent dame i skogbrynet i ei lita bygd nord i staten og var aleine hjemme på kveld/natt. Da var jeg helt latterlig mørkredd, sånn at jeg ikke hadde lyst til å åpne skapdører eller titte under senga. Og krøp opp i senga og håpet på at jeg hadde noen venner pålogget msn/skype/facebook.

Jeg er mørkredd ja. Og har vært husredd og.
Er spent på hvordan det blir når vi flytter nå. For jeg er sånn som heller ikke beveger meg mye ute i mørket frivillig.
Her vi bor enda er det jo et svært byggefelt å rusle i når man lufter hund. Eller om man skal gå lang trimrunde også. Og da føler jeg meg tryggere. Hjemme alene har jeg også følt meg trygg her. Masse folk i nærheten, og lyst ute.

Dit vi flytter nå er det ikke gatelys, det er kjent for å være fullt av elg der, også i hagen. Og det er et gammelt hus.
Har vært der noen kvelder alene nå og det føles veldig greit altså, og håper det fortsetter sånn. Men blir nok ikke så mye gåing på tur på kveldstid lenger altså.

Jeg er redd for elg når jeg går ute i mørket. Livredd elg! Ikke redd folk, for de er jo som regel snille. Jeg vet det er en helt teit tanke men.
Når jeg er hjemme alene og har vært husredd er det mer det om jeg oppdager noe på utsiden av vinduene. I alle fall liker jeg best å oppholde meg der jeg vet ingen kan se inn, eller ha gardinene trekt for. Men har som sagt ikke følt det slik her vi bor nå.

Når mannen er hjemme er det annerledes. Da føles det ikke slik i det hele tatt.

Jeg er ganske mørkredd, men jeg er ikke redd for "noe" eller "noen". Det er kun min egen fantasi som skremmer meg. Hvis jeg går på en mørk vei og hører noen bak meg, blir jeg mer lettet enn redd, vanligvis.

Jeg er ikke redd for mørket inne, koser meg heller når det er helt mørkt og stille inne, også må jeg ha det helt mørkt når jeg legger meg. Men ute derimot er jeg ikke komfortabel i mørket. Jeg tror det er fordi jeg ikke vet hva som er der ute, man kan tråkke på ting (lemen ), ramle i ei grøft, møte på dyr som jeg helst ikke vil møte på osv.

Mjau skrev:

Jeg er mørkredd ja. Og har vært husredd og.
Er spent på hvordan det blir når vi flytter nå. For jeg er sånn som heller ikke beveger meg mye ute i mørket frivillig.
Her vi bor enda er det jo et svært byggefelt å rusle i når man lufter hund. Eller om man skal gå lang trimrunde også. Og da føler jeg meg tryggere. Hjemme alene har jeg også følt meg trygg her. Masse folk i nærheten, og lyst ute.

Dit vi flytter nå er det ikke gatelys, det er kjent for å være fullt av elg der, også i hagen. Og det er et gammelt hus.
Har vært der noen kvelder alene nå og det føles veldig greit altså, og håper det fortsetter sånn. Men blir nok ikke så mye gåing på tur på kveldstid lenger altså.

Jeg er redd for elg når jeg går ute i mørket. Livredd elg! Ikke redd folk, for de er jo som regel snille. Jeg vet det er en helt teit tanke men.
Når jeg er hjemme alene og har vært husredd er det mer det om jeg oppdager noe på utsiden av vinduene. I alle fall liker jeg best å oppholde meg der jeg vet ingen kan se inn, eller ha gardinene trekt for. Men har som sagt ikke følt det slik her vi bor nå.

Når mannen er hjemme er det annerledes. Da føles det ikke slik i det hele tatt.

Akkurat slik er jeg.

husredd har jeg alltid vært, men heldigvis så går det greit i vårt eget hus, så lenge alt er normalt. Sorterer ut lyder som er fra sokkelen, og hva som er normale lyder i huset forøvrig. Samtidig skal det ikke mye til før jeg blir på tuppa. En fremmed lyd, og jeg er på vakt.

