Er det bare jeg som blir kvalm av Dagbladets "Gutten i plastposen"?

Input skrev:

Hvorfor må du egentlig det? Det er jo ikke sånn at artikler blir laget om ingen leser dem, så om man synes det er uetisk, må man som er minimum la være å lese.

Nei, jeg må jo egentlig ikke. Men ble nå fascinert av historien.

Jeg synes i likhet med Tussa at historien males ut noe voldsomt. Det blir nesten noe parodisk over måten den er skrevet på.
Når det gjelder det å lage historien og å publisere den så synes jeg det er vanskelig å mene veldig mye uten å kjenne flere omstendigheter. Ut fra det jeg har lest så langt så virker det etisk betenkelig, men ikke som et veldig overtramp heller. Omstendighetene rundt tillatelser til publisering regner jeg med må være OK?

Enig med Tussa. Leste dette igår, og etterpå tok det med ti sekunder å finne gutten i sosiale medier, der han poserer foran slottet i Oslo så jeg regner med Dagbladet har hentet han "hjem" til fødestedet sitt, kanskje?

Det er snakk om en regnskapsfører på 24 år altså. Han var en gutt, men i nåtid er han mann.

Det med å reise til Norge stod det noe om i det siste avsnittet som ble åpnet.

Guava skrev:

Det er snakk om en regnskapsfører på 24 år altså. Han var en gutt, men i nåtid er han mann.

Det med å reise til Norge stod det noe om i det siste avsnittet som ble åpnet.

Joda, men syns du Dagbladet har rett til å fortelle ham denne historien, uten å ha snakket med moren?

Tallulah skrev:

Joda, men syns du Dagbladet har rett til å fortelle ham denne historien, uten å ha snakket med moren?

Jeg regner med han er godt over filipinsk myndighetsalder, så jeg kan egentlig ikke se hvorfor moren skulle ha noe å si i den sammenheng. Eier man sine barns historie? Men jeg synes uansett ikke de burde gravd i historien og konfrontert ham med den, uten at han hadde bedt om det selv.

Tallulah skrev:

Joda, men syns du Dagbladet har rett til å fortelle ham denne historien, uten å ha snakket med moren?

Jeg synes ikke dette er en historie som Dagbladet burde grave i. Når de først har gjort det synes jeg det hadde vært mest etisk riktig å snakke med moren først.

Men, han er voksen og dette er en sak hvor flere mennesker i Norge kjenner historien og hvor de også kjenner navnet hans. Saken er av en sånn karakter at han veldig enkelt kunne funnet ut på egenhånd om han hadde gjort alvor av sine planer om å reise til Norge uten Dagbladets medvirkning.

Det kan tenkes at dette er en mann som er glad for at Dagbladet kom med dette.

Jeg ser litt dobbelt på dette. Jeg tenker ikke at man pr def ønsker å være i fred. Det er noen som ønsker det, mens andre ønsker noe annet. Her er det denne mannen som sitter med svaret.

Det jeg ikke liker er måten Dagbladet har gjort dette på.
Jeg hadde ikke reagert om noen av hjelperne hans fra den tiden hadde forsøkt å finne ham.

Niobe skrev:

Jeg regner med han er godt over filipinsk myndighetsalder, så jeg kan egentlig ikke se hvorfor moren skulle ha noe å si i den sammenheng. Eier man sine barns historie? Men jeg synes uansett ikke de burde gravd i historien og konfrontert ham med den, uten at han hadde bedt om det selv.

Neuida, jeg skjønner at moren ikke har noe hun skal ha sagt, sånn sett. Men jeg syns det er en såpass delikat sak at man burde snakke med moren og evt. gitt henne en sjanse til å snakke med sønnen sin om dette. Det kan jo potensielt skape ganske store bølger innad i familien. Det er jo en grunn til at den katoliske kirken og andre i Norge ikke vil gi Dagbladet opplysninger om hvem de er.

(disclaimer: jeg sluttet å lese når jeg syns det ble for gravete, så jeg aner ikke om moren fremdeles er i live)

Så vidt jeg forstod av kapittelet der de var i Manila, så var Victor Olav den eneste de hadde mulighet til å finne, nettopp fordi han hadde så uvanlig navn. Og i første omgang sa de veldig lite om historien hans, og spurte hva moren hadde fortalt. Senere spurte de via mail/Facebook om han hadde fått snakket med moren sin om det. Jeg leste ikke resten så godt, så jeg husker ikke om de hadde kontakt med moren før eller etter de fortalte resten, men de snakket med henne også.

Tonen i artiklene blir forresten bare mer og mer klisjéaktig, og selv jeg som anser meg for å være nokså bibelvant løftet et øyenbryn av alle bibelsitatene som etterhvert dukker opp.

Niobe skrev:

Så vidt jeg forstod av kapittelet der de var i Manila, så var Victor Olav den eneste de hadde mulighet til å finne, nettopp fordi han hadde så uvanlig navn. Og i første omgang sa de veldig lite om historien hans, og spurte hva moren hadde fortalt. Senere spurte de via mail/Facebook om han hadde fått snakket med moren sin om det. Jeg leste ikke resten så godt, så jeg husker ikke om de hadde kontakt med moren før eller etter de fortalte resten, men de snakket med henne også.

Tonen i artiklene blir forresten bare mer og mer klisjéaktig, og selv jeg som anser meg for å være nokså bibelvant løftet et øyenbryn av alle bibelsitatene som etterhvert dukker opp.

Ja tonen er klisjeaktig, men jeg ser for meg at det kan ha vært viktig for denne mannen at bibelsitatene var med.
Jeg synes det er mye av det andre som tværes veldig ut og gjentas.

