Bekvemmelighetsløgner

En spinnoff fra denne tråden: http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=113189


Hvor står du i forhold til bekvemlighetsløgner/hvite løgner?

Fullstendig uakseptabelt uansett?
Litt greit i en gitt situasjon?
Fine greier så lenge ingen blir såra.
What ever....

Jeg er av de som ikke kan fordra folk som alltid uansett setting må være 100% ærlige.
Virkelig, jeg synes ikke det finnes noe mer ufordragelig en folk som bare må si hva de mener, helt uten filter eller omsyn for at det kanskje ikke var rett sted og tid.
Inni mellom er det godt å bli snakket etter munnen

Begravelse/ikke begravelse synes jeg kanskje er å trekke den litt lnagt, men bekvemmelighetsløgner er jeg for. Alle trenger AV OG TIL å bli snakket litt etter munnen. For meg ligger det også en del i måten man sier ting på.

Kvass sannhet versus silkekantet sannhet, så og si. Mulig dette ligger litt innebygget siden jeg har en tolvåring som er av den særdeles rett-fram-typen.

Det kommer jo også an på hvem man forteller slike løgner til. Det tar ikke veldig lang tid før man finner ut hvem som vil ha den nakne sannhet, og hvem som vil ha den med litt klær på.

Om jeg er usikker, tyr jeg vel kanskje heller til bekvemmelighetsløgner om jeg tror sannheten kan være veldig sårende.

Ærlighet med kjærlighet er en bra praksis.

Har ikke lest tråden du henviser til, men generelt er jeg for å være ærlig. Ikke at jeg trenger å si alt jeg mener, men det jeg sier skal være sant. Så enkelt.

Så kan det jo heller være jeg finner det best å ikke si noe....

Jeg er kjent for å være veldig ærlig og rett frem. Noen kan ikke fordra meg pga det og andre liker meg akkurat pga det. Jeg holder heller munn enn å lyve. Noen mennesker vet jeg at ikke tåler min ærlighet og derfor er jeg mer forsiktig med hva jeg sier til de.

Jeg synes virkelig ikke at løgn slik du beskriver det hører hjemme i den settingen vi diskuterte i den andre tråden.

Jeg tror egentlig ikke at jeg virkelig vet hva bekvemlighetsløgner er for noe. Jeg kjenner til hvite løgner, som er helt greit å bruke i mange tilfeller, men de brukes som regel for å ikke såre andre, ikke for å gjøre ting mer lettvint for meg. Jeg er generelt ikke redd for å diskutere med andre, så det er meget meget sjelden jeg må lyve for å avslutte en diskusjon eller å unngå en krangel.

Floksa skrev:

Jeg er av de som ikke kan fordra folk som alltid uansett setting må være 100% ærlige.
Virkelig, jeg synes ikke det finnes noe mer ufordragelig en folk som bare må si hva de mener, helt uten filter eller omsyn for at det kanskje ikke var rett sted og tid.
Inni mellom er det godt å bli snakket etter munnen

Jeg er på grensen til patalogisk ærlig, det vil si at jeg kan tie også, men jeg snakker veldig sjeldent usant. Altså jeg sier selvfølgelig feil som alle andre, men jeg kan ikke huske sist jeg ikke snakket sant med overlegg.

Jeg snakker ikke usant med overlegg, men jeg kan fint la være å si noe, om jeg tror det er mer "humant".
Jeg er for å være ærlig og oppriktig, men ofte går det like mye på hvordan man sier det, og i hvilken setting.
Jeg står ikke ved siden av en pasient jeg vet har fått kreft med spredning, fordi jeg har sett CT-bildene f.eks, når denne sier at hun håper det ikke er kreft, og sier, at jooooda, DET er det!

Jeg syns godt man kan koselyve litt innimellom. Når man har lært seg at ærlighet og åpenhet er det riktige, vel og merke.

Da min far lurte på om jeg hadde lyst til å komme på middag svarte jeg ja. ()
Da Poden spurte meg om hvorfor jeg flyttet til Moss for en periode, så jeg virkelig ingen grunn til å opplyse ham om min rotete innside.
Når min besteste venninne er så forelsket at hun omtrent letter fra gulvet, jubler jeg med henne, og venter med å spørre de kritiske spørsmålene til en senere anledning.
Og når noen spør meg hvordan jeg har det, hvis jeg ikke har det bra, er det hundre ganger mer bekvemt å stråle og si "Woohoo! Alt er toppers!"

Hvite løgner syns jeg selvsagt er greit. Små usannheter man sier for å unngå å såre. "Nydelig kjole!", "Wow! Kul på håret!" og slikt.

Jeg prøver virkelig å være ærlig, det er viktig for meg - men det er også viktig for meg å ikke såre folk hvis jeg kan unngå det. Ergo hender det at jeg kommer med en liten hvit løgn av typen Kirsebær skisserer over her.