Vi bodde i tomannsbolig før, og der hørte jeg noen ganger ukjente lyder fra naboene. Da gikk jeg i alarmberedskap, og sov ikke på flere døgn. Glemmer aldri den ene gangen jeg hørte en lyd, tydelig laget av mennesker, og eg var sikker på at den kom fra vår del av huset. Jeg lå i sengen, men måtte jo sjekke, så jeg sto opp. Og ute i gangen sto det en paraply, som jeg da røsket med meg.

Tipper jeg var litt av et syn der jeg lusket rundt i huset, kun iført en truse, og med paraplyen høyt hevet, klar til å slå løs

Når vi er på hytta, så beveger jeg meg ikke en meter unna hytteveggen. Mannen ler av meg, for når jeg er ute etter mørkets frembrudd for å ta en røyk, så står jeg med ryggen klint inn i hytteveggen. Om han ber meg gå og sjekke om bilen er låst, så ler jeg bare av han. Jeg slipper ikke taket i hytta. det er jo bekmørkt der, og gudene vet hva som befinner seg i mørket der.

Her hjemme så har jeg faktisk aldri gått ut i mørket, og når jeg tenker på det nå, så kjenner jeg at alt stritter i mot. jeg er kjent i området, men nei... Turer kan jeg gå i dagslys. Føles tryggere det.

Jeg er nok mest redd for å bli skremt. Ikke tror jeg på spøkelser, og ikke tror jeg at elgen klarer å overhøre om jeg kommer trampende gjennom skogen. Men at noen står klar for å si Bø!...

Jeg er ikke redd for mørket i seg selv. Kan fint gå alene i mørket uten å tenke at det er noe skummelt, men kommer det en LYD som er ekkel, nei da blir jeg pisseredd. Det var det samme da vi bodde i enebolig. Ingen problemer med å være alene i mørket der heller, før det kom en lyd jeg ikke visste hvor kom fra. Her i rekkehuset vi nylig flyttet til, er jeg aldri redd. Her kan jeg bortforklare alle lyder med at det er naboer, e.l., og har ingen problemer med å gå rundt alene i stummende mørke.

Når det er sagt så har jeg blitt redd her i rekkehuset en gang. Det var tidlig ettermiddag, og jeg kom hjem med ungene. Gubben var ikke hjemme, det var jeg 100 % sikker på. Idet vi kommer inn døra hører jeg et spetakkel fra 2.etg. Det var skummelt, det. Men det var jo ikke mørkt. Jeg var helt sikker på at det hadde vært innbrudd og at det var noen der oppe som lette etter ting å stjele. :grøss: Jeg vurderte om jeg skulle hente en nabo for å tørre og gå opp for å sjekke, men jeg åpnet heller bare verandadøra sånn at noen evt skulle høre ropet mitt hvis det var noe. Idet jeg åpnet verandadøra brakte det igjen. Jeje... Gjennomtrekk. Det ene vinduet var ikke festet i åpen stilling, så da vi åpnet dørene nede blåste vinduet sånn at det dunket til et eller annet som ramlet ned på gulvet.

Jeg er ikke mørkeredd, har ingen problemer med å gå i mørket. Men av og til kan jeg begynne å tenke på alt skummelt som kan skje og jeg kan til tider ha en livlig fantasi, men likevel så er jeg ikke så veldig redd.

Husredd er jeg ikke i det hele tatt.

Ikke mørkredd, men som yngre var jeg husredd. Skikkelig redd. Nå misliker jeg å gå i lyset, redd for menn som kan gjemme seg i mørket og lett se meg. Skogen finnes jeg ikke redd for.

Jeg er husredd og har derfor lys på når jeg er hjemme. De gangene jeg er hjemme alene og innser at døra har vært ulåst fram til jeg skal legge meg, så er jeg redd når jeg går opp til soverommene. - Jeg er ikke redd for å bli drept eller voldtatt. jeg er redd for å bli skremt og observert. (at noen ser inn vinduet når jeg er hjemme)

På hytta er jeg redd grevling.

Husredd, ikke mørkeredd.
Det har ikke blitt bedre av to innbrudd -eller dvs et innbrudd og et innbruddsforsøk. Den ene gangen lå jeg i ei loftseng mens jeg hørte på at de prøvde å komme seg inn, den andre gangen kom jeg hjem mens de drev og tømte leiligheten.

