Hvert fjerde barn blir slått av foreldrene 2

Inspirert av Maz sin spørris her, så ville jeg lage en poll om oss foreldre. Har vi noen gang i løpet av oppveksten blitt slått av en av våre foreldre?

Nei.

Jeg valgte 7, kan noen flytte det til 9?

Jeg fikk ris på rumpa innimellom som barn. Jeg definerer det som å bli slått.

Tangerine skrev:

Jeg valgte 7, kan noen flytte det til 9?

Jeg har flyttet stemmen (sier fra, så ikke flere modder gjør det). 🙂

Og jeg har aldri blitt slått, hverken av foreldre eller andre voksne.

Jeg har ikke blitt slått, iallefall så kan jeg ikke huske det.

Jeg fikk klaps på hånden da jeg var liten, og ris på rumpa.

Har aldri blitt slått, knipset eller dasket hverken av foreldre eller andre voksne. Vet at en av mine nære venner ble fysisk mishandlet av sin mor i oppveksten, det har gitt dype sår hos henne.

Inagh skrev:

Jeg fikk ris på rumpa innimellom som barn. Jeg definerer det som å bli slått.

Jeg har aldri blitt slått.

Jeg husker pappa tok meg hardt i armen en gang. Da ble jeg helt sjokkert. Han også, tror jeg.

Jeg fikk klaps på stumpen rett som det var. Ble holdt hardt i armen også (det sluttet hun med da jeg begynte å rope AUU ikke klyp )
Har fått ørefik en gang (jeg var 9 år og hadde glemt å gi hunden mat en hel dag - foresatte var på dagstur, og jeg skulle passe på dyret), og ris på blanke messingen en gang.
Alt over defineres som vold, og er aldri noe jeg ville utsatt egne barn for, selv om jeg antakelig ikke har tatt noen skade av det. Den dagen jeg ikke har andre sanksjoner å komme med enn slag og vold overfor barna mine, kan de sperre meg inne på et trygt sted.

Ingen av oss har blitt slått noen gang (ei heller knipset/dasket)

Men både jeg og mamma husker veldig godt en gang hun ble så rasende at hun tok meg hardt i armen og dro den unna. Tror jeg pelte på noe for n-te gang, og ikke ville høre da hun ba meg la være. Den følelsen hun fikk når jeg ropte "au" og så sårt på henne har hun aldri glemt, sier hun. Og jeg husker det godt selv også, men mest fordi mamma ble så lei seg etterpå.

Synes verken det kvalifiserer til slag, knips eller dask, men heller et røsk i affekt.

Jeg fikk ris på rumpa en gang. Da hadde jeg klippet i stykker combicampen, så jeg fortjente det nok. Men jeg ville funnet en annen straff for mine barn, som ikke var fysisk. Mannen min derimot fikk stadig ris på rumpa og han mener den dag i dag at det er greit. Jeg jobber med å få han til å forstå at ungene blir redde for han om han skulle slå. At det er vel ikke det vi vil. Han har ikke gjort slått noen. Jeg truer med å ta med ungene og flytte om han straffer de fysisk. Og hadde det skjedd hadde jeg flyttet på dagen.

Jeg har fått ris på "blanke messingen" flere ganger av pappa og mamma syntes det var så praktisk at jeg hadde langt hår, da var det lettere å lugge meg......

Jeg har ikke blitt slått, og tviler på om mannen har det.

Jeg har aldri blitt slått. Mannen min har fått ris på blanke messingen.

Jeg stemte jeg har fått klaps og ikke definerer det som å slå.

Nå mener jeg ikke at klapsing ikke er å slå. Det gjør jeg i aller høyeste grad. Men min opplevelse av det var ikke å bli slått. Det var ikke vondt, og det var ikke videre skummelt. Jeg husker det som mye mer traumatisk å bli fratatt kassettspilleren min en gang jeg hadde vært rampete enn det var å bli klapset på rompa eller hånden. Det var skrekkelig galt av min far å gjøre det, helt hårreisende i grunn, men den totale omsorgspakken fra ham oppveide nok denne avstraffelsen og har gjort at jeg ikke har dårlige minner fra den tiden allikevel.

Ingen av oss har blitt slått eller knipset osv.

Klaps på rumpa og på hendene. Høvdingen fikk juling.