Analyserer du samtaler i etterkant?

For å ta et eksempel.
Tidligere i uken så møtte jeg en bekjent på butikken, vi har begge barn i første klasse. Jeg babler dermed i vei om noe skolegreier før vi sier ha det og går hver vår vei. Kort tid etterpå tenkte jeg; " Å nei, jeg glemte jo helt å gratulere henne som nygift!"
Tenker du igjennom samtaler i etterkant, korte som lange, på ting du burde sagt eller ikke burde sagt?
Jeg kan også noen ganger tenke "å nei, hvorfor sa jeg DET da. Så teit jeg er.."

Ja.

Noen gang er det fryktelig irriterende å være sånn.

Ja.
Altfor, altfor mye. Jeg kan gruble meg i hel. I tillegg er jeg en person som snakker før jeg tenker.

Ja, jeg er fæl til det.

Åjada. Praten går som oftest. Og etterpå kan jeg fort ramse opp et par ting som kunne vært sagt annerledes, noe jeg glemte å kommentere, eller like gjerne hvorfor i alle huleste jeg måtte spørre og grave om akkurat det. :klaske:

For ordens skyld så kritiserer jeg stort sett bare meg selv. Og krysser fingrene for at de fleste andre er like selvopptatte som meg.

Nei, overhode ikke.

Oh yes

Hele tiden. Jeg kan ligge å gruble til langt utpå morgenkvisten. Om det kommer av at jeg ofte snakker før hjernen i det hele tatt har startet å funke, det vites ikke.

007 skrev:

Altfor, altfor mye. Jeg kan gruble meg i hel. I tillegg er jeg en person som snakker før jeg tenker.

Helt ukjent fenomen..

Jeg merker det kanskje ekstra godt om jeg har vært på en fest. Snakketøyet blir ofte ekstra snakkesalig med et par glass vin annabords.

tink skrev:

For ordens skyld så kritiserer jeg stort sett bare meg selv. Og krysser fingrene for at de fleste andre er like selvopptatte som meg.

Jeg er også bare kritisk til meg selv, og tenker ikke over om andre sier for mye/ikke kommenterer etc ..

Ja, jeg er fæl sånn. Kan gi meg selv mental juling for mange små dumme ting jeg sier. I tillegg overanalyserer jeg oppførselen min og. Jeg er ganske slitsom å holde ut med for meg selv, burde hatt en pauseknapp.

Tenker kanskje ikke så mye over det jeg har sagt, mer over det andre sa, og hva de egentlig mente med det.

Og så irriterer det meg over ting jeg burde ha svart f.eks, men ikke var nok snartenkt akkurat da.

Nei, veldig sjelden. Kanskje hvis jeg treffer noen som jeg har et litt anstrengt forhold til, f.eks ekser og slikt, da kan jeg tenke "Uff, hvorfor sa jeg det/sa jeg ikke det" i etterkant.

Noen ganger analyserer jeg masse. Andre ganger innser jeg etter lang lang tid at en eller annen har prøvd å si meg noe.

Jeg har ekstremt god hukommelse og spiller på en måte inn samtaler når de er noe mer enn vanlig småprat og så kan jeg analysere hva motparten sa mellom linjene.

Men analyserer sjelden hva jeg sa i etterkant. Det hender, men det er sjeldent. Litt fordi jeg har nokså god kontroll over hva jeg sier, og mest fordi det er jo ikkeså farlig hva man sier.

Miley skrev:

Ja, jeg er fæl sånn. Kan gi meg selv mental juling for mange små dumme ting jeg sier. I tillegg overanalyserer jeg oppførselen min og. Jeg er ganske slitsom å holde ut med for meg selv, burde hatt en pauseknapp.

Jeg blir så glad når jeg leser at det er flere av oss. 😮

Det har jeg heldigvis klart å slutte med, var fæl til det før.

Ja. Altfor mye.

Hvorfor sa jeg det og ikke det osv.

Og jeg har god hukommelse når noen har sagt (eller skrevet) noe negativt.

Åhja, og nesten alltid er det ting jeg burde ha sagt jeg gladlimer meg selv for.

Ja, men det er litt opp og ned hvor mye. Det er ganske mye når jeg er litt psykisk på bærtur.

Hvis jeg synes jeg har sagt noe skikkelig teit, eller kommet på i etterkant at jeg har misforstått noe, hender det at jeg tar det opp igjen ved en senere anledning.

Det har også hendt at jeg har tenkt "det vedkommende sa nå innser hun sikkert sjøl at var teit, så tenker hun kanskje at jeg synes hun er teit som sa det, men jeg skjønner jo at det var en glipp/whatever, så jeg synes jo ikke det". Haha! Den som skjønte hva jeg mente der.

Prøver å la være samtaler kommer aldri ut i min favør når jeg gjør det der, så ... det er ikke så oppbyggende for moralen.