Spin off: Hva er du redd for at ditt barn/dine barn kan bli mobbet for?

Vel, den lange overskriften sier vel egentlig alt.. 😉

Selv har jeg alltid vært redd for at FrkLarsen skulle bli mobbet fordi hun har vært så forsiktig og stille, ikke har noen skikkelig bestevenninne, for at hun lukter hest om hun ikke dusjer hver dag etter stallbesøk, at hun er enebarn...

Listen var/er lang, men nå er hun snart tolv år, og hun stortrives på skolen, er visstnok en av de som blir sett opp til blant de andre barna, er aldri i noen konflikter og er heller den som megler når noen ryker sammen..

Nå er jeg litt redd for at hun ikke har de rette merkeklærne(noe hun ikke bryr seg om overhodet), og at hun en dag finner på å gjøre skikkelig opprør og bli gother/emo..hehe det er nok noe i det at man alltid bekymrer seg for barna! 🙂

Bestevenninne er jeg ikke så bekymret for, jeg er mer bekymret for at de blir mobbet på en slik måte at de mester selvtilitten sin og troen på seg selv og andre. Og hvis noen går systematisk inn for dette kan jo nesten hva som helst bli brukt som grunn, og være ødeleggende.

Det vil si, jeg forsøker å stålsette de mot en og annen kommentar eller slengbemerkning, la det passere, le av seg selv iblandt og ikke la noen få tak på de. Heldigvis ser alt ut til å gå bra med begge to.

Mine barn er sosialt kompetente (går det an å skrive det uten å høres fullstendig skrytete ut? ) så de er ikke for brautete, beskjedne, uærlige, sutrete, sladrete- slike ting som gjør at de fort kommer i klammeri med andre. De har samme hudfarge, snakker samme dialekt og har samme type klær som flertallet i klassen, så det burde heller ikke gjøre dem til mobbeoffer. (Ikke at jeg synes det er greit eller forståelig at noen blir mobbet for "feil" dialekt eller "feil" hudrarge, for all del!)
Jeg tenker kanskje at de når de blir eldre kan få kommentarer fordi jeg mest sannsynlig blir lærer til flere av vennene deres og noen elever alltid vil synes jeg er for streng/sur/urettfeig og hva_har_du. I den grad jeg er redd for at de kan bli mobbet (noe jeg ikke er i særlig stor grad) er det pga. det siste jeg skrev.

Ørene er det første som slår meg. De er godt synlige, for å si det sånn.

Sånn ellers tenker jeg at å bekymre meg for hva ungen min kan mobbes for er omtrent det mest poengløse jeg kan bruke tankevirksomhet på.

Guttungen har sosial- og motorisk dyspraksi, og han balanserer ytterst hårfint pågrensa til en aspergersdiagnose. Det er mer enn nok av ting å mobbe ham for, om noen finner ut de vil det.

Takk og lov bor vi på et lite sted, og han har gode venner som har kjent ham siden barnehagen og som godtar ham for den han er.

Jeg er derfor ikke bekymra for barneskoleårene, hvor vi og gjennom hele skoleløpet så langt har hatt tett kontakt med lærer.

Ungdomstrinnet, derimot...

Alt mulig i grunnen. Hvis noen bestemmer seg for å mobbe, så tenker jeg at de finner noe. Utfrysing er vel del jeg kjenner jeg er reddest for. Uavhengig av grunn.

Fluke skrev:

Alt mulig i grunnen. Hvis noen bestemmer seg for å mobbe, så tenker jeg at de finner noe. Utfrysing er vel del jeg kjenner jeg er reddest for. Uavhengig av grunn.

Jeg tenker ikke at det er ting med mine barn som gjør dem spesielt utsatt for mobbing, så det er ikke noe jeg har bekymret meg for på forskudd. Men en kan jo aldri være sikker på hva som kan utløse en situasjon der de faller utenfor og ikke har det bra sosialt, og det må være helt fryktelig for de som opplever det.

Jeg er mest redd for eldste. Hun er den typen som er veldig sårbar og følsom og trekker seg veldig inn i seg selv hvis det er noe... Hun er et lett offer for mobbing hvis noen skulle funnet noe ved henne. Hun har ADHD samt autistiske trekk. Og hun er litt umoden og litt keitete sosialt.
Det jeg er mest redd for skal kunne brukes mot henne er at hun enda har uhell med å tisse på seg. Det har bedret seg, men det skjer enda i blant. Jeg går liksom å venter på at noen på skolen hennes skal "oppdage" det og bruke til mobbing. 🙁

Begge mine er små for alderen og litt "utenlandske" av utseende. Eldste er i tillegg stille og sjenert. Men han har mange gode venner og er en del av et godt "miljø", så veldig bekymret er jeg ikke.

