Bekvemmelighetsløgner

Er det ingen av dere som ser noen som helst grunn til å påta seg skylden for et brudd, selv om det ikke var sant?

Jeg opplever sjelden noe behov for å bekvemmelighetslyve, men lar ofte være å si noe. Får jeg et direkte spørsmål svarer jeg på det uten å føle meg ubekvem.

Floksa skrev:

Er det ingen av dere som ser noen som helst grunn til å påta seg skylden for et brudd, selv om det ikke var sant?

Eh...nei? Hvis man ikke ønsker å fortelle hvorfor man gjør det slutt kan man jo bare si at følelsene har forandret seg. Det er på en måte både sannheten og en hvit løgn. Hvorfor skal man ta skylden på seg selv når man ikke har skyld? Og i hvert fall ikke hvis grunnen er noe så alvorlig som utroskap. Du skyter deg jo selv i beinet ved å ljuge om det.

Floksa skrev:

Er det ingen av dere som ser noen som helst grunn til å påta seg skylden for et brudd, selv om det ikke var sant?

Ved utroskap? Nei. Jeg kommer ikke på noen andre situasjoner der det skulle være påkrevet heller, sånn på stående fot, men jeg skal ikke si at det ikke kan tenkes i en eller annen sær situasjon. I din situasjon derimot, nei, virkelig ikke.

Nei, jeg kan ikke se noen grunn til å lyve for å dekke over andres utroskap.

Jeg hadde aldri løyet om et brudd pga andres utroskap, jeg hadde heller ringt avisen!

Ellers, så er jeg kvalmende ærlig og øver meg på å heller holde munn enn å si sannheten/lyve.

Jeg er ikke imponert over "rett fra levra" folk. Det er sosialt inkompetent. Kjenner heldigvis ikke mange (om noen?) av typen - høflighetsløgner er hverdagskost for folk flest. Heldigvis.

Når det gjelder viktige saker, er jeg opptatt av å være tydelig og ærlig på en ok måte. Det er sjelden man trenger å ty til brutal ærlighet for å fungere på en ryddig måte.

Zoë skrev:

Jeg er ikke imponert over "rett fra levra" folk. Det er sosialt inkompetent. Kjenner heldigvis ikke mange (om noen?) av typen - høflighetsløgner er hverdagskost for folk flest. Heldigvis.

Så du er sosialt inkompetent? Jeg synes du virker ganske rett fra levra her.

007 skrev:

Så du er sosialt inkompetent? Jeg synes du virker ganske rett fra levra her.

Er du ikke enig i at folk som alltid snakker rett fra levra er sosialt inkompetente?

Å ønske å være ærlig og tydelig der det er rimelig er ikke det jeg mener med "rett fra levra" folk, altså. Jeg tenker på folk som titt og ofte er ordentlig utidige mot andre fordi de "bare sier det som det er". Det er ikke noe særlig, og heldigvis finnes det veldig få sånne folk.

him skrev:

Jeg er på grensen til patalogisk ærlig, det vil si at jeg kan tie også, men jeg snakker veldig sjeldent usant. Altså jeg sier selvfølgelig feil som alle andre, men jeg kan ikke huske sist jeg ikke snakket sant med overlegg.

Sånn er jeg også. Samtidig pakker jeg (dessverre) ofte ting inn så til de grader at jeg tror ingen vil oppfatte meg som veldig direkte. Men jeg holder stilt heller enn å si noe usant. Og jeg er en elendig løgner, så det er ingen vits å prøve engang.

m^2 skrev:

Og jeg er en elendig løgner, så det er ingen vits å prøve engang.

Løgn er virkelig ikke min sterke side.

Når det gjelder ´småting´er jeg en bekvemmelighetsløgner.
Mississippi: Hi, I´m a liar
Dere: Hi, liar

Zoë skrev:

Er du ikke enig i at folk som alltid snakker rett fra levra er sosialt inkompetente?

Å ønske å være ærlig og tydelig der det er rimelig er ikke det jeg mener med "rett fra levra" folk, altså. Jeg tenker på folk som titt og ofte er ordentlig utidige mot andre fordi de "bare sier det som det er". Det er ikke noe særlig, og heldigvis finnes det veldig få sånne folk.

Jo, jeg er delvis enig med deg. Samtidig kan det være vanskelig å være taus/lyve om folk spør deg et direkte spørsmål.

Det koster meg ikke fem øre å bekvemmelighetslyve når det gjelder uskyldige ting som klær og hår, når det kommer til folk jeg har et "bekjentskapsforhold til."

Familie og nære venner, kan jeg fint finne på å si at "den sveisen/plagget der er kanskje ikke min stil, men om du er fornøyd, så..."

Når det kommer til babynavn ville det ikke ramle meg inn en gang å være ærlig om at jeg synes Melizzah Dianah er blodharry. Da tror jeg nok jeg hadde smilt, og holdt munn.

Olympia skrev:

Eh...nei? Hvis man ikke ønsker å fortelle hvorfor man gjør det slutt kan man jo bare si at følelsene har forandret seg. Det er på en måte både sannheten og en hvit løgn. Hvorfor skal man ta skylden på seg selv når man ikke har skyld? Og i hvert fall ikke hvis grunnen er noe så alvorlig som utroskap. Du skyter deg jo selv i beinet ved å ljuge om det.

Helt klart, jeg vet med sikkerhet at familien fortsatt ugleser meg.
Men, som sakt, jeg ville gjort det samme i dag.

Det hender nok at jeg drar en hvit løgn ja. Gjerne av typen "det er klart jeg husker at tante Sissel fyller 60 år i helgen, mamma "

Floksa skrev:

Helt klart, jeg vet med sikkerhet at familien fortsatt ugleser meg.
Men, som sakt, jeg ville gjort det samme i dag.

Kan du forklare hvorfor? Hvorfor det ville vært vanskelig å fortelle han at det er slutt fordi han gjorde noe ufint mot deg?

Bokormen skrev:

Det hender nok at jeg drar en hvit løgn ja. Gjerne av typen "det er klart jeg husker at tante Sissel fyller 60 år i helgen, mamma "

Jeg har funnet ut at det stort sett er like greit å innrømme med en gang at toppetasjen er dekket med teflonbelegg. Det er mye lettere å innrømme det tvert enn å prøve å ro seg ut av det når man ikke får det til likevel. Jeg er derfor alltid ærlig når jeg ikke husker navn og nummer på folk jeg møter på gata. Og bursdager - der er jeg også håpløs. I det hele tatt snakker jeg nok alltid sant tror jeg. Men jeg sier ikke alltid hele sannheten og jeg veier ordene mine.

Nei, det ble for privat

Jeg er ærlig om det meste, men unngår å si ting til folk som jeg vet vil være direkte sårende og egentlig unødvendig. Nødvendigheten i å si ting tenker jeg bør være styrende for hva man går ut med. Noen gjemmer seg bak "jeg er bare ærlig" når de egentlig vil være slem på en lovlig måte. Det har jeg ikke sansen for.