Er du mørkredd, og hva er du redd for?

Jeg er også mørkredd, og har en svært velutviklet krisefantasi. Når jeg er hjemme alene er jeg redd for innbrudd, og at de som bryter seg inn skal mishandle eller drepe oss, og ute er jeg redd for å bli overfalt. Jeg er mest redd øde steder, og er svært lite redd i byen.

Jeg var litt nervøs da jeg var ute og jogget i skogen i mørket for en stund siden. Grunnen var hovedsaklig at det er mye elg i næromårdet her og om natta ser jeg den ikke. I og med at jeg jogget fikk jeg heller ikke brukt sansene mine skikkelig. Hadde jeg gått hadde det ikke vært fullt så skummelt, fordi jeg da hører mer enn mine egne trampende føtter og pesende pust.

Jeg er veldig mørke- og husredd. Da kobler alt som heter rasjonalitet fullstendig ut, og jeg er redd for alt fra voldtektsmenn og galninger med øks til spøkelser og andre mystiske hendelser. Det høres komisk ut, men det er høyst reelt når mørkeredselen først har slått inn.

Jeg kan være både husredd og mørkredd. Da er jeg redd for slemminger.

Jeg er ikke glad i å se rett ut i mørket når jeg er hjemme alene - skrekken er å se et ansikt mot ruta! ( <-- altså en slemming ) så da er det ned med persienner.

Jeg er veldig lite mørkredd, selv med velutviklet fantasi. Allikevel foretrekker jeg å ha med hunden hvis jeg er ute om natten, både i øde strøk og midt i Oslo sentrum.

Sånn passe mørkredd. Ikke ute egentlig,mest inne.
Her innbiller jeg meg at det finnes spøkelser og andre ting. :iik:
Jeg er mer redd spøkelser enn eventuelle innbruddstyver e.l.

Vi bor i et hus hvor ungene ser ting jeg ikke kan se,folk de ikke kan forklare hvem er,som plutselig står foran de osv, og selv om jeg hører uforklarlige lyder her på dagtid,har jeg ikke sett noenting,men jeg er husredd av og til,når jeg tenker over det ungene har fortalt at de har sett. Jeg kan fint sitte i stuen alene om kvelden etter ungene har gått opp,og slå av lys i rommene ved siden av,men i stuen vil jeg helst ha flomlys,for noen kan jo komme og ta meg. Er jeg ute i mørket,får jeg superhørsel,hører de skumleste lyder. Vet ikke hva jeg er redd for i skogen,da. Vi bor i byen,men i skogen,og jeg liker ikke skogen i mørket,det er skummelt.

Nei, jeg er ikke mørkeredd. Ingen problemer med dyr i mørket eller "spøkelser", har et naturlig forhold til slikt. Er jeg ute etter mørkets frembrudd og et dyr spretter opp foran bena mine, skvetter jeg selvsagt, men er på ingen måte redd for å være alene hjemme eller ute alene i øde eller befolkede områder om kvelden.

Dog er jeg mer redd for fulle folk og ungdomsgjenger, om jeg er ute sent. Mennesker skremmer meg mer med alt jeg har opplevd at folk kan finne på, enn dyr og energier rundt oss.

Jeg er skikkelig mørkredd, blant annet fordi min mor skremte meg skikkelig som liten med å snakke om overfallsmenn, mordere og lignende. Så hvis jeg er ute å går når det er mørkt og hører skritt, er jeg sikker på å bli slått ned og drept.
Jeg er ikke så veldig husredd, bare litt redd for kjellere.

Då er det vel på sin plass med denne klassikeren:



(Kilde: youtube.com)

Jeg er ganske mørkredd jeg også, men som Teofelia skriver så er det nok kun min egen fantasi som skremmer meg, mest i alle fall. Vi bor øde til, ingen gatelys og veldig lite hus også. Jeg kommer nok ikke til å klare å gå turene mine alene i vinter, må prøve å få til å gå mens det er lyst og det er vanskelig når man er i jobb. Jeg er også redd for kjellere, går aldri i kjelleren, spesielt ikke på kvelden, da er et skummelt da.

Dronningen skrev:

Jeg er mørkredd, og er redd for å ikke vite hva som (potensielt) skjuler seg i mørket. Som en veldig "planleggende person", så liker jeg å ha oversikten.

Dette er beskrivende for min mørkeredsel.

I denne sammenheng må jeg innrømme at jeg ikke er mindre mørkredd/paranoid enn at jeg har utstyrt meg med pepperspray når jeg er ute og vandrer i mørke bakgater/snarveier til og fra jobb i Oslo. Jeg føler meg litt teit, men også ørlite tryggere.

Ikke mørkredd, ikke husredd. Jeg glemmer glatt å låse ytterdøra om natta hvis høvdingen er bortreist og tenker aldri på mørket som noe farlig. Er jeg ute på tur så er jeg selvsagt litt mer forsiktig i vanskelig terreng når jeg bare har hodelykta til å lyse opp foran meg, men er ikke redd for mørket i seg selv. Sover gjerne alene i telt ute i skog/fjell, men hadde sikkert kjent på et visst ubehag skulle jeg gjort det samme i bjørneterreng i Alaska f.eks.

Jeg er mørkredd og livredd edderkopper og hunder. Med unntak av hunderedselen,siden mange ikke har hundene sine i bånd og dermed skaper fare for meg, så er redslene helt irrasjonelle.