Eldste får mye pes for at han er så lav. Han går i 5. klasse, og spesielt jentene i klassen hans har vært ufin mot han siden de startet på skolen.

At vi er kristne.

For at han har diabetes. Fordi det kan få så fryktelige konsekvenser.

Jeg har ett barn jeg er bekymret for i så måte, og da fordi han er ei kløne sosialt sett. Mao mer redd for utestengelse enn regelrett mobbing.

Hvis noen ønsker å mobbe barnet mitt/ditt så finner de noe uansett. Navn, hårfarge, høy, lav, tykk, tynn, sosial status, foreldre, søsken, osv osv. Listen kan bli uendelig lang. De bare finner noe. Og mobbing foregår på så mange måter at en kan ikke tro det eller forstå det uten å ha opplevd det. Ungdomsskolen er en arena for rivalisering, og hva er vel lettere for å bli kvitt en "konkurrent" enn å fryse vedkommende ut.

Bygg selvbilde og selvtillit hos barnet ditt så godt du kan. Pøs på med gode opplevelser. Vær der. Lytt. Gi masse klemmer.

til alle som trenger det.

oslo78 skrev:

At vi er kristne.

Det har det faktisk ikke falt meg inn at de kan bli mobbet for. Men så bor vi et sted der jeg gjerne tror flertallet er kristne. Om jeg teller etter, så er 7 av 12 barn i podens klasse i familier som er aktive i den lokale menigheten.

Niobe skrev:

Det har det faktisk ikke falt meg inn at de kan bli mobbet for. Men så bor vi et sted der jeg gjerne tror flertallet er kristne. Om jeg teller etter, så er 7 av 12 barn i podens klasse i familier som er aktive i den lokale menigheten.

Sånn er det ikke her. Jeg var i mindretall da jeg var liten selv som kristen, og det var ikke spesielt enkelt alltid.

Niobe skrev:

Det har det faktisk ikke falt meg inn at de kan bli mobbet for. Men så bor vi et sted der jeg gjerne tror flertallet er kristne. Om jeg teller etter, så er 7 av 12 barn i podens klasse i familier som er aktive i den lokale menigheten.

Vi hadde en jente i klassen på ungdomsskolen som var åpent kristen, hun hadde ingen klassevenner, så vil unger mobbe så mobber de for det rareste.

Jeg ble mobbet på grunn av foreldrene mine.

Jeg er redd ungene mine skal bli mobbet uten at de skiller seg ut på noen måte. Vi har hatt en runde allerede, men etter skolebytte har jeg ikke hørt et eneste ord om mobbing. Barnet er nå mye gladere, så jeg tenker en del på hva vi kan gjøre for å hindre mobbing.

Snuppa bekymrer jeg meg ikke for i så måte. Hun er tøffere enn toget, og jeg er mye reddere for at hun skal bli en "diva-sjef" enn at hun blir mobbet. Men hvis noen bestemmer seg for det, så er hun liten av vekst og relativt dårlig til å lese. Det finnes alltid noe unger kan mobbes for.

Knerten er på ingen måte sosial som sin søster. Og en skikkelig nerd. Han er av typen som kan finne på å ikke inviteres i noen bursdager. Ikke fordi han er "vanskelig", men han blir ikke nær venn med noen heller. Det finnes sikkert ting han kan mobbes for hvis det skulle være av interesse også. Men jeg innbiller meg at slikt vil prelle av på ham en god stund, og da er det kanskje ikke så interessant allikevel?

Det er så tilfeldig. På den ene siden tenker jeg som Rine: mine unger er sosialt kompetente barn, på den andre siden kan jo de fineste småfolk havne i negativt søkelys fra kjipinger. Heldigvis har vi en god skole der de tar tak i alt som minner om mobbing, men allikevel, konflikter kan gå seg fast, de andre foreldrene kan være teite. Hvem vet.

Vi er ikke så himla rare. Vi er begge oppvokst med hver vår type rare foreldre. Det ble vi gjort mer eller mindre vennlig oppmerksom på hele tiden, men det har nå prellet av. Vi er ikke så sarte.