Jeg har lest historien og syns det første avsnittet var spennende, men de andre avsnittene har vært så klisjeaktige og såpete at man blir flau på journalistenes vegne. Når det i tillegg har vist seg at det egentlig ikke er noen interessant historie utover at det ble funnet et barn på en kirkegård, og at man får en kraftig bismak av at de avslører historien for gutten uten at de har snakket med moren, og i tillegg fungerer denne føljetong-greia ekstremt dårlig når det ikke egentlig er noen historie å fortelle. Da tenker jeg at dette er fullstendig skivebom av Dagbladet.

Jeg blir ikke kvalm. Bare oppgitt, irritert og litt flau.

Jeg reagerer på noe i Journalistens artikkel (den som det er linket til i første innlegg her).
Dagblad-journalisten har bestemt seg på forhånd for å lage en story, altså hvor den skulle ende:

Oksnes lagde en tidslinje med informasjonen han hadde om saken. Så startet arbeidet med å fylle ut tidslinjen. Dagbladet-journalisten måtte finne og snakke med alle som hadde vært involvert i saken. Mange intervjuer er gjort flere ganger for å få enda flere detaljer til historien. I tillegg måtte han finne offisielle kilder, politidokumenter, sykehusdokumenter og legejournaler. Det tok månedsvis å få tilgang.

Reisen til Manila

– Vi ga nok internt uttrykk for at vi hadde sirklet gutten inn i større grad enn vi hadde. Vi var håpefulle, men naive for hvor uoversiktlig Manila er, sier Oksnes.

Akkurat dette som jeg har uthevet. De har bestemt seg for å finne han, og fått aksept internt for å oppsøke han, på meget usikkert grunnlag. Her skurrer det for meg, altså.

Og så at de tar i bruk sosiale medier så massivt, med å sende meldinger til hans facebookvenner for å "mase" når de ikke får respons fra han selv.

Jeg har ikke lest siste artikkel i serien enda, men jeg har tankene mine på Vær varsom-plakatens del om å beskytte folk mot seg selv.

Nja, skeptisk.

Jeg begynte å lese serien samtidig som jeg begynte å lese Isdalskvinnen på nrk. De virket jo å være litt i samme gate, helt i starten. Men etterhvert som jeg forstod at det ikke var noe stort mysterium med den der gutten, så har jeg hoppet av. Det er jo bare gamle nyheter i ny sladder-drakt. Og det gidder jeg ikke lese.

I det de bestemte seg for å bruke en masse penger på å reise å finne gutten, så kunne de vel ikke slippe historien ut i lufta... Jeg syntes de har malt den ut alt for mye, var to kapitler jeg bare skummet igjennom....

Jeg blir riktignok ikke kvalm. Velger tross alt å lese, av nysgjerrighet.

Jeg er oppriktig spent på hva som kommer i fortsettelsen. Om denne unge mannen fra Manila og hans mor på noe tidspunkt blir informert om hva journalistene holder på med og gir samtykke til at taushetsbelagt informasjon om dem gis til journalister i fleng og deretter knyttes til dem med navn og bilde.

De har fått vanvittige mengder info fra helsetjenester, politi og kirke lenge før de reiser til Filippinene.

Sånn ellers synes jeg utgangspunktet for artikkelen for så vidt er interessant, men utbroderingen og språket i artiklene er langt borti sosialpornografien, sånn i tillegg til ekstremt etisk betenkelig.

At de er på Filippinene og ikke informerer mannen og hans mor om hva de driver med? Det er jo helt hinsides.

Har de fått taushetsbelagt info før de drar Shute?

Akkurat det klarer ikke jeg å lese ut av det som står.
Det kunne virke som om veldig mye var publisert den gang det skjedde.

Guava skrev:

Har de fått taushetsbelagt info før de drar Shute?

Akkurat det klarer ikke jeg å lese ut av det som står.
Det kunne virke som om veldig mye var publisert den gang det skjedde.

Slik har jeg også tolket det.

Jeg syns den er utrolig uttværende. Når de er i Manila og det er SÅ vanskelig å spore ham opp og faktisk et rent mirakel, når de egentlig bare ikke rakk ham på jobb, måtte vente til mandag, men da hadde de dessverre flybillett.

Jeg skal tilstå at jeg har reagert mest på hvor elendig skrevet den er, og ikke tenkt over det etiske før jeg kom til slutten av den i forrige Magasinet, og da ble jeg litt sjokkert av hvor lite gjennomtenkt det virker mtp etikken.

Nei, de fikk begrenset innsyn i noe av politiets materiale, via morens advokat. Så vidt jeg forstod av artikkelen så var det snakk om morens fulle navn og fødselsdato.

Jeg syns dette startet ut som en interessant historie. "Plastposegutten" var tydeligvis en stor mediesak på begynnelsen av 90-tallet, og jeg leste de første par kapitlene med interesse. Og etterhvert med stigende irritasjon, da alt var utbrodert i det uendelige, og alt jeg ble nysgjerrig på måtte leses i et senere kapittel, som jeg måtte vente flere dager på.

Etterhvert har jeg lest med en flau smak i munnen. Det er en tynn og utvannet historie, både det som står om alle bipersonene i Norge og om reisen til Manila. Og det at de oppsøkte gutten i Manila, og etterhvert endte med å fortelle ham hva som var skjedd, på tross av at moren tydelig ikke ønsket å fortelle hele historien, DET er rett og slett usmakelig.

Jeg er spent på hvordan denne saken blir bedømt presseetisk. Moren er jo lett å finne ut hvem er, både ved hjelp av bildene og ved at sønnen navngis. Hvordan kan Dagbladet tillate seg å pare informasjon om et enkeltmenneske med særdeles sensitiv informasjon om mulig fødselspsykose, eller eventuelt enda verre omstendigheter etter fødselen?