Mannfolk og tid

"kommer og legger meg før midtnatt" betyr i alle fall sånn ca mellom 2 og 3, forhåpentligvis... så ja, jobbe et par timer er litt mer enn et par timer. Sånn ellers er han ganske god på tid.

Her opererer mannen, og hele hans familie med "nilsetid" dvs. + 1,5 timer.
I praksis vil det si at om man har en avtale 9.30 dukker de opp kl 11. Jeg er en smule svett etter 17 år med dette i praksis.
Straks vil si om en times tid, etter en tur på do, kanskje en kjapp dusj og ei brødskive.

Tinetoff skrev:

Er det så veldig typisk menn? Jeg kan være ganske ille på det punktet, spesielt på å beregne hvor mye tid jeg vil bruke på en arbeidsoppgave jeg blir skikkelig oppslukt av. Men jeg ser jo ikke rot heller, og bretter håndklærne feil. :mann innerst inne?:

Brette håndklær feil? Finnes det en fasit?

Jeg minnes den gangen jeg var innom jobben til min kjære sånn rundt midnatt, han skulle "bare gjøre seg ferdig med litt, hjemme om en times tid", jeg våknet da han kom hjem, fordi jobbtelefonen min begynte å ringe da. Da var klokka halv åtte om morgenen, trur eg. Men så husker jo forsåvidt også han godt den gangen jeg var "hjemme fra møtet om en halvtime, max!", og kom fem timer senere ellerno', mens han ventet med middag. Da var heldigvis han nyforelska. :flirer:

Tidsperspektivslack er fint.

Jeg har heldigvis en mann som i hvertfall har gode intensjoner om å være presis. Men det hjelper lite når jeg helst vil være litt for tidlig ute til det meste. Dessuten, gi mannen en avis, eller (enda verre) la ham få øye på en gitar eller PS3 med "skal bare spille til jeg kommer til et saving point", så er han ute og kjører big time.

Nix - ikke "typisk menn", men typisk enkelte mennesker... Jeg kjenner et par damer som overhode ikke eier tidsbegrep. Mannen min derimot, han er helt presis, heller litt før tida

Han er i hvert fall blitt flinkere til å ringe å si i fra når han blir forsinket, men det tok litt tid for meg å forstå at; "jeg kjører herfra om 20 minutter" betyr 2-3-4 timer pluss kjøringen!
Å vente med middagen har jeg sluttet med!

Jeg har kjent mannen min i 8 år. Jeg har fremdeles til gode at han venter på meg. Jeg, derimot, har ventet uendelig mange timer på ham.

For hans del så er det en familiefeil, og ikke på grunnlag av at han er mann. Hele familien hans er helt like; uavhengig av kjønn.

Mannen min har et helt håpløst tidsbegrep, men jeg har lært meg å leve med deg. Heldigvis er det bare med meg han er helt ekstrem. Han kan si at han skal ut noen minutter og kaste søpla, og så komme tilbake et par timer senere. Da har han plutselig tatt en sykkeltur og trent litt også. Jeg kjenner ham godt, så som regel gjetter jeg på forhånd om ting tar kort eller lang tid. Dessuten har jeg sluttet å spørre når han kommer hjem, jeg spør heller hva han skal før han kommer hjem. Da kan jeg ofte regne ut resten selv. For hans del handler det om kulturforskjeller, der han kommer fra er dette helt vanlig.

Men ingen slår min eks-svigerfar. Han skulle bare ut og kjøpe noen epler, dagen etter at min eks ble født. Han kom tilbake fire dager etter...

IOA: manjana, manjana

Nå skal ikke jeg utlevere Mett fullstendig her, men smileys har sjelden skadet noen; Need I say more?

Tjorven skrev:

IOA: manjana, manjana

Men din er visst også sånn, skjønner jeg?

Som med så mye annet "typisk menn-greier" er dette min last, ikke mannens. Jeg "skal bare", og er like overbevist om at det "bare er å" hver eneste gang. Det handler virkelig ikke om at jeg gir blaffen, men jeg lærer aldri dette med å beregne tid. Jeg prøver dog å legge inn en ekstramargin, og det hender det hjelper.

Det er enkelte situasjoner hvor han går inn i en modus uten tid, sted og rom tror jeg. Det ene er når han er trøtt, uavhengig av hvor han befinner seg og hva han gjør. Det andre er når han sitter på do. Det tredje er når han spiller dataspill. Det fjerde er når han jobber. I disse situasjonene er han ikke til å stole på i det hele tatt, 2 minutter eller 15 timer er like lenge. Upraktisk, spesielt om morgenen når vi skal komme oss ut.

En annen ulempe ved dette, er evnen til å fjerne alt annet fra bevisstheten. Det er selvfølgelig en god egenskap som gir han en konsentrasjon hinsides det jeg kan forestille meg, men det kunne være greit at "jeg skal gjøre det idag" betyr "jeg skal gjøre det idag" og ikke "jeg glemmer det om 2 sek".

Jeg innser at jeg er en mann, fanget i en kvinnes kropp.

Mannen min er presis i forhold til avtaler. Jeg hadde aldri akseptert noe annet etter 7 år med en "kjæreste" (faren til mitt eldste barn) som ikke hadde respekt for meg og min tid. Han sa alltid at han kom da og da, men dukket aldri opp før et par timer senere. Dette skjedde konsekvent gjennom hele "forholdet" (ja, jeg bruker gåseøyne fordi jeg ser på hele forholdet som en vits fordi han behandlet meg så vanvittig dårlig, og fordi jeg var så svak, ung og nedpsyket at jeg ikke klarte å gå fra ham).

Aldri om jeg hadde godtatt denslags igjen. Avtaler om klokkeslett og tid handler om respekt for andres tid og person, og sånt tuller vi ikke med.

Lenam skrev:

Jeg innser at jeg er en mann, fanget i en kvinnes kropp.

Katta skrev:

Det er enkelte situasjoner hvor han går inn i en modus uten tid, sted og rom tror jeg. Det ene er når han er trøtt, uavhengig av hvor han befinner seg og hva han gjør. Det andre er når han sitter på do. Det tredje er når han spiller dataspill. Det fjerde er når han jobber. I disse situasjonene er han ikke til å stole på i det hele tatt, 2 minutter eller 15 timer er like lenge. Upraktisk, spesielt om morgenen når vi skal komme oss ut.

:har blitt truffet: 😮

Jeg har skjønt at jeg må være klar og spesifikk - og ikke så rent lite masekjærring - når vi skal bort og treffe andre til avtalt tid. Jeg må forklare at vi må kjøre klokken sånn fordi det tar så lang tid dit, så om han skal dusje/spise/ha med noe så må han begynne NÅ!
Vi er som regel forsinket uansett...

Han eier ikke begrep om tid. "Fem minutter" betyr ikke fem minutter i hans verden, det er en uttrykksmåte for å unngå å gjøre noe med en gang. Frustrerer både meg og stesønn, selv om jeg ser at stesønn er lik sin far på det punktet. Han er også av dem som 'sovner' og ikke får med seg at tiden går. Han bruker nærmere førti minutter på å komme seg hjem fra jobb - en strekning jeg kjører på tjue minutter. De tjue ekstra minuttene går bort i å kle på seg, finne nøkler, solbriller, skravle, finne bilen og gudene vet hva. Jeg har ventet mer på han enn han har ventet på meg i løpet av vår tid sammen...

Tid er noe høyst relative saker - i hvertfall skal man tro min mann.

Mauser skrev:

Jeg er nok hvertfall mentalt mer mann en dame.