Jeg synes ikke det er greit å lyve for å stille seg selv i et bedre lys - eller å føre andre bak lyset.

Når nokon ringe meg privat på jobb som eg egentlig ikkje har tid eller lyst snakke med bruke eg seie at eg skal i et møte. Slike ting er eg glatt som en ål på. Så ja, eg er muligens en bekvemmlighetsløgner.

Ærlighet er jo ikke nødvendigvis å si alt man vet på mest mulig brutale måte. Jeg sier ikke noe som er direkte usant. Det skal mye til. Snakke folk etter munnen derimot, det gjør jeg ofte. Det er stort sett mulig uten å lyve. Men det finnes garantert situasjoner hvor jeg ville lyve fordi alternativet var å bryte med noe jeg synes er viktigere enn å ikke lyve. Jeg kommer bare ikke på en situasjon nå.

Ærlighet varer lengst for min del, og jeg liker at folk er ærlige mot meg, men det er mange måter å si ting på.

Noen løgner er rett og slett bare smøring for relasjoner. Har en venn kjøpt et skjørt og spør om det er fint, kan man i ærlighetens navn enten si " det var skikkelig kjerring" eller holde kjeft. Eller man kan smøre relasjonen og si " det var helt din stil!"

Ellers tenker jeg som Tinka at det er mange måter å si ting på. De som gjør et stort poeng av at de ALLTID er ærlige er i endel tilfeller mer brutale enn situasjonen strengt tatt krever. Det går an å BÅDE være ærlig OG snill. Hvis man prøver.

Små løgner av typen "Så fine sko" når jeg egentlig syns skoa ikke var så kule kan jeg glatt presse frem. Hvis det kommer til litt større ting så har jeg det dårligste pokerfjeset en kan tenke seg, og ender stort sett alltid med å si sannheten fordi jeg ikke greier annet. Jeg er ganske god på å holde kjeft om ærligheten min ikke er strengt nødvendig syns jeg, men kunne sikkert vært enda bedre på de sosiale reglene der. Jeg angrer ofte på ting jeg har sagt.

Hvis det å være ærlig betyr at jeg må såre noen så går jeg selvsagt noen ekstra runder før jeg eventuelt bryter sammen i ærlighet.

Jeg husker at jeg som 15-åring(og det er veldig lenge siden jeg var 15!) ble spurt om hva jeg syntes om en venninnes nye hårfrisyre. Ærlig som jeg er svarte jeg; "det var ikke fint!" Vi brukte mange år på å ordne opp i det.
Lærdommen for min del ble å være litt "smart". Å si det jeg mener på en pen måte.

Jeg får hele tiden tilbakemeldinger på at jeg er åpen og tydelig, uten at det er sårende(jeg håper jo at kollegaene og vennene mine er ærlige).

Akkurat tråden som ble brukt som eksempel har vel ikke noe med hvite løgner elelr bekvemmelighetsløgn å gjøre.

Men en bevemmelighetsløyn vil jo ikke alltid bli løyet for å sette seg selv i et bedre lys? Jeg løy engang da jeg brøt med en kjæreste for lenge, lenge siden og la skylda på meg selv, heller enn å si som sant var, at hans utroskap 6 mnd tidligere hadde drept forholdet vårt. Den dag i dag står den løynen seg og gjør meg til den slemme blandt hans familie og venner. Men konfrontert med saken i dag, ville jeg fortsatt løyet.

Floksa skrev:

Men en bevemmelighetsløyn vil jo ikke alltid bli løyet for å sette seg selv i et bedre lys? Jeg løy engang da jeg brøt med en kjæreste for lenge, lenge siden og la skylda på meg selv, heller enn å si som sant var, at hans utroskap 6 mnd tidligere hadde drept forholdet vårt. Den dag i dag står den løynen seg og gjør meg til den slemme blandt hans familie og venner. Men konfrontert med saken i dag, ville jeg fortsatt løyet.

Jeg forstår deg ikke engang når jeg virkelig går inn for å prøve .

Hvorfor i alle dager kunne du ikke si sannheten i en slik situasjon? Når noen er utro og det ødelegger forholdet, hadde det ikke vært bedre for deg å få sagt det og for han å få høre det?

Floksa skrev:

Men en bevemmelighetsløyn vil jo ikke alltid bli løyet for å sette seg selv i et bedre lys? Jeg løy engang da jeg brøt med en kjæreste for lenge, lenge siden og la skylda på meg selv, heller enn å si som sant var, at hans utroskap 6 mnd tidligere hadde drept forholdet vårt. Den dag i dag står den løynen seg og gjør meg til den slemme blandt hans familie og venner. Men konfrontert med saken i dag, ville jeg fortsatt løyet.

Hvorfor det, egentlig? Det var da bare rart.

Jeg holder generelt heller munn enn å lyve blankt.