Katta skrev:
Jeg kan bare ikke få meg til å forstå hvorfor man må fornye så voldsomt 🙂 *bakstrebersk*
Du ville gjerne at vi fortsatt skulle skrevet chokolade? Og charmerende? Fornorsking av lånord har vært norsk praksis lenge, og gjør det lettere for unger å lære å skrive.
Når det gjelder innføring av en del riksmålsfaneformer – jenten, hverken, syv osv. – er det faktisk snakk om etterkrigsforsoning. Du vet at riksmålsfolka
brente samnorske lærebøker? Norsk språkhistorie er ikke som andre språkhistorier. Dette er et forsøk på å arbeide seg bort fra en situasjon hvor vi har to offisielle språknormer – og en uoffisiell skyttergravsnorm på utsiden av hver av dem i tillegg (riksmål og høgnorsk). Den i midten (samnorsk) er visst heldigvis mer eller mindre død.
Fjerning av klammeformer er en god ting. Et system der et mindre sett former er tillatt i lærebøker og et større sett ellers – a- og b-former, om du vil – er da enda mer slitsomt enn systemet før 2005. Før var det tre grader av lovlighet (tillatt, til nød tillatt og ikke tillatt), nå er det to (tillatt og ikke tillatt).
Resten av de nye sidestilte formene er stort sett sånne som veldig mange har brukt, men som ikke har vært tillatt likevel. Det var ikke lov å skrive «fingre», du måtte skrive «fingrer»! Det kan du tro det var mange som visste. Det var heller ikke lov å skrive «krøyp, røyk, skrøyt» osv., enda dette er ekstremt vanlige former. Da er det jammen greit at noen holder øye med faktisk språkbruk og gjør noe med det en gang iblant.
Om man bruker et skriftspråk lenge uten å justere, vil det bli lenger og lenger mellom lydbilde og skriftbilde. Nå kan du gjette om det har vært mange rettskrivningsreformer i England siden middelalderen.