Jeg kan også være redd innbrudd og sånt, men det klarer jeg å rasjonalisere bort sånn at det ikke er plagsomt eller hemmende. Jeg trives godt alene i huset både om dagen og natten.

Kasia skrev:

Jeg er mørkredd og livredd edderkopper og hunder. Med unntak av hunderedselen,siden mange ikke har hundene sine i bånd og dermed skaper fare for meg, så er redslene helt irrasjonelle.

Jeg kan også være redd innbrudd og sånt, men det klarer jeg å rasjonalisere bort sånn at det ikke er plagsomt eller hemmende. Jeg trives godt alene i huset både om dagen og natten.

Denne kan jeg godt signere.

Kasia skrev:

Jeg kan også være redd innbrudd og sånt, men det klarer jeg å rasjonalisere bort sånn at det ikke er plagsomt eller hemmende. Jeg trives godt alene i huset både om dagen og natten.

Jeg tenker sjelden på faren for innbrudd, heldigvis. Klarer vel som du å rasjonalisere bort. Men klart...når det er noe som trigger den tanken, da blir jeg redd...

Som den gangen da innbruddsalarmen her satte i gang midt på natta. Jeg og ungene var alene hjemme. Jeg hadde særdeles høy puls når jeg løp ut i gangen for å slå av spetakkelet, og registrerer på tavla der ute at alarmen ble utløst i det rommet hvor vi har kjellerinngang.

Vi har ikke sensor på døra der, men en romsensor, så det var ingenting som indikerte om noen hadde kommet inn.

Vi hadde ved en tidligere anledning hatt alarm utløst der nede, pga ei spyflue (jada, en noget overfølsom sensor), så jeg er på vei ned trappa for å ta en titt, uten tanke på faren for innbrudd. Men halvveis nede så slår tanken meg. Da løp jeg opp igjen gitt, og tok en tur ut på verandaen for å se om dør og vindu var intakt der nede.

Alt var i orden da, så alarmen var nok en teknisk svikt. Heldigvis.

En annen gang derimot, så tenkte jeg ikke innbrudd i det hele tatt, før etterpå, og da ble jeg sint på meg selv.

Det var i vår forrige bolig. Jeg var da også alene hjemme, og hadde akkurat lagt meg. holdt vel på å sovne da jeg blir revet tilbake til våken tilstand av et forferdelig leven av glass som knustes.

Jeg skvatt selvfølgelig noe vanvittig, så jeg ble liggende stiv i noen sekunder. Men så står jeg opp og går ut i yttergangen, hvor jeg hørte lyden kom fra.

Der ute så lå det fire speilflis i tusen knas.

I denne gangen så hadde vi et stort vindu ved siden av ytterdøra. Type fra tak til gulv, og etter at jeg var i seng igjen så slo tanken meg at den knuselyden jo like gjerne kunne vært at noen knuste vinduet for å komme inn. Jeg ble lite imponert over min mangel på forsiktighet da, og det samme var mannen min da han fikk høre om episoden.

Jeg er det omvendte av moerkredd. Fra jeg var liten ble jeg fortalt av farfaren min at "om det er moerkt kan ingen se deg, og da er de som boer vaere redd for deg." Senere erfaringer har forsterket leksjonene hans, og jeg hater virkelig aa sitte i lyset mens det er moerk rundt meg. Her om dagen satt jeg oppe foran pc-en rundt midnatt da det kom noen underlige lyder oppe paa taket og fra hagen (vi har stor glassdoer ut fra kjoekkenet hvor jeg satt), og min foerste reaksjon var aa hive meg paa lysbryteren og faa skrudd av lyset. Saa kunne jeg slappe av i moerket og faa oversikt paa situasjonen.

Jeg har vært både mørkeredd og husredd, men kjenner at jeg mestrer det mye bedre nå.
Jeg ble skikkelig skremt som barn og ungdom og er vokst opp i en diger leiegård med skummel kjeller og et like skummelt loft. Et hus fullt av rare lyder og rare lukter og mange mørke kroker og hulrom.

Jeg er ikke glad i å være ute i mørket, men jeg klarer det.

Noen ganger er jeg like redd uansett om det er masse folk rundt meg eller ikke.

Mørkredd ja. Tror det er fordi jeg ikke ser hva som er der
Men jeg er mindre husredd enn det jeg var før. Er jeg alene så er alt lyset av når jeg legger meg, ellers er lyset på badet på og døra der åpen. Har liten leilighet så det gir nok lys til å se det meste

Taien skrev:

Jeg er ganske mørkredd, og til tider husredd.

Jeg er også redd for å bli skremt og observert. Mitt største mareritt er at jeg skal sitte i stua og plutselig skal det dukke opp et fjes el. et menneske i vinduet/terassedøra. Da hadde jeg svimt av på flekken!!

Jeg har ganske livlig fantasi, og kan godt "øse" meg opp med tanker over hva som kan skjule seg der ute.

Det er skrekken min også! At noen skal dukke opp på vinduet. 😱

Jeg har alltid vært redd for å være ute i mørket. Redd for at noen skal komme å skremme meg. Voldta meg og kidnappe meg. Når jeg var lita hadde vi en ekstra lås på døren. Nøkkelen til den var lang og spiss. Jeg brukte å gå med nøkkelknippet i hånda, og den lange nøkkelen ut mellom peke og langfingeren. Klar til å stikke ut øynene på de som måtte prøve seg.

Jeg er heldigvis ikke spesielt husredd lenger, men jeg liker å ha lyset på i gangen når jeg legger meg.