Kunne du vært surrogatmor?

Jeg kunne også (om mulig) enda mindre vært det for egen familie. Å bære fram sin brors barn høres veldig feil ut for meg.

Nei, av fysiske årsaker egner ikke kroppen min seg til flere svangerskap. Hvis det å være gravid hadde vært noe kroppen min taklet uten problemer tror jeg at jeg kunne vært det for en av mine søsken.

Jeg har veldig enkle graviditeter og styrtfødseler, så det fysiske ville ikke vært noe problem. Jeg er derimot redd jeg ikke ville klart det psykisk. Syns det er synd da jeg kunne tenkt meg å båret frem en venninnes barn.

Ville ikke ha gitt bort et eneste egg heller.

ALDRI! Det å være gravid og kjenne spark osv. er så stort at jeg hadde
ikke klart tanken på at det som romsterte inne i magen min ikke var mitt.
Selv om det ikke er mitt egg eller mannens sperm så hadde det vært en umulig oppgave for meg.

:sælig: jeg er IKKE glad i å være gravid, men det hadde vært en fantastisk gave å kunne gi noen. Eggdonasjon synes jeg faktisk er vanskeligere det er ungen min, og da skal jeg følge den opp,kunne ikke donert anonymt no way! Har sterkere binding til egga mine en livmora tydeligvis.

For søsken eller noen som står meg nær: kanskje.

Altså; hvor mange ganger er jeg nødt til å gjenta meg selv før enkelte skjønner at surrogatmor ikke alltid er ekvivalent med ikke-biologiske barn?

Hverken kunne eller ville.

For mine søsken hadde jeg ønsket og villet, men er usikker om jeg hadde maktet.

Jeg er virkelig IKKE glad i å være gravid.
Det er rett og slett for tøffe måneder til at jeg hadde orket det uten å få "premien" etterpå.
Hadde jeg hatt lette svangerskap hadde det kanskje stilt seg anderledes, men mine svangerskap har ikke vært lette.
(jeg har også fått beskjed om at skulle jeg bli gravid igjen ville det vært et risikosvangerskap, siden jeg for hver svangerskap har fått mer og mer fostervann. I det siste ble det konstatert for mye fostervann som øker risikoen for å føde for tidlig. Dog kompenserte kroppen min for det ved å lage en ekstremt sterk hinne, etter hva hun som stakk hull på den sa)

Nei, det hadde jeg ikke klart.

Nei. Ikke har jeg kropp som er skapt for å gå gravid heller.

Usikker. Jeg er veldig for surigatmødre.
Jeg elsket å være gravid, selv om jeg hadde en del plager. Etter kvalmen var nøyd jeg bare magen min mere og mere.
Men det ville vell ikke blitt det samme om det var noen andre sitt barn i magen min.
Tror jeg måtte hatt keisersnitt da, hadde ikke hatt den fødselen på nytt når det ikke var mitt barn.
Om det var for noe søstrene mine så ville jeg ha gjort det.

Kunne, ja, ville, absolutt ikke.

Skremmern skrev:

Ja, det tror jeg, men da mot betaling. (Med mindre det var for nære slektninger eller venner, da holder det at de betaler for det jeg måtte trenge i svangerskapet.) Jeg vil ha betaling pga påkjenningen, og jeg kunne bare vært ovn (dvs ikke brukt mitt eget egg).

Samme her.

Jeg kunne gitt bort et egg da, til en annen dame. Men da ville jeg helst godkjent foreldrene først.

Ja det kunne jeg vært, selv om jeg har grusome fødsler. Men da kun som ovn for en god vennine eller familie.

Nei, jeg sliter så utrolig med å bli gravid, at hvis jeg ble det og fikk gå hele svangerskapet ville jeg aldri aldri aldri gitt fra meg barnet. Ikke for alle pengene i verden. Jeg liker å gå gravid, og jeg føler jeg blir så godt kjent med barnet i magen, at det er helt absurd å skulle jobbe seg gjennom 9 mnd med kvalme, bekkenløsning og slit for å skulle gi det vekk.

Men kudos til dem som kan. Det er noen utrolig takknemlige mottakere på den andre siden. (Og så skal vi ikke gå inn i den vanskelige diskusjonen om industri, utnytting av fattige damer og deres helse osv. For det er problematisk, altså.)

Nei. Aldri har man vel vært så nært noen, og da å skulle gi barnet bort - mitt egg eller noen andres - nei det hadde jeg ikke klart.

Sitron skrev:

Altså; hvor mange ganger er jeg nødt til å gjenta meg selv før enkelte skjønner at surrogatmor ikke alltid er ekvivalent med ikke-biologiske barn?

Biologisk eller ikke-biologisk hadde uansett ikke spilt noen rolle for min del.