Jeg er heldigvis ikke mørkredd. Helt fra jeg var lita, har jeg elsket å være ute i mørket, og kameratene mine og jeg brukte å snike oss inn i hager, rundt husvegger, og ligge og spionere på naboene våre da vi var små.

Det eneste stedet jeg, ulogisk nok, var mørkredd da jeg var lita, var på sommerhuset vårt. Der har vi utedo i naustet, og jeg sytes det var dødsskummelt å gå inn der i mørket. Hallo - på ei bittelita øy, hvor det ikke finnes noe som helst farlig av noe slag. Det hjalp etter at far monterte utlys på veggen både på huset og på naustet.

Hva jeg var aller, aller mest redd for, var utsikten opp mot kirken. Fra sommerhuset vårt, ser vi rett opp på bakveggen til kirka på øya. Den er flombelyst, og man ser tydelig omrisset av en stor Jesusstatue, som utgjør kirkens altertavle. Jeg brukte lukke øynene og løpe fort forbi, når jeg gikk på do i mørket, for jeg var livredd for at Jesusstatuen plutselig en dag skulle snu seg og se på meg.

Jeg er livredd i mørket når jeg er ute, så lenge jeg er alene. Det hjelper til og med at minstemor er med, så slipper den verste redslen.

Hva jeg er så redd for kan jeg ikke forklare. Lurer på om det kan ligge i en episode fra jeg var barn. Der noen gutter lurte meg: en hoppa fram fra mørket, satte seg på ryggen min og denga løs på rygg og nakke.

Jeg er ikke mørkredd, og syns det er deilig å være alene i mørket. I sommer var vi på en hytte langt ut på landet der det var virkelig mørkemørkt. Når jeg gikk rundt svingen så jeg ikke så lysene fra hytten, var det beksvart, og det frydet jeg meg med.

Jeg trodde jeg var mørkredd, men ikke i forhold til det dere forteller om her, tydeligvis. Jeg liker ikke så godt å gå alene i mørket, jeg er redd overfallsmenn og sånt, og det er jo ikke helt ubegrunnet?

Ja, jeg er redd for å gå alene ute i mørket. Det jeg er redd for er ikke spøkelser, men å bli overfalt, voldtatt, mishandlet eller drept. Det hjelper ikke at det som regel går bra, jeg trenger å føle meg trygg. Derfor går jeg helst sammen med flere, tar taxi eller kjører.

Jeg er ganske mørkredd, og til tider husredd.
Jeg er ikke så husredd her hjemme hos meg selv som jeg var da jeg bodde hos mamma. Der var toalettet nede, og jeg SPRANG ned trappene og opp igjen etter mitt ærend fordi jeg var så redd.

Jeg er også redd for å bli skremt og observert. Mitt største mareritt er at jeg skal sitte i stua og plutselig skal det dukke opp et fjes el. et menneske i vinduet/terassedøra. Da hadde jeg svimt av på flekken!!

Jeg har ganske livlig fantasi, og kan godt "øse" meg opp med tanker over hva som kan skjule seg der ute.

Jeg er mørkredd, og er redd for å ikke vite hva som (potensielt) skjuler seg i mørket. Som en veldig "planleggende person", så liker jeg å ha oversikten.
Jeg er også husredd, og er da konkret redd for at noen skal bryte seg inn, og at jeg ikke skal klare å beskytte ungene mine.

Bauche skrev:

Jeg er husredd og har derfor lys på når jeg er hjemme. De gangene jeg er hjemme alene og innser at døra har vært ulåst fram til jeg skal legge meg, så er jeg redd når jeg går opp til soverommene.

Vi har som regel alltid døra låst, så fremt ikke ungene farer ut og inn og leker på dagtid. Å ha den låst gjør meg trygg, for da ligger jeg ikke å spekulerer på om noen har sneket seg inn. Mannen er litt glemsk der, og merker jeg at den står åpen på kvelden så må jeg sjekke litt i huset at det ikke er noen på potensielt "skjulte" steder. Vi har et langt hus, da alt er på en flate, og det er både fordeler og ulemper ved det. En ulempe er avstand mellom noen av rommene.